Fra leid stue til egen hytte

Da jeg vokste opp, jeg er født i 1925, var det vanlig at byfolk reiste på landet om sommeren. Dette var lenge før det var blitt vanlig at alle hadde egne hytter, som det er nå for tiden.

Den gang leide familiene seg inn på en bondegård i de to månedene skoleferien varte. Her bodde moren og barnene mens faren var hjemme i byen som ”gressenkemann”. Han kom til familien i helgene, eller reiste frem og tilbake daglig, hvis det passet med båt- eller busstransport. De fleste fant bondegårder i Ryfylke. I mitt tilfelle var vi på Riska hver sommer i 20 år.
Min fars familie startet langt t i d l i g e r e . Allerede ca. år 1900 var de på landet hos Lars Riska. De holdt seg på gården til 1932, da min bestefar fikk bygge hytte på tomt, kjøpt av nabobonden Tollef Riska.
Da mine foreldre giftet seg i 1919, begynte de å leie seg inn i Eskjemyrå hos Håkon Sagen. Her ble de noen år, men flyttet da jeg ble født til Rasmus og Marta Riska sin gård, som ligger nærmere Li. Ca. 1930 flyttet vi så til Tollef og Ingrid Riska på Vod´l. Her var mer plass til en familie på fem personer, og vi ble her til 1945 da krigen sluttet.
Hele familien var således godt kjent på Riska. Vi kjente de aller fleste fastboende, vi ble svært godt mottatt og var på vennskapelig fot med alle.

Vi reiste inn samme dag som s k o l e f e r i e n begynte. Far hadde bil, men så vidt jeg husker, var ikke flyttelasset stort – sengetøy, litt sommerklær, men ellers lite. Vi leide møblert, og kravene var ikke så store.
Radioen måtte med. På gården var det ikke radio, så det var stas da det kom radio i huset. Men ikke for det, vi hørte ikke så meget på den, i alle fall ikke vi barn. Vi var travelt opptatt hele tiden.
På gården var det tre barn: Kåre, Karen og Elisabet. Siden kom Leif Arnt og Wenche. Men de tre eldste barna var omtrent på min alder, og vi lekte godt sammen.

Jeg var veldig interessert i gårdsdriften, og var med på arbeidet hele tiden. Jeg gikk nok mest i veien, var med i fjøset under melking, og hjalp med å skufle kulorten ned i hevdaløå. Jeg fikk ofte kjeft av mor når jeg kom inn og luktet fjøs. Det var store marker mot nåværende Riskatun, og jeg likte å være med opp og jage hjem kyrne til melking.
Høyonnå var spennende. Å sitte i lasset på høykjerren var en opplevelse, likeledes i høystaen. Og ikke minst å få sove en natt eller to på låven i det tørre høyet som luktet så godt.

Tollef hadde hvert år tidligpoteter, tidlige tyske ble de kalt. Disse var populære både i hytter og hus. Tollef kjørte rundt med hest og kjerre og falbød potetene. Jeg fikk være med, og sprang opp til hyttene, tok imot bestilling, ned igjen til kjerren og opp til hytten igjen, leverte posen og tok imot betalingen. Som lønn for strevet fikk jeg beholde pengene for de små potetene som ble solgt. Disse var sortert for seg, og var ekstra rimelige. Det var 5- øringer, ører som kom godt med i en tom guttelomme.

 

Hele gårdsfamilien var veldig snille og greie. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang ble skjent på eller irettesatt, selv om jeg sikkert kunne være masete. Det var også et godt forhold mellom gårdsfolket og mine foreldre. Spesielt Ingrid og min mor kom svært godt ut av det. Når jeg tenker på hvor tett vi levde sammen, er dette utrolig. Vi leide halve huset – vi i den ene stuen hvor vi spiste, og hvor sengen til mor og far sto. I mellomstuen sov min søster og jeg. I kammerset sov min bror, og kjøkkenet delte vi.
Det var innlagt strøm, men bare til lys. Ingrid kokte på vedkomfyren, og mor på primus. Dette gikk greit fordi vi spiste middagsmat på forskjellig tid. Det var innlagt vann fra en brønn som lå oppi bakken.
Det var to springer med kaldt vann, en på kjøkkenet og en i kjelleren. Dessuten var det innlagt vann i fjøset.
Det var ikke dusj eller bad. Jeg
brukte bekken i fint vær, og tok
storvask på lørdager. Slik var det på landet, vi tok det ikke så nøye.
Utedoet var i låven, rett over hevdaløå,
med to hull og lukt.

