Riska-bygda ligger lunt til mellom to fjellrekker, og med sjøen mot nord. Her har det alltid vært et godt sted å bo, og utgravninger har vist at det tidlig bodde folk her i steinalderen.
Det er sannsynlig at de første faste bosetterne kom sjøveien og slo seg ned i området vest for Riskastranden, hvor jorda er god og lett å dyrke. Men det er også funnet bosettinger på markene opp fra Hommersåkvågen, der hvor de nye blokkene bygges i dag. Sjøen gikk høyere på den tiden, og bosettingen har vært nær sjøkanten. På Usken har det også vært bosettere i steinalderen - det viser funn som er gjort av steinøkser.
To maktsentre – Riska og Hogstad
I noe ”nyere” tid, bronsealderen (2000-500 f.Kr) og jernalderen (500 f.Kr.-500 e.Kr), oppsto det to maktsentre i bygda. Det ene var den opprinnelige gården, Riska, og det andre var Hogstad, som ligger i yttergrensen i sør av det som regnes til Riska i dag. Disse stedene ligger en halv mil fra hverandre og det var dermed grunnlag for to sentre. Hogstad har, som Riska, også rikt grunnlag for jordbruk. Alle vollene vi kan se er sandvoller som isbreen har lagt fra seg, så munningen av fastlandsisen må lenge ha ligget over Lutsivassdraget og ”spyttet ut” sand og avleiringer på Hogstad. Det er gjort rike jernalderfunn på Hogstad, og bygdeborgen på Storaberget vitner om at det har vært en mektig gård her på 500-700 tallet. ”Riskaspelet”, som er under planlegging, lover å gi oss mye spennende historie, spesielt fra Hogstad.
Gårdsdrift og fiske
Riska har i flere tusen år, helt fram til de siste 130 årene, vært en jordbruksbygd. I tillegg har fiske vært en viktig attåtnæring, både på sjøen og i Lutsivassdraget for Hogstad-folka. Det fantes ingen bebyggelse utenom den som var knyttet til gårdene og fisket. Det som trengtes av mat og andre produkter, ble produsert på gårdene. Gårdene hadde som regel egen smie og eget eldhus for baking, vask og annet som krevde et godt ildsted. Det var mange personer sysselsatt på gårdene. Ut fra folketellinger kan vi se at det kunne bo hele 50-80 personer innenfor de største gårdene på siste halvdel av 1800-tallet. Da var imidlertid også gårdene for alvor begynt å deles opp i mindre bruk, som dermed ga rom for flere folk.
Under Stavanger / Hetland
I mange hundre år hørte Riska inn under Stavanger. Ja, vi kan regne med at det har vært slik helt tilbake til høymiddelalderen (11-1200 tallet). Landet var fra gammelt av inndelt i prestegjeld, men i 1837 ble prestegjeldene også landkommuner og byer. Riska hørte inn under Stavanger prestegjeld med domkirken som kirke. Hver huslyd hadde sine faste plasser i domkirken, og Hetland-innbyggere klaget ofte over at byfolket fikk de beste plassene. I 1854 ble Hetlandskirken (Frue kirke) bygd, og Hetland prestegjeld ble skilt ut fra Stavanger. Hetlandskirken er den store, hvite trekirken på Storhaug-siden. Den viser godt når vi kommer med båt til Stavanger. Hetland besto av omlandene rundt Stavanger by, inkludert Randaberg og Riska. Riskabuen fikk nå en noe kortere vei til kirken, men den var fremdeles lang og tung. Enten det var vanlige gudstjenester, bryllup, begravelse, barnedåp eller for å ”lese for presten”, gikk turen først ned til stranden – gjerne over ulendte stier, og så med en liten, åpen båt over fjorden i allslags vær. Når de endelig var framme på Stavangersiden, var det å ta beina fatt igjen til de kom fram til kirken. Vi kan godt forstå at Riskafolk etter hvert begynte å arbeide for å få kirke og gravplass til bygda, og at tanken om å danne egen soknekommune med kirke, skole og fattigvesen begynte å modnes fram. Dessuten var jo hele nasjonen opptatt med frigjøringstanker i forhold til unionen med Sverige, så riskabuen har nok også blitt påvirket av strømningene i tiden.
