Feiring av 17.mai ble forbudt av tyskerne. Om det er flaggforbudet denne forsamlingen har trosset utenfor Hommersåk handelslag, vites ikke. Tyskerne hadde faste mannskaper på Hommersåk, men stort sett fikk bygdefolket drive i fred. Foto fra boken “Riskafjord kom seilandes...”
Nordmenn var ikke ukjente med krigen som raste i Europa. Frivillige hadde deltatt i den spanske borgerkrigen og i vinterkrigen mellom Finland og Sovjet i 1939-1940. Likevel kom det tyske overfallet som et sjokk, både for norske myndigheter og for befolkningen.
Allerede dagen etter at tyske soldater inntok Stavangerområdet, brøt panikken løs. Om formiddagen 10. april oppsto det et rykte om at britiske fly skulle bombe byen. Myndighetene hadde beordret evakueringen innen klokken tolv. Ryktet spredte seg som ild i tørt gress. I løpet av noen hektiske timer strømmet folk i tusentall til dampskipskaiene, jernbanestasjonen og bussholdeplasser. Mange tok og beina fatt; fortest mulig og så langt ut fra byen som mulig.
Rederiet AS Riskafjord opphevet alle rutetabeller og satte sine tre båter inn i ren skytteltrafikk mellom Hommersåk og byen. I løpet av ni timer 10. april ble et sted mellom 3.000 og 4.000 mennesker fraktet inn til Hommersåk. Langt de færreste hadde noe sted å gjøre av seg. Men hjelpearbeidet ble raskt organisert. Folk ble innkvartert overalt der det fantes bygninger og tak. Førstehjelpsstasjon og fødeavdeling ble opprettet i kirken, og en egen nemnd fikk orden på matforsyningen. Brød og margarin ble sendt med båtene til Hommersåk, og bakerne i bygda fikk mel. I løpet av én dag ble det delt ut 2.240 porsjoner grøt.
God butikk
Selv om ryktet om britisk bombing raskt viste seg å være grunnløst, var det få som fulgte båtene tilbake til Stavanger. Tvert om ble det en ny skytteltrafikk den første helgen etter panikk-evakueringen. Da skulle nemlig byfolk inn til Riska for å se hvordan det sto til med de evakuerte. 13. april ble folkeoverskuddet i bygda noe mindre, da den første båten med evakuerte gikk til Tau.
Kamphandlingene i Dirdal fikk konsekvenser for båttrafikken. Av frykt for at flere skulle slutte seg til de norske styrkene, beordret tyskerne landligge for båtene. Først etter en uke kunne trafikken tas opp igjen.
Paradoksalt nok tjente Riskafjord-rederiet gode penger på panikken i Stavanger. Selskapet krevde 1,50 kroner for en tur-returbillett. Den samme billetten kostet 63 øre bare ett år tidligere, og selskapet måtte tåle kritikk for sine stive priser. Men kassereren var fornøyd med en kassabeholdning som økte i rekordfart. I 1941 gikk selskapet ut med et overskudd på 14.000 kroner etter avskrivninger. I 1943 kom passasjerinntektene opp i 93.500 kroner, en tredobling på ti år.
Trygt på bygda
I det første krigsåret var mattilgangen god i Norge. Men bildet endret seg raskt. Matimporten stanset og den tyske okkupasjonsmakten skulle ha sine forsyninger. Mange byfolk valgte å bo på landsbygda, der det var langt lettere å skaffe mat enn i byene. I så måte var Riska-landet et godt sted å være. De rike jordbruksbygdene fikk en avsetning på varene som aldri tidligere. Mat var et knapphetsgode, og det ble satt i gang storstilt nydyrking for å øke produksjonen.
Redaktør -