Disse to Riskabuene som falt i krigen for fedrelandet sin skyld og for vår frihet, er vi med og hedrer hvert år når det legges ned krans ved minnebautaen.
I dag er det temme-lig uvirkelig å tenke seg at Norge skulle være okkupert av et annet land, men hadde vi hoppet til-bake til 17. mai 1940 og stått utenfor kirken der bautaen står nå, så hadde det vært helt umulig at hele bygda var samlet til 17. mai-feiring slik det skjer i dag.
Det var strengt forbudt å feire 17. mai og å vifte med norske flagg under krigen, og utenfor kirken hadde vi kanskje i stedet sett tyske soldater med gevær. Vi
hadde også opplevd at det var mange fremmede byfolk rundt oss. Folk fra Stavanger flyktet inn til Riska fordi de fryktet at Stavanger skulle bli bombet. De bodde i privathjem, i hytter, på gårdene og i forsamlingshus. Til og med i kirken bodde det sengetøy og klær som de hadde opp på galleriet.
Vi vet at mange nordmenn mistet livet under krigen. Her i Riska var det ingendirekte krigshandlinger – de foregikk andre steder i Rogaland. De største krigsh a n d l i n g e n e skjedde på Sola, iStavanger, innover Dirdal og i Gloppedalsura.
En annen by iNorge hvor det var spesielt kraftige kamphandlinger, var i Narvik. Der oppe befant det seg en Riskabu da krigen brøt ut 9. april 1940. Det var Sverre Hogstad. Han var i marinen, og han var om bord i et av de store panserskipa som Norge hadde på den tiden, nemlig panserskipet «Norge». Han var 21 år gammel. Han var blitt innkalt til det som ble kalt Nøytralitetsvakten vinteren 39/40, og hvis vi igjen tenker oss tilbake til 17. mai 1940, var det imidlertid komme hjem på permisjon en uke før påske, og den siste dagen før han skulle reise var han innom og pratet med arbeidskameratene på Sagen båtbyggeri før han tok farvel. Kristine Hogstad (da Sagen) fortalte at hun var blant de som fulgte ham til kaien for å ta en av «Riskafjord»-båtene til byen, så hun var dermed en av de siste Riskabuane som snakket med ham.
Grytidlig om morgenen den 9. april 1940 gled tyske krigsskip inn fjorden mot Narvik. Været den natta var forferdelig. Svære snø- og haglbyger og en sur vind. Det var omtrent ikke sikt i det hele tatt. De tyske krigsskipene greide å seile forbi panserskipet «Norge» som lå ute i fjorden, uten å bli oppdaget som tyske skip. Først da de tyske skipene nærmet seg kaien i Narvik, lettet været så pass at de ble oppdaget. Det ble da avfyrt skudd mot de tyske skipene, men det ble ikke noen treff. Den ene tyske jageren svarte med skudd og torpedoer. De bommet også i starten, men de siste torpedoene traff P/S «Norge», og skipet sank svært raskt, bare i løpet av ca. ett minutt. 90 mann ble reddet, mens 101 mann omkom, blant dem Sverre Hogstad. Han jobbet under dekk, og hadde nok ingen sjanse til å komme seg ut.
Senkningen av panserskipet «Norge» og panserskipet « E i d s v o l l » , som ble senket like før, var de mest tragiske fra disse to skipene mistet livet i det iskalde vatnet.
Foreldrene bautaen utenfor gamlekirka. Det var Ludvig som bygde huset nede ved kaien hvor det er underetasjen allerede i 1910, med bakeri i bygget med siden av hvor Pizzabakeren holdt til inntil nylig. Søsken av Sverre som bodde her på Hommersåk var Leif Hogstad og Dina Berge.
Den andre Riskabuen som falt i krigen var Mikal Røynlid. Han befant seg da på en helt annen kant av verden. Han vokste opp på Hogstad, men i slutten av 1920- årene reiste han, som så mange andre, til Amerika. Da krigen kom og USA ble involvert, vervet Mikal seg for å bli med og kjempe i krigen. Kanskje tenkte han på hjemlandet som da var blitt okkupert, og familie og venner i Norge som nå levde i ufrihet og usikkerhet. Han hadde også vært hjemme på besøk ikke lenge før krigen startet. Mikal vervet seg som fallskjermsoldat, og han mistet livet under trening. Hvis han hadde fått leve lenger, så er det ikke utenkelig at han hadde vært med under frigjøringen av Europa og Norge på slutten av krigen.
Redaktør -