Fra 1847 fikk Riska et par representanter i Hetland herredsstyre. Riskabuen var naturligvis alltid i mindretall, og følte seg nok lett annenrangs i forhold til ”de store” på bysia. Ofte møtte de heller ikke fram på møtene. I 1859 finner vi følgende nedskrevet: ”Frue sogn med dets store utstrækning deltes av Gansfjorden i to. Den paa østsiden liggende del, Riskekverven, ligger avsides baade for kirkesøkningen og til de mange møter det kommunale selvstyre fordret. Baatfarten over Gansfjorden till alle aarsens tider var alt andet end indbydende, og man begynte mand og mand imellom at samtale om en forandring”. I 1860-årene var dette et livlig diskusjonstema i bygda. Dersom Riska skulle skilles ut som eget sokn med egen kirke, skole og fattigvesen, var bygda delt i om det nye soknet skulle høre inn under Hetland eller Høyland. Øvre bygda var naturlig nok for Høyland.
Ved valget i 1872 led Riska valgnederlag og ble uten representant i formannskapet. Følgende ble skrevet som forklaring: ”Den delen av sognet som ligger paa fjordens vestside, hadde jo ingen interesse ved valgene at sette ind et medlem fra Riska, da fremdeles løsrivelsestanken gaar paa der”.
Riskabuen reiser seg fra ”undertrykking”
På 1800-tallet var det flere sterke personer i bygda som kom til å få betydning for arbeidet med en delvis løsrivelse fra Hetland. Disse personene var antakelig påvirket og til dels sterkt inspirert av de store vekkelsene som også feide inn over Riska på den tiden. På første halvdel av 1800-tallet, var det haugianervekkelsen som rådet. Som sikkert kjent startet haugianerne også mange virksomheter rundt i landet vårt. Det å skaffe arbeid til folk, lære folk å arbeide hardt og være nøysomme, gikk hånd i hånd med forkynnelsen om omvendelse til Gud. Overskuddet i ”bedriftene” skulle ikke gå til noen få rike eiere, men gis til fattige, og til å skaffe mer arbeid. Dette var faktisk en aldri så liten sosialistisk tanke, og bidro sterkt til å bygge opp folks selvtillit og ga mot til å kjempe for sine rettigheter. Vi aner paralleller i nyere tid til kirkens rolle i frigjøringskampen i flere land i Afrika, Sør-Amerika og også Øst-Europa. John Haugvaldstad, som var den store haugianer-høvdingen i Stavanger, kom til Riska i 1830-årene og fikk bygd en liten fabrikk ved Frøylandsåna som ble kalt ”Stampå”. Her brukte de vannkraft til å dra stempler som presset og stampet ull til vadmel. Vadmelstøy ble brukt til både arbeidsklær og finklær. Før dongeristoffet var oppfunnet, var det mye vadmel som ble brukt til arbeidstøy. Vi må regne med at John Haugvaldstad også var flittig med forkynnelse og påvirkning av riskabuen gjennom den virksomheten han drev. Det arbeidet flere menn i Stampå, og Per Thorsen Frøyland (1818-1898) skal ha jobbet som driftsleder. Han ble etter hvert en av lederskikkelsene i bygda, og sto som leder for det kristne vennesamfunnet og misjonsarbeidet helt fram til 1890. Allerede i 1842 var han med på møtet i Stavanger da Det norske Misjonsselskap ble stiftet.
”Gamle Per Frøiland” var den ene av personene som var aktuelle å ha med da det ble bestemt å nedsette ei nemnd som skulle jobbe for ”frigjøring” av bygda. De andre var Andreas Monsen Hommersand, Per Thorsen Li, Knut Sigurdsen Usken og Nils Trulsen Dalen. Andreas Monsen Hommersand (1834-1907) eide den halvdelen av Hommersandgården som ble drevet helt fram til 1970-årene. Han hadde tydeligvis forbindelser med Køhler-familien i Hillevåg, for han arbeidet lenge der som notbas. I Riskaboka kan vi se at han fikk hele 22 barn! Per Thorsen Li (1810-1900) hadde en av hovedgårdene på Li. Han var i en mannsalder med i kommunestyret i Hetland, og en tid fungerte han også som ordfører. Knut Sigurdsen Usken hadde en av hovedgårdene på Usken. Nils Trulsen Dale representerte Dalegården. Han var også representant i kommunestyret. Det var meningen at Dale skulle bli med i den nye soknekommunen, men de ønsket at den nye kirken skulle bygges på en høyde sørøst for Karmel. Da det ble bestemt at kirken skulle ligge på Hommersåk, trakk Dale-folka seg, og ønsket heller å tilhøre Hetland som før.
