De som arbeidet for tyskerne

Tyskerne hadde store planer for anlegg i Norge, og allerede i aprilda-gene i 1940 var det behov for flere tusen menn til byggearbeider ved mili-tære bygg og anlegg. Det var den halvmilitære Organisasjon Todt (OT) som stod for arbeidet. I starten ble det lokket med fast arbeid og god lønn, og ettersom arbeidsledigheten var stor, var det nok en del som da fikk seg arbeid.

Men det ble fort klart at dette ikke gav nok arbeidskraft.
Så kom Forordningen av 8. oktober 1940 som ga ordre om at alle arbeidsledige personer pliktet å registrere seg hos en kommunal ombudsmann. Denne hadde myndighet til å tvangsutskrive personer, vanligvis til seks måneders tjeneste, der tyskerne trengte arbeidskraft. Den som nektet fikk bøter eller fengslet. Ofte ble
seksmånedersperioden forlenget, noe som førte til mye misnøye og sabotasjehandlinger.
I 1942 ble det av arbeidsformidlingen utført en undersøkelse som viste at 2/3 av alle arbeidstakere i Norge arbeidet på tyske anlegg. I tillegg kom alle som indirekte leverte varer og tjenester. Men selv dette gav ikke nok arbeidskraft til alle tyske prosjekt.
22. februar 1943 kom det fra Sosialdepar t ementet en ny lov om alminnelig nasjonal arbeidsinnsats. Der het det All arbeidskraft som ikke er fullt utnyttet eller som brukes til arbeid som ikke er nødvendig. Menn mellom 18 og 55 år, kvinner mellom 21 og 40 år, plikter å melde seg til registrering hos arbeidsformidlingen. De fleste ble sendt til Todts anlegg.
Denne loven gav også tyskerne muligheten å nedlegge bedrifter som de ikke mente var nødvendige. Arbeiderne ble overført til tyske prosjekter.

Informasjon hentet fra Statsarkivet: Offentlig forvaltning under andre verdenskrig.

Utkommandert Riskabu
I 1943 begynte tyske myndigheter å innkalle alle som ikke hadde livsviktig arbeid som pliktarbeid. Som livsviktig arbeid ble blant blant annet regnet all produksjon av mat og klær.
Håkon Sagen ble utkommandert, men broren Hans ble fritatt, for han hadde arbeid på treskofabrikken til Ola Hetland. I tillegg til treskoproduksjonen hadde han også jobben med å male ”illegalt” mel på en kvern Ola hadde i et avlukke. Men Håkon som drev med hyttebygging og annet forefallende nekte. Han ble utkommandert til å møte på Søyland på Jæren. Der skulle det graves grøfter og mures steingard til tankshinder ved en eventuell invasjon.
Tyskerne hadde rekvirert skole og bedehus, og rundt 30 mann fra alle samfunnslag ble innkvartert på skolen. I bedehuset var det spisesal. Maten var skral. Håkon forteller om fire brødskiver og tynn kålsuppe. Det var ikke stort for tungt arbeid, men
Håkon gjorde bekjentskap med folka på gårdene og fikk seg flere gode måltider der mot hjelp til gårdsarbeid på kveldstid.

Arbeiderne var delt i grupper. To grupper satt med feisel og bor og boret hull til dynamitten. En gjeng stod for muring og en for grøftegraving.
Håkon, som var fra landet og kunne kjøre med hest og kjerre, fikk ansvaret for transport av stein til steingarden. Hesten var en gammel vallak utlånt fra en gård i nærheten. Det var tyske vakter som passet på, men de var kanskje ikke altfor ivrige i tjenesten. Sprengningsgruppa så ofte sitt snitt til å ikke tenne alle luntene i en salve, så når det ble sprengt, ble en del stående igjen. Tyskerne kommanderte stopp i arbeidet, for de var redde for at vådeskudd skulle gå av. Dette var en bitte liten sabotasje av arbeidet, og gav arbeiderne en ekstra pause.
De hadde steinbukk med steinklype til å lesse stein i kjerra, og likedan til å losse av igjen. Dersom det ikke var vakthold, ble hesten bare gående mellom bruddet og steingarden uten å losse stein. Det var godt for moralen i arbeidslaget å gjøre små pek mot vernemakta.
Om det var for at arbeidet var tungt eller at hesten var gammel, er ikke godt å si, men rett som det var sovnet hesten og lente seg på sida så skjegene brakk. Håkon måtte til å spjelke for å få orden på kjøretøyet igjen.
Etter to-tre måneder med arbeid ute i sol og fint vær, hadde Håkon blitt kraftig solforbrent og fått et stygt utslett. Doktoren på Nærbø syntes dette så skummelt ut, og fant ut at han hadde feber og et utslett av ukjent art, som muligens kunne være smittsomt. På hans anbefaling fant den tyske legen det best å frita ham for videre arbeid, slik at smitten ikke skulle spre seg til resten av arbeidsgjengen.
Håkon ble sendt hjem. Men det ble en solid og fin steingard som står fremdeles.

