Sigurd Sagen og båtverftet

I 1917 begynte 31 år gamle Sigurd Sagen sammen med broren Freidar med et lite båtbyggeri i Hommersåkvågen.
De var av båtbyggerfamilie fra Hogganvik.

Plassen de etablerte seg på hadde gode lune havneforhold, gunstig strandsone
og lå relativ sentralt både til Stavanger og Ryfylkefjordene. De første årene
drev de uten elektrisk strøm. Elektrisitet kom først til bygda i 1920 og da stort sett bare til belysning.
Freidar døde allerede i 1923, ca 29 år gammel. En yngre bror, Håkon, arbeidet ved båtbyggeriet i kortere perioder. Han startet senere firmaet Byggmester Sagen i Stavanger.
Til å begynne med bodde Sagen oppe på loftet av selve fabrikken til han i 1918 bygde seg et nytt, prektig hus like ved båtbyggeriet. Han giftet seg med Inger Espedal samme året.
Hun døde allerede i 1945 bare 50 år gammel. Bortsett fra nye vinduer står huset som opprinnelig den dag i dag.
Materialene som ble brukt i båtbyggingen var for det meste furutømmer som kom
fra Ryfylke og Telemark. Det ble også benyttet mye eik som kom fra Ims,
Li og Usken. Eika fra Ims var av fin kvalitet. Tømmeret ble skåret opp med sirkelsag av Jarl Hetland på Øvre Hetland og svigersønnen Leif Hogstad. Han hadde en sirkelsag som sto inntil naustet til R i s k a f j o r d . ”Naustet” står fortsatt, det største
av de gjenværende naustene i Hommersåkvågen.

Det ble bygget mange seilbåter som gjorde det skarpt i seilregattaer. Båtene ble konstruert og tegnet av far og sønn, Sigurd og Johannes.Det ble gjort ved hjelp
av passer, linjaler og fleksilinjaler. Det var et møysommelig arbeid å tegne for eksempel alle spanter med ”vinkler og buer i alle retninger”. De måtte også tegnes
i full målestokk for tilskjæring i b å n d s a g . Seksjon for seksjon måtte lages hver for seg, for senere å føyes sammen til ferdig spant.
Senere ble spantene laget av laminat. Lag på lag av 10 x ca. 40mm trebord ble presset mot en mal og limt sammen til ferdige spant. Det var da rasjonelt å lage flere like båter slik at det kunne lages flere like spant i samme mal.
Til tider hadde Sagen to til tre like båter samtidig i produksjon og 13 til 14 mann
i arbeid. Da var det heller trangt om plassen inne i lokalene.
Ballastkjølen ble støpt i jern. Under siste verdenskrig var dette mangelvare. Daværende møllemester Ole Berge skaffet Sagen gamle akslinger og reimskiver
så han fikk råstoff nok til egen seilbåt. Mastene laget de selv av fire bord som ble limt
sammen til firkanter og avrundet i hjørnene.

Fram til ca. 1965 var det et spennende arbeid. Fra døråpningen ut mot sjøen lagde Sagen en mer eller mindre provisorisk glidebane der man møysommelig balanserte båten ned i sitt rette element, på vannet.
Senere ble det laget slipp inn i bygget og ”rampe ” i gulvet der en lettere kunne senke båtene rett ned. Det var lettest å sjøsette ved flo sjø.
Det var mye håndarbeid. Det maskinelle utstyret ved båtbyggeriet var båndsag, tykkelsehøvel, avretter og trefres. Hvordan de hadde det før strømmen kom vet
vi ikke i dag.
Utregning av tonnasje bare med ”blokk og blyant”, kunne for eksempel alene ta nesten en uke.
Senere når en fikk ”millimeterpapir” ble det noe enklere. Da regnet en ut areal for areal ved å telle antall hele og delvis hele ruter. I dag er dette gjort med noen tastetrykk på datamaskin.

