Gudveig foran restene av Maudlandsgården. Disse er nå revet.
Gudveig Vanvik ble født på Løland i Ryfylke 14. juli 1932, som første barn i sin mors annet ekteskap. De tre-fire Lølandsgårdene ligger på nordsiden av Hylsfjorden, en drøy kilometer fra Vanvik tettsted og kai.
To nye søsken fikk hun, i 1933 og 1935, og i 1936 forpaktet faren Hjalmar Vanvik,
en gård på Horve i Sandnes, Aldegard på veien inn mot Vårli. Faren hadde fått seg
jobb på en hermetikkfabrikk ute i Kalhammeren, og gikk hver morgen til Ims
for å ta rutebåten til Stavanger. Ny tur til fots nord til Kalhammeren. Etter en lang
arbeidsdag ble det samme vei hjem for å drive gården på kveldstid og i helgene.
Hjalmar Vanvik drev gården et år. Så ble Maudlandsgården i Riska til salgs, og familien valgte å kjøpe denne. De hadde ikke vært så lenge på Maudland før faren
døde av gulsott. Mora Barbro satt da igjen alene med fem barn, de to guttene
fra første ekteskap, sytten og atten år gamle, og de tre minste, tre, fem og seks
år gamle. Sammen med guttene drev Barbro gården, sønnene Ola og Johannes hjalp
til men var også noe på skogsarbeid. I sesongene var Barbro i hermetikken, hvor hun hadde lange arbeidsdager! På garden var det to kyr, en hest, en del sauer og høns. To år senere, i 1940, kom krigen. Om høsten det året begynte jentene på skolen, i samme klasse. Den gang var det skole annenhver dag, slik at barna kunne ha følge
på skoleveien, langs den steinete to meter brede kjerreveien til bygds. I skogen,
omtrent der kverna er bygget, skiftet jentene av seg treskoene, og delvis ytterklær. De ble jo ofte våte i den tette skogen som hang over veien, og regntøy var
lite i bruk den gang. Om vintrene hendte det at de vasset i snø til knes, på denne skoleveien som da var omtrent fire kilometer lang. Aldri kom jentene for sent til skolen!
Lærerinne i første klasse var Anna Sægrov. Hun var en ung lærerinne den gang. De hadde også Astrid Ur som lærer. Senere Anna Sjo Frøyland, Hans Kjønås og Einar Aarrestad. De var alle flinke lærere.
Det var kun parafinlamper ti belysning på Maudland den gang, både inne i huset og i uthuset. Ingen telefon eller radio, kun innlagt kaldt vann til huset og fjøset, som det hendte frøs til i kalde vintre. Enda vanskeligere ble det når tyskerne invaderte Norge. Selv om det ikke var direkte krigshandlinger på Hommersåk eller omegn, kom det mange mennesker fra Stavanger til bygda. Det ble bombet i byen de første april dagene, og mange som hadde hytter på Li, sjøsiden mot Stavanger, kun syv kilometer unna, kom også til Maudland, og ble tatt vel imot. Alle rom ble tatt i bruk.
I uthus og låve sov folk om natta, flere dager. Noen hytteeiere, som hadde kjøpt tomt av Barbro, seks-åtte var det vel, hadde også fått fullt belegg, alle hjalp til, tok vare på hverandre, og delte broderlig mat og bekymringer.
Guttene fra første ekteskap, Ola og Johannes, tyve og nitten år, var ikke innkalt
i militæret,fordi mora var enke. Senere ble yngstegutten innkalt til Arbeidstjenesten.
Gården lå fire kilometer fra butikker og skipskai. All frakt av mjøl til dyra måtte hentes der, samt varer til husholdningen. Poteter, høy, grønnsaker og ved til brensel fikk de fra gården. Sauer og andre dyr som skulle leveres til slakt i Stavanger ble fraktet på den skrale kjerreveien til kaien, og sendt videre med lokalbåten, som var greieste transportmåte.
Båten gikk flere ganger daglig, den brukte kun 45 minutter over Riskahavet, mens bussruten via Sandnes, på den smale svingete grusveien, som gikk innom mange gårdsrom underveis, så vidt var startet opp. Noen ganger kom tyske soldater innom, for det meste i fredelig ærend, men en gang kom en hel tropp på razzia. De kom
i mørket tidlig på m o r g e n e n trampende inn på kjøkkenet
med jernbeslåtte støvler, spurte bryskt Barbro etter grenseboerbevis.
-Da hun strekte seg inn i skapet, fikk hun geværmunningen i ryggen, forteller Gudveig, som bivånet det hele. Hele huset, uthus, hønsehus og låve ble grundig gjennomsøkt, uten at noe ble funnet. Kanskje var det den rømte polakken på Li,
eller andre rømte fanger det ble ett etter. Det var jo hundrevis av russerfanger i Sola-området som levde under særdeles kummerlige forhold.