 

Arbeiderne var delt i grupper. To grupper satt med feisel og bor og boret hull til dynamitten. En gjeng stod for muring og en for grøftegraving.
Håkon, som var fra landet og kunne kjøre med hest og kjerre, fikk ansvaret for transport av stein til steingarden. Hesten var en gammel vallak utlånt fra en gård i nærheten. Det var tyske vakter som passet på, men de var kanskje ikke altfor ivrige i tjenesten. Sprengningsgruppa så ofte sitt snitt til å ikke tenne alle luntene i en salve, så når det ble sprengt, ble en del stående igjen. Tyskerne kommanderte stopp i arbeidet, for de var redde for at vådeskudd skulle gå av. Dette var en bitte liten sabotasje av arbeidet, og gav arbeiderne en ekstra pause.
De hadde steinbukk med steinklype til å lesse stein i kjerra, og likedan til å losse av igjen. Dersom det ikke var vakthold, ble hesten bare gående mellom bruddet og steingarden uten å losse stein. Det var godt for moralen i arbeidslaget å gjøre små pek mot vernemakta.
Om det var for at arbeidet var tungt eller at hesten var gammel, er ikke godt å si, men rett som det var sovnet hesten og lente seg på sida så skjegene brakk. Håkon måtte til å spjelke for å få orden på kjøretøyet igjen.
Etter to-tre måneder med arbeid ute i sol og fint vær, hadde Håkon blitt kraftig solforbrent og fått et stygt utslett. Doktoren på Nærbø syntes dette så skummelt ut, og fant ut at han hadde feber og et utslett av ukjent art, som muligens kunne være smittsomt. På hans anbefaling fant den tyske legen det best å frita ham for videre arbeid, slik at smitten ikke skulle spre seg til resten av arbeidsgjengen.
Håkon ble sendt hjem. Men det ble en solid og fin steingard som står fremdeles.

Norges arbeidstjeneste for ungdom
Arbeidstjenesten (AT) startet som en frivillig tjeneste for ungdom, igangsatt av Administrasjonsrådet sommeren 1940 for å hjelpe til med skog, jordbruk og anleggsvirksomhet. 25. september 1940 ble AT overtatt av Nasjonal Samling og fikk navnet Norges Arbeidstjeneste. Fra 1941 ble det en tvungen tjeneste for alle menn i vernepliktig alder. AT ble organisert etter militært mønster. Den største delen av stabsoffiserene var medlem av NS.
Alle ble utstyrt med arbeidstjenestebok som ble brukt som vernepliktsbok. I tillegg fikk alle en spade som skulle brukes til graving, og som også ble brukt under parade og vakt. Det ble også gitt opplæring i hvordan spaden kunne brukes som våpen.
Fra 1943 ble det tvungen ATtjeneste for kvinner, der det i tillegg til vanlig arbeid også ble holdt kurs i for eksempel husstell.
Opplysninger er hentet fra Wikipedia.

 

Håkon Sagen forteller:
En dag fikk vi (Håkon og søskenbarnet Johannes Sagen) varsel om at innkalling til Arbeidstjeneste lå og ventet på posten. Reaksjonene våre resulterte i at vi besluttet å ta en fjelltur på et par ukers tid, og la innkallingen ligge så lenge. Men vi tenkte og visste at om vi ikke møtte innen en viss tidsfrist, kunne det få uante følger for familien. Vi besluttet derfor at det var best å møte opp og gjøre det beste ut av situasjonene. Det så ikke lyst ut.
Kommet vel hjem, begynte reisen til Holum leir som vi visste hadde et dårlig rykte. Vi tok toget til Flekkefjord, og meldte oss som foreskrevet til lensmannen. Han sa at det sannsynligvis kom en båt og hentet oss neste dag, og anbefalte oss å ta inn på Grand Hotell og vente til båten kom. Det må nevnes at Kåre Lie Bjelland hadde sluttet seg til oss, og en fjerde mann fra Bryne som jeg ikke husker navnet på. Vi var nå fire stykker som skulle til Holum leir.
Etter overnattingen på hotellet tok vi en tur på byen. Vi kom til elven. Der fikk vi en plutselig innskytelse, rev innkallingspapiret i biter og kastet det i elven. Nå var loddet kastet. Planen med å kaste innkallelsen til Holum var at vi heller ville reise til Fjotland leir. Der skulle det være relativt gode forhold. Til Fjotland måtte vi ta buss.
Vi hentet bagasjen vår på hotellet og sjekket ut. Vi fant bussen som vi som gikk til Fjotland, men den gikk ikke før senere på ettermiddagen. Vi var redd lensmannen skulle ane uråd og lete etter oss, så vi gjemte oss bak i ”knottrommet”. Der satt vi i flere timer helt til bussen skulle gå.
Vi kom ikke til Fjotland før på kvelden, og da meldte vi oss for leirsjefen. Vi fikk til svar at det var fullt i leiren, og at de ikke kunne ta imot oss. Vi merket at vi fikk et psykologisk overtak, og framførte at vi hadde reist langt og insisterte på at vi ville avtjene AT her og nå. Resultatet ble at vi fikk utsettelse inntil videre, og det aksepterte vi. Vi fikk utlevert hver vår halmsekk som vi overnattet på i et skur. Vi fikk refundert alle våre utlegg til reise og hotell, og vi hørte aldri noe mer om innkallingen til AT.

Redaktør -