Engwall Pahr-Iversen har tatt et dypdykk i gamle avisarkiver og har gravd frem en rekke fornøyelige og finurlige – og i noen tilfeller også alvorlige – historier fra 50-tallet, som han presenterer i bokform denne høsten. En av disse historien omhandler et isshow som ble mer spennende enn godt var.
Det er ikke alle kombinasjoner som er like vellykkede. For eksempel gikk det slett ikke som det skulle da Stavanger en tidlig dag i juli i 1950, fikk besøk av det som avisene med begeistrede penner skildret som «Syv nasjoners beste kunstløpere». Det var ikke måte på hva byens befolkning skulle få oppleve av «et praktfullt show med fart, farger og fest og musikk». Det var som det ble skrevet rett og slett «en forestilling av verdensformat».
Nå hadde riktignok ikke Stavanger den gang noen skøytearena, verken på vinteren eller aller minst om sommeren. Derfor skulle den danske arrangøren reise et «kjempetelt» på «Gamlingen ved Mosvatnet» hvori det skulle anlegges en kunstig isbane. Med betydelige bokstaver ble det slått fast at ”Ice-Parade 1950” bare skulle besøke tre norske byer – Oslo, Bergen og Stavanger – før hele truppen tok turen videre til København.
Selve teltet skulle kunne ta 1400 mennesker og turnetroppen talte ikke færre enn 58 personer. Som I. ste Mais medarbeider skrev:
«Blant de medvirkende er det en rekke størrelser innenfor kunstløperverdenen som det belgiske profesjonelle verdensmesterparet av 1949, Elvire Colling og Fernand Leemans, den fenomenale amerikaneren Harry Reddy, Stockholmsmesteren i kunstløp Gun Hammeren, og ikke minst, 12 søte isprinsesser som danser til isrevyens eget orkester.»
Det var åpenbart et helt spesielt show som skulle ha premiere i sommerbyen torsdag 6. juli kl. 20.00. Teltet var nesten fullsatt – med omkring 1300 tilskuere – da orkesteret intonerte et valsepotpouri hvor balletten svingte seg «i rytmiske bevegelser på isen». Folk fornemmet at det ville bli en virkelig stor aften.
Da skjer det brått. Den ene av tribunene siger sakte sammen og omkring 500 mennesker følger med i dens ferd mot bakken. Skrekkskrikene overdøver orkesteret, og folk strømmer straks i panisk flukt mot de små teltutgangene. Hovedinngangen kunne ikke benyttes da det over den var plassert et stillas som bar forestillingens lysprosjektører.
En av de store prosjektørene falt forøvrig i bakken sammen med mannen som betjente den. Heldigvis var det ingen tilskuere som var under stillaset da det skjedde. Lyskaren skadet seg ikke, men prosjektøren ble totalt ødelagt. I publikumsforvirringen som oppsto, var det også fare for at en annen prosjektør skulle falle ned i hodet på folk, men «en del åndsnærværende isrevyarbeidere og tilskuere støttet opp og fikk reddet de som satt under…», som det het i avisenes beskrivelser av hendelsen.
Både politiet og ambulanser kom relativt fort til Gamlingen, men da roen etter hvert fikk senket seg over tilskuerne både i og utenfor teltet, viste det seg at det var bare fem stykker som måtte fraktes til sykehuset for en nærmere sjekk. De klaget på vondt i ryggen og smerter i føttene, men kunne forlate sykehuset i løpet av kvelden. Den mest dramatiske episoden for øvrig var en kvinne som hadde mistet en kostbar stein i en ring. Den ble funnet etter iherdig leting i tribunerestene.
Det blir ofte sagt at en ulykke sjelden kommer alene. Det var ikke bare tribunen som falt sammen, men da lysanlegget ble slått på, gikk også isrevyens medbrakte transformator i stykker. Den tålte ikke belastningen da det ble satt på full flombelysning. Om ikke den ene tribunen hadde rast sammen, ville premieren likevel ha måttet bli avlyst. Uten lys duger ingen skøyteløper...
Den norske impressarioen for den danske selskapet, Oppedal, innkalte til en hastig pressekonferanse på Victoria Hotell sent på premierekvelden. Han forklarte at de tilskuerne som hadde fått ødelagt sine klær og som hadde sagt fra med en eneste gang, allerede hadde fått utbetalt sine erstatninger. Han poengterte at ytterligere skader nå måtte anmeldes til politiet, men la han til: «Vi håper bare at folk viser konduite og ikke utnytter situasjonen…»
Impresario Oppedal hadde aldri opplevd maken til uhell tidligere:
«Noe liknende som dette har vi aldri opplevd. Tribuner og telt er satt opp på den vanlige måten som vi har foretatt hundrevis av ganger tidligere. Alle arrangementer ble i går godkjent av brannvesenet og bygningsmyndigheter. Uhellet må skyldes en forskyvning på grunn av helning i terrenget pluss bløt grunn. Tribunene som vi benytter er basert på rette vinkler, og da arrangementet sviktet et sted, har resten av tribunen fulgt etter. Det har nok hatt sin store betydning at alle folkene reiste seg for å gå ned da en del av tribunen sviktet.
– Det blir sagt at et kolli med tribunemateriell falt i kaien under lossearbeidet og at materiellet ble skadet?
– Ja, det stemmer, men alt som ble skadet er byttet ut med nye deler. Det var en byggmester i Stavanger som tok seg av arbeidet. Han satte to stedlige tømmermenn til å reparerer de ødelagte delene, og det som de gjorde var det beste arbeid. Uhellet skyldes ikke det», fastslo impresarioen.
Samtidig som impressario Oppedal både forklarte og muligens bortforklarte på hotellet, var sju tømmermenn allerede i sving med å reparere og utbedre tribunene. Nå skulle disse utstyres med doble sett «bukker over alt» i tillegg til at «tribunene skulle støttes opp slik at vi ikke skal risikere noen flere utglidninger.» Han regnet med at ny grand galla premiere kunne avvikles allerede neste kveld.
Det skjedde da også uten særlig dramatikk, men med atskillig begeistring. Det var stort sett de samme som var på den dramatiske premieren som også overvar forestillingen dagen derpå. De hadde besøkt datidens faste billettselgere i byen, C. Hals konsertbyrå i Kirkegaten, og benyttet seg av tilbudet om å få byttet bort torsdagsbilletten med en fredagsbillett.
Impresario Oppedal kunne imidlertid ikke motstå fristelsen til å slippe et lite økonomisk hjertesukk. Selv om forestillingen hadde tegnet en skandinavisk forsikring, regnet han med showet ville lide «et ganske stort tap». Han antok at prosjektøren som falt ned og kostet 15 000 kroner, ville være forsikringsdekket, men han anmerket et annet og større problem: «Det er så å si umulig å skaffe en ny prosjektør». Også i det hadde han rett – i hvert fall når det gjaldt forestillingene i Stavanger.
Av Engwall Pahr-Iversen
Redaktør -