Den gang Riska var egen kommune

Året er 1946. En ung, nygift lærerfrue ser ut av et lite vindu i lærerboligen de nylig har flyttet inn i. Hun har hørt prating nedi veien, og idet hun titter ut ser hun noen fint kledde menn som er på vei opp bakken mot huset.

De har dress på seg, og hun synes de ser veldig viktige og høytidelige ut. Når de kommer opp til huset, går de inn gjennom en egen inngangden ”fine” inngangen og videre opp trappen til loftet. Det unge lærerparet dis-ponerer kun første etasje, og har en egen kjøkkeninngang med ”byslag”. Når mennene er kommet opp på loftet,
går de inn i det første rommet, og så gjennom en dobbeldør som kan åpnes vidt mot neste romen møtesal. Skrittene høres i etasjen under, og snart kommer mange skrapelyder fra stolbein som skraper mot golvet når mennene setter seg inn til
møtebordet. Hun hører viktige stemmer som snakker, men hører ikke hva de sier.
Det er kommunestyret i Riska som har et nytt møte, og den unge lærerfruen som
opplever disse inntrykkene er min mor. Riskekverven sognekommune Det faktum at Riska har vært en egen kommune en såkalt sognekommune, er det nok få av dagens Hommersåkinnbyggere som er klar over. Men det har faktisk vært slik, og perioden der Riska var egen sognekommune varte i over 70 år. Det startet da den nye Riskekverven kirke ble innviet den 27.november 1877. Riska ble fra denne dagen av en egen sognekommune under Hetland herred i Stavanger. Selve ordningen med kommuner og sognekommuner ble til i 1837 da en ny kommunelov ble vedtatt for hele landet. Alle sogn som hadde egen kirke fikk selvstyre, og de som var for små ble kalt sognekommuner og inngikk som et anneks (=tillegg) til en større kommune / herred. Hetland herred hadde også Randaberg sognekommune som et anneks fra før av.

Etterlengtet selvstendighet
Den 27.november 1877 ble en skikkelig stor dag for Riskabuen, og en slik dag hadde de sett fram til lenge! De fikk da sin egen selv-stendighet etter å ha vært underlagt Stavanger i mange hundre år. Mange ganger hadde Riska blitt nedstemt i saker siden de var i klart mindretall i forhold til de andre på Stavangersiden. Som ny sognekommune under Hetland fikk Riska selvstendig styring med kirke, skole og fattig-vesen. Det ble valgt et eget kom-munestyre ved ordinært kommunevalg som stelte med disse tingene. Personen med flest stemmer ble formann. Det ble også pekt ut folk til stillinger som regnskapsfører, herredsskriver, ligningsnemd og andre offentlige funksjoner. Kommunestyret be-stemte tariffene for skatter og styrte selvstendig på ulike områder etter gjeldende regelverk. Riska hadde også faste representanter som var med i Hetland herredsstyre. Formannen var med i formannsskapet, og i her-redsstyret hadde Riska tre representanter fra 1877 av. Navnet Riskekverven ble brukt om bygda og sognekommunen helt til 1936 da navnet offisielt ble endret til Riska ved kongelig resolusjon. Ordningen med sognekommuner ble til slutt opphevet ved lov den 15. desember 1950. Erling Skjørestad var kommune-styrets formann (”ordfører”) de siste årene. Erling har også bidratt med mye bygdehistorie, og han var en av dem som tok initiativet til at det ble dannet en bygdeboknemnd for Riska i 1970-årene.

Kommunehuset
Huset som er beskrevet i innledningen og som kommunestyr-et hadde møter i på den tiden ble bygget i 1912 av Gabriel Aanens-en. I 1939 kjøpte kommunen huset. Under krigen ble huset brukt som lasarett (sykestue). De fleste barn som ble født i Riska under krigen kom til verden i dette huset. En av dem var Audun Arntsen. Håkon Sagen kan fortelle at det var et stort rødt kors oppå taket i krigsårene. Dette var for å unngå flybombing, og det var engelskmennene de fryktet. Etter krigen ble huset fortsatt brukt til spebarnskontroll, og min mor kan fortelle at fru Øritsland, som var kona til presten Øritsland i Hetland og Riska, var sykepleier / helsesøster i de årene. Da mor kom til kontroll med min eldste søster, husker hun at hun fikk klar beskjed fra fru Øritsland om at Gunvor fikk for lite mat! Spebarnskontrollen holdt til i det første rommet i andre etasje, mens kommunestyret hadde det andre rommet innenfor. Da perioden med sognekommuner opphørte, ble 2.etasje i huset ledig. Familien fikk da overta kommunestyresalen til nytt soverom, og det passet godt sid-en barna var begynt å strømme på… ”Helsestasjonen” ble utleid til A/S Riskafjord som kontor, siden far var forretningsfører i selskapet. Riskafjord hadde kontoret sitt der så lenge familien bodde i Riska, helt til 1979.  

 

Utleie
Det er usikkert om husets an-dre etasje kan ha blitt brukt til offentlige formål før kommunen kjøpte det i 1939. Jeg har ikke vært i stand til å finne svar på dette til nå. I 1919 kjøpte Ole T. Haualand, som var den ene eieren av Hestånå brug, dette huset. Etter at han døde i 1923, var det søsteren Hanna som disponerte huset. Utover i 1920 og 1930-år-ene ble det leid ut, og familien Olav og Seri Berge var en av leietakerne. Sønnen Sverre Olav for teller at de kalte huset for ”Haualandhuset”. En senere leietaker var Kristine Haugland, som antakelig bodde der med barna til kommunen kjøpte huset i 1939. Selv om vi ikke har funnet ut om huset ble brukt av kommunen før 1939, er det imidlertid sikkert at det eksisterte et hus som ble omtalt som ”kommunehuset” allerede i 1920-årene. Dette kan leses av gamle styreprotokoller for A/S Riskafjord. I 1920-årene var styremøtene vekselvis i skolehuset og i kommunehuset. Dersom ”kommunehuset” ikke var dette husets andre etasje, kan det mu-ligens ha vært det gamle ”Kjeisarhuset” på Hommersandgården. Dette ble jo det første gamlehjemmet i bygda på 1930-tallet før det brant ned i 1938. Enok Lauvås kan fortelle at også fattigfolk fikk bo der, så huset har der-for blitt brukt til offentlige formål. Men selv om vi ikke vet med sikkerhet hva som var ”kommunehuset” før 1939, så kan vi i hvert fall slå fast at etter krigen var huset i bakkene opp for Stemmen det nærmeste vi kan komme et ”Riska rådhus”.

I det hele tatt er det vanskelig å finne opplysninger fra det som foregikk i de årene Riska hadde sitt eget kommunestyre. Det kan se ut som protokollene fra den tiden dessverre har gått tapt. De finnes ikke sammen med Hetland kommunes protokoller i byarkiv eller statsarkiv. Vi oppfordrer derfor folk som måtte ha opplysninger om denne tiden til å ta kontakt med undertegnede Enok Lauvås eller Riskamuseet. Det finnes mye interessant og spennende historie som bør graves fram her!

Redaktør -