Gudveig husker spesielt nyttårsaften 1945, da møllermester Ole Berge kom på høyst uventet besøk med batteriradio slik at de skulle få høre kirkeklokkene ringe inn det nye året.
Gudveig og hennes yngre søsken, var daglig med på mye av arbeidet på gården.
I ”vinnå” var det spesielt travelt. De store guttene pløyde og kjørte opp fårer
med hesten, de dagene de ikke var på arbeid for andre. Gudveig, Solveig og Henry satte poteter. Etter harvinga var det ofte å plukke småstein, senere var det å luke
i hagesenger og rotfruktfårer. Og til sist dra hjem ved til oppvarming om vintrene,
ja om sommeren også, til vedkomfyren på kjøkkenet.
Det hendte brønnen gikk tom i tørre somrer. De hentet da vann i oppkommet borte
i myra, hundre meter bortenfor huset. Nærmeste nabo var Lundekvam, 1,5 kilometer mot nordøst. De var i slekt med beboerne på Maudlandsgarden. To km øst
lå gårdene Myrland og Sveå mens Brathetland lå to km unna i sørvestlig retning. Barbro var nevenyttig og benyttet ledige stunder til å strikke, hun hadde strikkemaskin. Hun solgte det hun strikket til gårdene omkring.
Om søndagene hadde ungene litt finere klær, det ble aldri utført arbeid da,
kun nødvendig stell av dyra. I stedet besøkte de hverandre, de ”nærmeste” naboene,
hvor det var barn. Turen gikk da til Lundekvam eller Myrland. I Sanddalen bodde også folk under krigen. Der var ungene noe eldre. Det var ikke så vanlig
med besøk dit, eller derfra. På Lundekvam bodde Marta Torkildsen med mann og tre
døtre. Marit, Grete og Reidun ble født på garden. Marta var søskenbarn til Gudveigs far, Hjalmar. Fra Lundekvam til Myrland var det opparbeidet en kjerrevei, der veien fra Vårliå, sørover til Horve gikk. Den var kjørbar med bil. På Vårli-gården
bodde Karl Høyvik, gift med Gudrun, som stammet fra Maudland. Deres barn var Kåre, Trygve, Geir, Torunn og Paul. Foreldrene var født i 1914 og 1915. De to eldste guttene var ofte også på Maudlandsbesøk, og Maudlandsguttene på gjenvisitt.
I jula 1952 ble alle invitert til Vårlia. Dette gjaldt også Ola, kona Signe og deres to år gamle datter Berit. Det var en måned etter at Olas bror Johannes omkom i Lyseheia. Sommeren etter solgte Barbro gården til Gustav og Nelly Njærheim fra Stavanger. Barbro kjøpte seg et hus i Frøylandsbakken, nabohuset til sønnen Ola og svigerdatteren Signe Johanne.
Gudveig fikk seg sesongjobb på Atlantic Canning i Stavanger, der mora Barbro også hadde vært i mange år. Senere fikk hun fast arbeid på ullvarefabrikken til Harald Øglænd ved Frøylandsbekken. Harald var født i 1893 og drev fabrikk og kvern med flere ansatte. Han var en meget omtenksom og jovial arbeidsgiver, fremholder
Gudveig. I 1949 solgte han, i en alder av 86 år, bedriften til Rudolf Nevland (f. 1917) fra Ålgård, gift med Inger Espeland.
Nevland trappet noe ned, og skaffet Gudveig jobb på Sandnes Kamgarn, ca. 1954, hvor hun ble til mars 1965. Unntaket er et snaut år i 1957, da det ble produsert
så mye garn at det var dårlige tider. Den tida prøvde Gudveig seg som sydame hos Jonas Øglænd, med bra resultat.
Gudveig giftet seg med Arne Bergly i 1962. Da hadde de kjent hverandre i 11 år.
De fikk en sønn i april 1965. Senere kom to døtre i 1968 og 1972. Gudveig ble hjemme med familien til 1980. Da hadde Arne måttet gi opp det krevende arbeidet
i byggebransjen. Arne ble vaktmann på Rosenberg med høyst variabel arbeidstid,
kveld, natt og helger. Gudveig fikk seg jobb som rengjøringsassistent i Vatneleiren, hvor hun jobbet i 16 år. Hun hadde ikke fravær en eneste dag! Vatneleirens oppgaver ble flyttet til Sessvollmoen ved Hamar og ble nedlagt som militærleir i 1996, bortsett fra HV-08 som ble overført til Vatneleiren. Gudveig var da 64 år og fikk førtidspensjon som de fleste andre rengjøringsdamene i leiren.
Redaktør -