Lars Oftedal – inspiratoren
Lars Oftedal (1838-1900), mannen som grunnla Stavanger Aftenblad, Waisenhuset, og flere andre virksomheter, var prest i Hetland sokn fra 1873 til 1880. Oftedal var en stor vekkelsesforkynner. I boka ”Træk av Hetlands historie 1814-1914” heter det: ”Den sterkeste kristelige bevegelse i Hetland skede ved kaldskapellan Lars Oftedal i 1870-aarene, en vækkelse, der var grundlagt paa en i det hele sund og overordentlig dyktig forkyndelse”. Også i Riska hadde Oftedal møter i heimene som førte nye vekkelser med seg. I en artikkel fra 1954 av Rasin Bjelland står det: ”Oftedals møter var fylt av ånd og kraft og mye sang. ”Aa at jeg kunne min Jesus prise” ga fulltonende utløsning for det som levde og sprengte på i folkets bryst. Så sang de på heimvegen fra møtene, og sangen lydde sennetters tider i fjellskarene når møtefolk kom tilbake fra nabobygdene, der de hadde hørt Oftedal.”
Lars Oftedal var etter all sannsynlighet svært opptatt av riskabuens ve og vel, og deres mulighet til å få bestemme over egne forhold i større grad. Han var ofte på besøk i heimene til folk, og en gang han var i Lauvåsvågen, tok han av sted med et notlag og lå ute med dem i naustene om natten.
Rasin Bjelland skriver i artikkelen sin: ”Vi vet ikke noe sikkert om den betydning han hadde for starten og planleggingen av kirkebygget, men alt taler for at han var mannen som satte mot og tro i bygdefolket, slik at de våget dette etter den tids forhold store og tunge løft. Oftedal hadde et par offersøndager i kirken til inntekt for bygget og det kom inn summer som vi ville vært fornøyet med selv i vår tid.”
Han så nok tydelig hvor tungvint det var for riskabuen å komme seg til kirke over fjorden, og hvor liten påvirkningsmakt de hadde i offentlig styre og stell. Prestene hadde sannsynligvis også påvirkningskraft overfor herredsstyret i kraft av posisjonen sin. Vi ser at sokneprest Albert Sagen var med da nemnda la fram sin sak helt på tampen av 1874. I ”Træk av Hetland historie 1814-1914” er det som skjedde i 1874 kommentert på denne måten: ”I Riskekverven har man i det sidste fulgt en mer maalbevisst linje. Meningerne er klaret mer av, og enighet i de store linjer er opnaadd. Der har mer og mer dannet sig et enig storparti med løsen: Anneks under Hetland i likhet med det andet anneks Randeberg”. Nemnda hadde sendt skriv til Hetland kommune om saken, og den 28. desember 1874 møtte nemnda i soknestyret: ”Disse anholdt på Riskakvervens vegne om at kommunestyret vil samtykke i at Riskakverven for fremtiden kommer til at udgjøre et eget sogn, som på egen bekostning vilde opføre og vedligeholde kirken. Komiteen, der var git adgang til møtet, forklarte at det var tanken at Riskekverven fremdeles vilde beholde sin eiendom i Frue kirke og således fremdeles bidrage til denne kirkes vedligeholdelse og til forrentning av dennes gjæld. Sogneprest Sagen deltok i møtet. Enstemmig besluttedes:
Paa disse Betingelser har kommunebestyrelsen Intet imot at Riskekverven opfører egen kirke med ret til at udgjøre et eget kirkesogn”.