Ut på sommeren, når det mørknet om kveldene, ble kjøkkenet samlingssted for begge familiene. Det var varme i komfyren, skumringstime og hyggelig drøs. Jeg hadde fast plass på vedkassen. Det hendte noen somrer på 30- tallet at det ble leid ut til to familier, oss og en vennefamilie av mine foreldre. Det er ufattelig å tenke på hvorledes Riskafamilien kunne leve disse to månedene med bare loft og kjeller til rådighet.
De kokte i kjelleren på vaskegryten, og hadde rigget til et slags spisebord. Men kontantene kom nok godt med.

Med landlivet fulgte spesielle opplevelser, for eksempel slakting av hanekyllinger. Hver sommer hadde de klukkhøne for å fornye hønseflokken. Klukkhøna var ofte aggressiv, så den var vi redd. Hanekyllingene var det ikke gagn i, og de ble slaktet av Tollef med halshugging på hoggestabben. Hodet falt av, og kyllingene spratlet ennå. En gang løp en hanekylling endog et stykke på bakken. Det var fælt, men kyllingene smakte allikevel veldig godt i frikasseen.
Huskatten fikk unger, og det var stas. Men det var verre da vi etter en tid så ungene ligge døde i hevdaløå.
Det var også litt løye da Tollef gikk av gårde med ei ku til stuten. Det varte lenge før jeg visste hva det betydde. Det hendte at det ble kalving. Da ble det laget råmelkspudding, som smakte veldig godt. Vi var ikke bortskjemt i matveien.

Fast program for oss barn var dagstur til Skjørestadfjellet for å plukke blåbær. Vi hadde med matpakke og saftflaske. Brus var dyrt, og Cola fantes ikke. Sønnen Kåre var en kløpper til å plukke, og hadde alltid fullt spann lenge før oss. Men blåbærsyltetøy ble det også for oss.
En annen stor begivenhet var basaren på bedehuset Karmel. Fullt med folk og duker, tepper osv. som hang på veggene. Jeg fikk med en 10-øring for å ta lodd, men jeg kan ikke huske at jeg noen gang vant. Men kjekt var det.

Sommermånedene gikk som en røyk. Vi fisket fra robåt, selvfølgelig, fikk kvitling, småsei og knurr. Vi hadde ”me” mellom Riskaholmene og land. Vi badet på sandstranden til Sigvart eller bryggen til Ole Usken. Det står for meg at det stort sett var fin vær. Men når det regnet, fant vi alltid på noe å gjøre. Vi leste, spilte Ludo eller kort, selv om gårdsbarna var oppdradd til at kortspill var syndig. Jeg likte meg også godt i skuden (vedskjulet), hvor jeg smidde trebåter, biler osv. Det var alltid nok ved å ta av. Vi levde et annet liv enn hjemme i bygatene på Våland: fritt, sunt og godt.

Fedrene som var på landet på Riska, reiste hver dag med båt frem og tilbake til byen på arbeid. Båten var gamle Riskafjord som ble kalt Dunkå. Ellers var det elegante Lavå som visstnok het Olava da den ble kjøpt. Så var det Turisten, og en som het Gulosen.
En tid ble det konkurranse: Stavangermannen Knutsen satte opp en konkurrerende rute med båten Ragnar, men det varte ikke lenge før han måtte gi seg.
Båtrutene var lagt opp med avgang fra Li i 8-tiden om morgenen, og tilbake i 16.30-tiden om ettermiddagen. Dette passet godt for kontor- og butikkfolk, som kunne ha en normal arbeidsdag i byen, og bruke kvelden til bading, fisking og ellers nyte livet med fred og ro på landet.

