«Winterhoude» seilte fra Australia via England til Norge i 1939
Fullriggeren «Winterhoude», byggeår 1898 i Hamburg, ble i 1914 rigget til bark (se bilde med skråseil på bakmast). Den endret navn til «Mabel Rickmers», ble kjøpt av reder Gustaf Erikson, Åland, i 1925, og fikk navnet «Winterhoude» tilbake.
Winterhoude» seilte fra Australia via England til Norge i 1939. Den losset 3.140 tonn rug til Nordkronen, 20-28. mai 1940. Seglskipet lå på svai innafor Usken i fire-fem år. Tyskerne tok skipet «Winterhoude » og slepte det til Danmark i 1944. Det skulle brukes til skole/treningsleir (rekreasjon) for ”Hitler-ungdom”. Båten ble hugget 1949 i Hamburg.
Seilene som var nye, ble lagret sammen med aviser inne i seilbunkene, og ble fraktet til land ved hjelp av nordmenn til et sjøhus ved Hestånå i Hommersåk. Dette var tungt arbeid, da det var mange nye seil, og disse var ”uhamslege” å arbeide med. Riggen ble delvis tatt ned ved hjelp av båtens steamvinsj.
Det var flere båter innom ”opplagsplassen” i løpet av krigen. «Spyridon» var en gammel steambåt på ca. 1000 tonn fra Hellas. Båten var blitt skadet i tysk havn, og ble liggende her i Riska i 1943- 44. Skipperen var blakk, så mannskapet ble sendt hjem til Hellas. Båten hadde vaktmann om bord (stuert Nilsen).
Under krigen brukte tyskerne «Winterhoude» til bulklast/oppbevaring. En malmbåt med kopperkis fra Stord hadde berørt grunn utfor Jæren og måtte repareres. Last fra den ble midlertidig overført til «Winterhoude».
En annen båt hadde fått skutt ut motorrommet ved fulltreff av en torpedo. Hullet i skroget var så stort at det gikk an å ro en færing igjennom. På grunn av at motorrommet hadde vanntette skott, så holdt den seg flytende. Hullet ble støpt igjen med betong, slik at de kunne reise videre på egen kjøl og bli reparert.
«Winterhoude» beholdt sin skipsradio. Tyskerne og nazistene fikk ha radio, men ellers måtte alle nordmenn levere inn sine radioapparater. Her i Riska ble disse oppbevart på ”kommunehuset” ved Klokkargården. Men det var mange radioer som tyskerne ikke fant.
Oppfinnsomheten var stor, så det ble etter hvert vanskelig å hindre nordmenn og hjemmefronten i å få tak i nyheter og meldinger fra den norske regjering via radio London. Radiosendingene ble sendt i koder og avtalte ”annonser” til hjemmefronten. Mange ble arrestert for lytting, de fikk røff behandling med tortur. Noen døde og to ble senket i havetutenfor Li. De fleste havnet på Grini.
Skipper Holm på «Winterhoude» var nok ikke tyskervennlig, så nordmenn som var om bord fikk høre på radio. Dette irriterte okkupantene, så de sendte lensmannen for å hente radioapparatet. Det var vanskelig å håndheve ”norske” regler på båten, og lensmannen var kanskje ikke så ivrig. Han klarte ikke å konfiskere skipsradioen fra kapteinen på en utenlandsk skute, så han måtte reise i land med uforrettet sak.
Det ble trykket illegale ”aviser” i Sandnes/Stavanger. Noen av disse havnet hos skipper Holm. Han følte seg trygg, og var skjødesløs med oppbevaringen av disse. Det var streng straff for å oppbevare slike aviser, og Gestapo brukte harde midler. De var irritert på grunn av det de ante eller visste foregikk på skuta.
Det var dessverre mange norske løsmunna tystere. Stats-politiet ble sendt ut til seilskuta for å få slutt pådette.
Det fortelles at skipperen hadde ovennevnte ”aviser” liggende fremme. Da han forsto at politiet kom om bord, og idet de kom inn i kahytten, fikk han puttet ”avisbunken” under en sittepute. Sjefen for patruljen satte seg på puta, og derfor fant Stapopatruljen ikke noe ulovlig på sin rassia.
Skuta hadde en hjelpebåt som lå oppe på bakken. Den var på størrelse med en stor gavlabåt, men uten bakrulle. Den ble brukt når de skulle buksere i trange farvann. Båten hadde motor, og ble bygd av tømmermannen om bord før de kom til Norge.
Det var tre mann av mannskapet om bord på skipet. Kaptein Gustav Holm, en styrmann som het Sommarstrøm, og en matros Sundblom. Alle var fra Åland, Mariehamn i Bottenviken, Finland.
Det var fast to på vakt, en på frivakt blant mannskapet. Skipper Holm var nok om bord det meste av tiden. Han hadde besøk av sin familie fra Åland i 1939, rett før tyskerne overtok i Norge. De reiste tilbake til Finland helt i begynnelsen av krigen (se bilde).
I tillegg hadde de hadde de en ”gigg” som de kalte eka eller ekan. Dette var en lettbåt som ble brukt når noen skulle i land, eller hentes til skuta når de lå til ankers. Den hadde en tverr akterende. Kaptein Holm brukte den når han hadde familien om bord. Han brukte en lang åre til å ”rigge” båten av gårde. Dette er en spesiell måte å ro på. Riggåra ble brukt som en slags propell, og ble nyttet på giggbåten. Holm la hele tyngden bak når han rigget, og fikk bra fart.
Mannskapet reiste nokså fritt, i alle fall lokalt i Norge. De ble etter hvert godt kjent med mange av lokalbefolkningen. Kaptein Holm skrøt av at han var bedre kjent i Stavanger enn i Mariehamn.
Skipperen likte å spille bridge, han var en dreven bridgespiller, men satte aldri kortene i system. Han hadde likevel full kontroll over sine kort.
Etter at last fra malmbåten med kopperkis ble lastet over til «Winterhoude», og rester fra korn blandet med rester fra koppermalmen, kunne dette bli en giftig blanding. Det ble dermed slutt på å bruke oppsop til matlaging, men ikke for alle. En svenske bakte noe han kalte skepparkakor, en rund kake med hull i midten. Etter sammenblandingen av korn og malm, fortsatte han å bake disse, men han testet de først på unger, og etter at han så at de ikke ble dårlige, brukte han kakene selv også.
Det fortelles at det var rotter om bord i skuta. Rottene var svarte med hvite bryst. Det var en glipe i dekket ved vinsjen der de kunne komme opp. Rottene fant nok lite vann og mat, spesielt etter at kornrester og kopperkis ble blandet. Dette gjorde at vannet ble giftig. Så etter dette kunne rottene gå til angrep og bite besøkende i støvlene. Rottene ble av mannskapet kalt ”norske rotter”.
Hele skroget var til last. Det var mange dekkshus: til mannskap, bysse og seglverksted, steamvinsj mv. Mannskapshuset hadde nesten ikke lys inne, bare noen små, runde koøyer og parafinlamper. Offiserene hadde bedre standard, kapteinen hadde til og med bad i sin kahytt.
Skipper Holm hadde som vane å gå med en sigarettstump som han sugde på. Han hadde bart, og det ble det svidd et brunt, rundt hull i den som passet til sneipen.
Seglene ble hentet etter krigen fra sjøhuset ved Hestånå/Hommersåk rett etter at andre verdenskrig var slutt.
Redaktør -