Det neste som måtte til var godkjenning fra kirkedepartementet, og dette forelå den 21. august 1875. Riska skulle offisielt være eget sokn fra den dagen kirken ble innvidd og tatt i bruk! Men betingelsen var at riskabuen selv bekostet bygging og vedlikehold av kirken, og det løftet var bygdefolket villig til å ta på seg.
C. B. Svendsen og Andreas Hommersand, som hadde hver sin halvdel av Hommersandgården, var sammen om å gi fri grunn til kirken og kirkegården. Plassen ble ryddet, og murene rundt kirkegården bygget i 1876. Dette var det bygdefolket selv som sto for. Selve kirken ble bygget i 1877, av Nils Gard fra Talje.
Riskekverven kirke
Den 27. november 1877 ble Riskekverven kirke innviet. En større dag for riskabuen i offisiell sammenheng hadde det ikke vært før. Dette representerte overgangen til selvstendighet som folk så lenge hadde håpet på og drømt om.
Fra et gammelt skrift kan vi lese: ”Endelig staar kirken færdig, den kirke, som der i en lang aarrække var arbeidet paa at faa i stand. Nu stængte ikke den haardføre Gansfjord mellom kirkefolket i Riskekverven og kirken, nu var drømmen blit til virkelighet, en rummelig, lys og pen kirke midt i bygden hvor folket kunde møtes til gudstjeneste, og da kirkeklokken for første gang lot sine sterke malmtoner høres utover bygden, da føltes det som en oplevelse – dette var noget saa stort og ophøiet at det føltes - som den fælles store tanke, det gjennom aarrækker fælles store haap – som det største og bedste som nogen gang kunde hænde deres lille fagre bygd derinde mellem fjeldene. Riskekvervens menighet vilde paa en værdig maate motta presteskap og de specielle indbudne gjester. De hadde derfor arrangeret en festmiddag efter vielsen for presteskapet, heredsstyret og en del andre indbudne, blant disse: Amtmand Morgenstierne, sorenskriver Hofgaard og fogd Halvdan Olsen. Biskopen var hindret i at møte, og i hans sted forrettet provst Sagen til Hetland. Han tok til tekst indvielsen av Salomos tempel i Jerusalem, mens kaldskapellan Lars Oftedal læste 84de salme.Der var 9 geistlige tilstede, blant disse den senere kjendte statsraad Knudsen. Kirken var overfyldt av tilhørere og glæden stor, indvielsesdagen var i lange tider samtaleæmne i bygden.
Fra 1878 ble Riska sokn sikret 1 medlem i formannskapet og 2 vanlige representanter i Hetland herredstyre. Dette er kommentert slik i ”Træk av Hetland historie 1814-1914”: ”Endelig fremtrær saaledes Riska jevnbyrdig med de to andre sogn som ”frie mænd”. Det hadde ofte været bittert, ofte føltes herredstyrets beslutninger saarende, titt saa det mørkt ut for distriktets frihetstrang, men saa er da seiren saa meget støre og glæden saa meget rikere. Vistnok vil de første tider føles som tunge skatteår – men annerledes kunde det dog ikke være”.
Skillet fra Hetland med eget skole-, fattig- og kirkebudsjett medførte som sagt store utgifter for riskabuen. Bare kirkeskatten ble tidoblet sammenlignet med Frue og Randaberg. Det ble derfor noen økonomisk tunge år fram mot århundreskiftet.
Fabrikk
Samtidig som byggingen av kirken pågikk, ble også et annet bygg reist som skulle ha veldig stor betydning for utviklingen av Hommersåk. ”Hommersaags Møllebrug” ble tatt i bruk i 1878. Kirken og fabrikken representerte på hver sin måte høytid og hverdag, offisiell status og arbeidsplasser. Christian Becker Svendsen, eier av et av de rike handelshusene i Stavanger, hadde i 1875 kjøpt halve Hommersandgården. Han så mulighetene i vannkraften i Frøylandsvassdraget. Med kjøpet av Hommersandgården hadde han sikret seg fallrettighetene ned mot sjøen, og i løpet av 1870-tallet fikk han også kjøpt opp det meste av fallrettene som tilhørte Frøylandsbøndene. Han demmet opp Stemmen og la dermed en del mark under vann. Han demmet videre opp Frøylandsvatnet, og kanskje det var han som også fikk demmet opp Måketjern. I Krossen ble det store endringer. På grunn av ”oppstemmingen” av Stemmen, måtte det bygges murer, og den nåværende veien ble antakelig bygget samtidig. Få år senere ble også ”Stemmabrunå” bygd, med ny vei opp til Hommersandgården. Den gamle veien til gården kan sees ennå der den skrår opp et stykke inni skogen helt ved sørenden av Stemmen. Her kan vi se et fint veimuringsarbeid som er flere hundre år gammelt.