Handle gjorde vi hos Tendeland – butikken på Li. Det var min jobb å springe på butikken med handlelapp. Og det ble daglig to turer til Li. Først handling slik at middagsmaten kunne stå på bordet når far kom. Kjøleskap fantes ikke. Så var det en tur til kaien når ettermiddagsbåten med post og aviser kom. Da måtte jeg stå på kaien og vente til poståpneren Laurits Li hadde åpnet postsekkene. Han sto i det gamle naustet og leste opp ankomne brev og aviser. Far kom med båten, men han ville ikke stå og vente til posten var klar. Han gikk bare.

Mine besteforeldre fikk i 1932 kjøpe en hyttetomt av Tollef Riska. Den lå i skogen mot krysset av Karmel-veien og den ytre veien til Li, like i nærheten av husene til Lars Riska. Her ble det bygget en romslig hytte, etter datidens forhold, med utsikt mot sjøen og byen.
Det var innlagt strøm, og en mann som het Emblad kom med ønskekvist og fant vann på tomten til brønn. Så ble det lagt inn vann i hytten, men bare en spring, og bare kaldt vann. Det var gammeldass og ikke dusj eller bad. Altså ganske primitivt, men slik var det den gang. Selv eldre folk som mine besteforeldre aksepterte dette, og var svært fornøyde med å ha fått hytte. De brukte hytten så lenge de levde, mens vi fortsatte å leie på Vod´l.

Så kom 9. april 1940, og det tyske angrepet på Norge. Dagen etter, onsdag 10. april, var den store panikkdagen i alle landets byer. Det ble satt ut rykter, sannsynligvis av tyskerne, at byen ville bli bombet kl. 1200. Folk flyktet hals over hode ut av byene på måfå, uten å ane hvor de skulle ta inn. Vi kjørte til Riska, og passerte folk med barnevogner og kjerrer lastet med utstyr og klær. Heldigvis var det oppholdsvær.
På gården var det allerede kommet mange slektninger av Tollef, men også vi fikk plass. Hytten til bestefar var også stappfull. Hele bygden var full av folk i hytter og hus, låver og skur, bedehus og skole. Overalt hadde byfolk tatt inn.
Riskafolket var enestående. De åpnet sine hus for kjente og ukjente, ordnet med mat og gjorde alt de kunne for å hjelpe.

5000 kom til Riska/ Hommersåk-området. Torsdag 11. april, om kvelden, sto vi på tunet og så på da et engelsk fly ble skutt i brann over flyplassen på Sola, og kom seilende som en ildkule over byen. Deretter styrtet det på Storhaug skole, og laget en kjempebrann hvor seks hus og skolen brant. Alle de evakuerte var glade for at de ikke var i byen.
Det fortsatte med 35 angrep mot flyplassen i april. Vi sto på Vod´l og hørte kanonade fra store engelske krigsskip, hørte bombedrønn, og så lyskastere over himmelen og sporlys fra tyske luftvernkanoner. Det var en uhyggelig stemning, og vi følte lettelse over å være på Riska.

Men leveforholdene begynte å bli vanskelige. Mange hadde flyktet fra byen hals over hode, mange uten særlig med penger. De fleste levde fra hånd til munn, og fikk ikke sin ukelønn. Arbeidsløse fikk ikke trygd. Mange led vondt.
Stavanger kommune opprettet derfor 13. april et forsorgskontor på Hommersåk. I alt 2000 av de evakuerte fikk forsorgsbidrag. Kontoret var i virksomhet helt til 8. juni. Folk ble syke, og det ble etablert førstehjelpsstasjon i kirken, med egen fødeavdeling ovenpå butikken hos Sævareid i Hommersåk.