I 1954 ble det bygd en større utvendig slipp der en kunne ta opp båter på opptil
100 tonn. Den lengste båten som ble dradd opp på slippen var lastebåten
(jernlekter) ”Flodhesten” til T Skretting AS. Den var ca 140 fot lang, og kunne ta mangfoldige tonn korn. Slippen er fortsatt inntakt, men tralla er kortet betydelig inn slik at en ikke kan ta så lange båter som tidligere.
I ca. 1964 hadde Sverige, Danmark og Norge et felles nordisk prosjekt der en skulle utvikle og bygge en såkalt folkebåt.En 25 fot seilbåt (regattabåt) i plast, trolig inspirert av folkevogn. Sagen Båt fikk i oppdrag å bygge to båter, men prosjektet ble avsluttet med det.
I 1952/53 ble MS Riskafjord II dradd opp på slipp hos Sagen og totalt ombygget. Det var stort sett bare kjølen igjen av det gamle. Nesten hele skroget ble møysommelig skiftet ut bit for bit. Men skroget ble beholdt i sin opprinnelige form. Innredning
og overbygg ble tilpasset datidens krav til passasjerbehov. Ombygningen tok ca 1 år.
”Turist I” ble ombygd fra stamdrift til semi-dieselmotor 1950. Og senere i ca 1968 til ren dieseldrift. Både ”Riskafjord II” og ”Turist I ble ombygd fra stamdrift til semi-dieselmotor 1950. Og senere i ca 1968 til ren dieseldrift. Både ”Riskafjord II” og ”Turist I” har sine egne historier. ”Riskafjord II” ble bygget i Sverige i 1864 og ble bl.a. benyttet som kanonbåt under første verdenskrig. Senere i rutetrafikk Halden – Hvalerøyene – Strømstad i Sverige. Da het den ”DS Olava” og ble kalt ”den hvite
svane”. Dette ifølge historiebok om Hvaler.
”Turist I” ble bygget i Tyskland i 1898 og gikk i rutetrafikk til Nesodden. Den ble i sommersesongen bruk som turistbåt for Bennett Reisebureau. I brosjyren som var
på norsk, engelsk, fransk og tysk het det at: ”Steam-Yacht Turist I afgaar
fra Piperviksbryggen alle dage kl. 10.30 form., kl.4.30 eftm.og kl. 7.30eftm. Turen som medtager ca. 2,5 time gaar mellom de vakre øgrupper paa Kristianiefjordens
vestside.”

I 1967 ble det bygget en 47 fot båt ”Lyse” til Lyse Kraft som ble brukt i trafikk til og
fra Lysebotnen under anleggstiden. Senere ble båten brukt i trafikk til Lindøya.
Stavanger Elverk kjøpte også en båt til anlegget sitt i Flørli. Tou Mølle kjøpte en såkalt representasjonsbåt. I 1966 til 1967 ble det bygget tre trålere, 43, 45 og 47 fot store. Disse var brede og tunge og de største nybyggene ved verftet. Dette var slutten på ca 48 år der bygging av båter i tre var det viktigste. Seinere ble det bare enkelte byggeoppdrag av båter av tre, mens glassfiber overtok mer og mer.
Da overlot Sigurd, som da var vel 80 år gammel, ansvaret til sin 45 år gamle sønn, Johannes. Johannes hadde arbeidet på verftet hele sitt yrkesaktive liv.

I 1967 gikk en så over til å bygge båter av glassfiber. Produksjonen skilte seg sterkt ut fra byggingen av trematerialer. Her ble det mer masseproduksjon for å utnytte kompliserte og dyre støpeformene i størst mulig grad. Støpeformene laget de selv. De bygde ofte 4 like båter i en serie. Det var to standardstørrelser på båtene, 24 og 30 fot. Parallelt med bygging av båter i plast ble det foretatt mye reparasjonsarbeid
og ombygninger av eldre båter, som for eksempel
MS Riskafjord II”.
Sigurd Sagen var eneeier fram Alle de tre barna fikk like aksjeandeler:
- Johannes og sønnen Jan Halvard
- Kristine og mannen Leif Hogstad
- Jane og mannen Trygve Hjelmevoll
Det var far og senere sønn og svigersønn som arbeidet på verftet. Kona til Johannes, Wendel, tok seg av det kontor- og regnskapsmessige. Seinere ble deres sønn, Jan Halvard, også delaktige i verftet. Men der var og en del ansatte. Opptil 13 til 14 stk på det meste.

I slutten av 80-tallet var det lite investeringslyst blant folk flest. Blant annet på grunn av høyt rentenivå. Johannes var i ”pensjonistalderen” og sønnen arbeidet i oljebransjen. Det blei da besluttet å avvikle verftet. Så dermed var den epoken over:
Siden 1990 årene har Riska Sveis drevet mekanisk industri i de gamle bygningene.

Redaktør -