Anleggsarbeidene som C. B. Svendsen satte igang, krevde mange arbeidsfolk. Det var steinhoggere, tømmermenn, møllearbeidere m.fl. Mange tilflyttere kom til bygda, og mange av dem slo seg ned her. De leide seg inn rundt på gårdene i bygda den første tiden. Ut fra folketellingen i 1891 ser vi at det bodde mange flere mennesker under kategorien ”Andre” på gårdene enn det hadde gjort noen gang tidligere. Senere ble det etter hvert bygd flere nye hus fra sjøen og oppover. Nå besto bygda av stadig flere hommersåkbuer som ikke var knyttet til gårdsdrift, slik det hadde vært før.
Skole
Enda flere begivenheter skjedde i det viktige året 1877. Den aller første skolen i Riska ble bygd. Når Riska var på vei til å bli egen soknekommune, måtte de også ha egen skole og lærer. Den første skolen ble bygget på Frøyland og hadde lærerbolig i ene enden. Her flyttet den første fastboende læreren i Riska inn. Han het Gustav Gran og var fra Østre Aker i Akershus. Han ble også klokker i den nye kirken. Denne sammenkoblingen av stillingene klokker og skolestyrer varte i nesten 100 år. Noen år senere fikk han også ansvaret for posten i bygda. Gran var antakelig den aller første offentlige tjenestemann som bodde i bygda. Han snakket dessuten østlandsk, så han har nok skilt seg litt ut blant resten av bygdefolket. Dattera hans, Pauline, ble gift med Ola P. Haugstad som bygde treskofabrikk, og den første læreren har dermed flere etterkommere i bygda. Skolen på Frøyland brant ned i 1907, 30 år etter at den var bygd, og etter det ble det bygd ny skole i Krossen.
Butikker og småindustri
Når det nå kom såpass mange nye folk til bygda, ble det naturligvis større behov for kjøp av varer. Den første tida fikk folk tak i mat og forsyninger på gårdene. Men ei dame fra Varhaug, Rakel Elisabet Einarsdotter, som fra 1875 hadde jobbet som tjenestejente på gården til Andreas Hommersand, så muligheten og startet butikk i kjelleren sin. Hun hadde nemlig fått bygget seg et eget lite hus i ”Bonkå” nede ved sjøen. Dette huset står den dag i dag, til høyre for nedkjørselen til Bryggen senter. Arne Østebø, som bor i huset i dag, mener å huske at det fremdeles sto butikkdisker i kjelleren da familien flyttet inn i 1938. Også i et annet hus ned mot kaien ble det startet butikk, nemlig i det huset som møllemesteren senere bodde i. Det var Hans I. Hommersand som bygde dette huset i 1877, og drev et småbruk i Vågen. Hans var fra Haualand, og huset ble muligens flyttet derfra. Fra 1890-årene drev Hans butikk i kjelleren.
Etter hvert startet flere med ulike typer småindustri og laget produkter som folk hadde behov for. Av typer småindustri kan vi nevne smed, baker, ulike slags trevarer, tønnebøkker, skinngarving, ullvare. Slike produkter ble før laget på gårdene i bygda, men nå ble det marked for flere ”selvstendig næringsdrivende”.