17. april forsvant strømmen da norske styrker sprengte kraftstasjonene i Maudal, Oltedal og Oltesvik, og høyspentledningen over Høgsfjord fra Flørli ble kappet. Først 24. april kom strømmen tilbake. En uke uten strøm ble en ekstra vanskelig tid. 18. april ble båtforbindelsen med Stavanger stanset av tyskerne.

Det ble fort varemangel i butikkene. Det manglet alt: brød, mel, sukker, gryn, kaffe osv. Det oppstod lange køer hvis det gikk rykter om at varer var kommet eller skulle komme. Min bror ble en gang, i all hast, sendt for å stå i matkø. Han gikk direkte fra arbeid med å kjøre ut og spre kulort, og luktet derfor ikke godt. Men han kom raskt helt fremst i køen, da ingen fine bykåner ville ha den illeluktende ungdommen i nærheten.
Elisabet Riska og jeg ble sendt til fots til Sandnes for å få fatt i mel til brødbaking. Vi var de yngste, og foreldrene regnet med at vi ikke ville bli stoppet av de tyske sperringene. Turen var lang og tung med varer i sekkene, men det gikk godt. Vi som var heldige å bo på gård, sultet ikke. Vi fikk poteter, melk og egg.

Vår familie ble på Riska i nesten fire måneder, helt til 1. august da skolene begynte igjen. Denne krigssommeren var fredelig på Riska, ingen tyskere så vi. Slik var det helt til tyske luftvernlyskastere ble montert ved bedehuset Karmel, hvor soldatene ble innkvartert.
Det eneste direkte tegn ellers på krig, var den finske seilskuten fra Åland som lå i opplag i Uskekalven.

Da julen 1940 nærmet seg, bestemte mine foreldre at vi skulle feire jul i hytten. Det fortsatte vi med så lenge krigen varte. Det ble julefeiringer jeg aldri glemmer: stille, fredfullt, snø på trær og marker. Vi spaserte til julegudstjeneste i kirken, inviterte Ingrid og Tollef, Dina og Kristian med alle barnene og Anna, stemor til Kristian, til juleselskap. Vi hadde med enkle, små presanger. God julemat ble det, med egg, melk, fløte og kjøtt fra gårdene. Vi ble bedt i juleselskap, og opplevde gjestfrihet og vennskap som varmet og gjorde godt i de iskalde krigsvintrene.
Etter av hva jeg senere har fått høre, syntes også Riskafolket, og spesielt barnene, at det var spennende å feire jul sammen med byfolk.

I begynnelsen av desember 1944 ble norsk-tyskeren Geicke skutt og drept av den norske motstandsbevegelsen mens han var på hytten sin på Riska. Dette skapte en uhyggelig stemning i hele bygden, og satte sitt preg også på julefeiringen.

Etter krigen tilbrakte vi noen somrer i hytten til våre besteforeldre, til disse døde. Hytten ble solgt i 1960. Den er senere blitt ombygd, og er i dag helårsbolig.

På 1930-tallet var det byfolk om sommeren på alle gårdene. Hos Kristian Riska, Sigvart Riska, Peder Frøyland i huset på Loffene, i Albert Riska sitt gamle hus var det to familier, hos Rakel Riska og hos Smith på Kyrkjevollen.
Etter hvert kom det også flere hytter, slik at byfolk satte sitt preg på bygden. Forholdet til bygdefolket var alltid det beste. Alle trivdes. Byfolkene lærte og fikk oppleve hvordan bøndene på små gårder levde og strevde i vanskelige økonomiske tider. Byfolk fikk forståelse for bondekultur på nært hold. Dette var verdifullt for hele livet, spesielt for barn og ungdom. Det er synd at det ikke er slik lenger. Nå vokser byunger opp uten å ha vært på en gård, og uten å ha kjent den gode fjøslukten.

Til slutt et lite, ekstra godt personlig minne. Hvert år, når sommeren var over og vi tok farvel og kjørte hjem, felte Ingrid og min mor alltid en liten tåre: takk for den gode tiden vi har hatt sammen, bondekone og bykone.

Redaktør -