Post
Det var opprettelsen av Hommersåk som poststed som sørget for at Hommersåk ble navnet som skulle henge ved tettstedet for ettertiden. Det var forskjellige personer som fikk ansvaret for posten i bygda opp gjennom åra. Vi vet at den første læreren hadde jobben noen år, senere vekslet det mellom ulike handelsfolk nede ved sjøen. Det sies at en av grunnene til at ikke Riskekverven ble valgt som navn på poststedet, var at navnet var nokså likt et annet poststed i landet, og at post dermed lett kunne forveksles. Slik kan tilfeldighetene råde...
Fra Riskekverven via Riska til Hommersåk
Som en oppsummering har vi sett at det skjedde flere viktige ting i 1870- og 1880-årene som la grunnlaget for selvstyre i Riska og framvekst av tettstedet Hommersåk. Riska gamle kirke, som opprinnelig het Riskekverven kirke, kan veldig gjerne stå som selve symbolet på friheten og selvstendigheten som riskabuen fikk. Sammen med byggingen av den første mølla dannet dette grunnlaget for utviklingen av tettstedet. Og fødselsdagen for det hele er naturlig å sette til 27.11.1877.
Det første navnet som ble brukt på den nye soknekommunen var Riskekverven. Grensene var da noe annerledes – blant annet var Hogstad delt i to hvor den søndre delen hørte til Høyland. I dag er grensene for Riska fra og med hele Hogstad i sør med grense til Lutsi, og helt inn til Breivik i nordøst med grense til Bergsagel i Høle. I øst går grensen mot Høle midt i ”Marahålå” (Lundekvam), og i vest følger grensen fjellrekka til Skjørestad- og Lifjellet.
Navnet Riskekverven/Riskakverven er blant annet brukt i Riskasangen, Riskekverven Forbrugsforening (opprettet i 1919 – senere Hommersåk Handelslag), Riskekverven Fabrikk (ullvarefabrikken til Harald Øglænd). De første aksjebrevene til Riskafjord er underskrevet med ”Riskeverven 9.december 1913. Aktieselskabet Riskafjord”. Navneskiftet fra Riskekverven til Riska ble vedtatt av departementet i 1936. Sentrum i Riska var tettstedet som ble hetende Hommersåk, men som like mye ble kalt Hommersand. Navnet kom naturlig nok fordi gården som omfatter sentrum heter Hommersand, men som tidligere også har blitt kalt Hommarsåk (med trykk på første stavelse i stedet for siste). Tettstedet holdt seg lenge innenfor grensene til Hommersandgården, men de siste 40 årene har tettstedet utvidet seg langt inn i Riskagården, Frøylandsgården, og til dels også Hetlandsgården sine områder. Grensene for tettstedet kan i dag gjerne settes til rett før Kiwi og Statoil på Bjellandssletta, og rett før Riskafeltet når vi kommer fra Li. De blå stedsskiltene burde også blitt flyttet til disse stedene. Det kan i dag forsvares å endre navnet på hele bygda / bydelen fra Riska til Hommersåk, på samme måte som det ble vedtatt endret fra Riskekverven til Riska på 1930-tallet ut fra hva som ble brukt i dagligtale. En utfordring for bydelsutvalget? ”Hommersåk bydelsutvalg” klinger jo fint…
Vakreste sted på Nord-Jæren?
Uansett bor vi på et veldig fint sted! Vi har både sjø, skog og fjell, ligger nært til både Sandnes og Stavanger, men likevel langt nok vekke til at vi har de fleste servicetilbudene som trengs i vår egen bydel. Flere av de som har flyttet hit fra andre kanter av landet, har uttalt at de valgte å bo på Hommersåk fordi de fant ut at det var det fineste stedet i området. Bygda har en interessant og spennende historie, som jeg har forsøkt å formidle noe av. Både historien og de rike tilbudene og fasilitetene vi har i dag er med på å skape identitet for stedet vi bor på. Vi kan være stolte av bygda / bydelen vår! Eller sagt med andre ord: Vi kan være stolte av å bo i Hommersåk!
Kilder: Riskaboka av Eivind Smith, jubileumsheftet Riska Kirke 90 år, Træk av Hetlands Historie 1814-1914, artikkel om Lars Oftedal skrevet i 1954 av Rasin Bjelland for menighetsbladet i Hetland prestegjeld, andre lokalhistoriske artikler.
Redaktør -