Flyulykken på Skjøre

Sent om kvelden mandag 4. november 1940 kunne befolkningen på Hommersåk, Fjogstad og Gramstad høre lyden av tung motordur fra et fly i lav høyde. Beboerne på Gramstadgården fikk se et brennende fly passere i lav høyde. På Fjogstad hørte de et kraftig smell oppe på Skjørestadfjellet.

Lars Røgenes har fortalt at han sto oppe i andre etasje i barndomshjemmet og så i retning av den kraftige motorlyden. Han oppdaget et fly i lav høyde som begynte å brenne. Brannen ble raskt slukket, men blusset snart opp igjen. Så forsvant motorlyden fra flyet. Lars kunne da ikke lenger følge flyet med øyene fra der han sto, og måtte flytte over til et annet rom for å kunne se mer. Før han nådde frem til det nye vinduet, traff flyet Skjørestadfjellet. Brennende deler kunne ses flygende gjennom luften nedover fjellsiden. Det oppsto en kraftig brann, og lukten av brann og brent gummi bredde seg nedover i retning Hommersåk.
Morgenen etter uulykken var Peder Fjogstad den første som tok seg opp til Skjørestadsfjellet. Der fant han vraket av et stort, tysk fly liggende i småbiter spredd ut over et stort område. Blant vrakdelene lå flymannskapet på fire, døde.
Tidlig samme morgen, mens det ennå var mørkt, la Charles Olsen (12 år) og s ø s k e n b a r n e t Oluf Berge (14 år) i vei med kurs for Skjørestadfjellet. De hadde skolefri den dagen. Olufs mor hadde fortalt at hun kvelden før hadde sett et fly styrte på Skjørestadfjellet. Dette var selvsagt noe som straks måtte undersøkes. De kunne på lang avstand kjenne lukten av røyk og brent gummi. De nådde fram til ulykkesstedet akkurat da det begynte å lysne. Her så de vrakdeler fra et stort fly, som lå spredd ut over et stort område. Tyske soldater var allerede på plass og holdt på med å slukke branner i terrenget rundt flyet. Et stykke fra vraket lå de fire omkomne i beige flydresser. Guttene kunne ikke se noen skader på dem fra stedet der de stod. De ville gå litt nærmere, men da brølte soldatene opp, og en fyrte et varselskudd i lufta. Dette satte fart i guttene, og de la på sprang alt det de kunne ned mot Haualand. På veien nedover traff de en tropp tyske soldater som var på vei oppover. Disse så at guttene hadde panikk, og lo høylydt av dem. Charles forteller at han har vært oppe senere og sett på flyvraket, men han glemmer aldri den første gangen.
De tyske soldatene som kom opp til ulykkesstedet, hadde som oppgave å sikre ulykkesstedet og å bringe ned de døde. Disse ble sent på ettermiddagen fraktet ned til Skjørestad, og kjørt videre derfra på en lastebil.
Det var mange som i dagene etter ulykken tok seg en tur opp på fjellet for å se på det som hadde skjedd. De fikk se deler som lå spredd fra toppen og ned langs fjellsiden i retning Skjørestad. Mange fant spennende ting å studere nærmere. Det utspant seg mange episoder mellom de som kom opp og de tyske vaktmannskapene, bl.a. ble Peder Fjogstad allerede første dag arrestert og ført ned til daværende Sandnes Politikammer for avhør. I tiden som fulgte, var det mange som sikret seg suvenirer fra vraket. De mest spennende gjenstandene sikret Peder seg før tyske mannskaper dukket opp første gang.

Avdeling, fly og mannskap
De tyske bombeflyavdelingene var ofte organisert i Kampfgeschwaders (K. G). En K. G. besto av en stab og tre Gruppen, som hver hadde tre Staffels (skvadroner). En Staffel besto ofte av ni til tolv fly. K. G.- ene ble nummerert med et arabisk tall, for eksempel K.G. 26. Siden en K. G. besto av flere Gruppen, ble disse skilt fra hverandre ved hjelp av romertall, for eksempel I K. G. 26. Staffelene ble nummer e r t ved bruk av arabiske tall med et punktum bak. Det ble òg brukt f o r s k j e l l i g farge på identifikasjonsmerkingen for å skille mellom tilhørighet.
Flyet som havarerte på Skjørestadfjellet tilhørte 2. Staffel i I K. G. 26 (2./K.G.26). Det var en Heinkel He 111 H-3, med byggenummer byggenummer byggenummer 3171. Det hadde kjennetegnet 1H+?K. Det har ikke vært mulig å sikkert finne frem til flyets individuelle bokstav. Siden flyet har tilhørt 2. Staffel, har denne vært rød.
K. G. 26 ble ofte kalt die Løwen Geschwader. Dette fordi de hadde malt en sittende løve på flyene. Siden flyet har tilhørt I K. G. 26, har det hatt en løve sittende mot en hvit bakgrunn som gruppeemblem. Det havarerte flyet var sortmalt. Det var vanlig praksis å tilpasse fargen til de forhold flyene opererte under. Skraping i lakken på gjenværende vrakdeler viser at flyet tidligere òg har hatt en himmelblå farge på undersiden. Flyets byggenummer viser at det rakk å bli ett år før det havarerte.
I den tyske tapslisten står det at flyet havarerte som følge av ufrivillig markberøring, og at det oppstod en brann i forbindelse med krasjet. Som ulykkessted oppgis Hetland. Skjørestad tilhørte i 1940 Hetland Kommune.

Mannskapet som
omkom i ulykken
Flyger: Unteroffizier Josef
Mendler, født 17.2.1914 i
München.
Navigatør: Oberfeldwebel Otto Stuckmann, født 20.6.1911 i
Nordhausen.
Telegrafist: Unteroffizier Erhard
Reisch, født 11.11.1918 i
Kattowitz.
Maskinist: Unteroffizier Wilhelm
Zeckey, født 9.8.1917 i
Quallewitz.

De omkomne ble først begravd på Soma gravlund, men ble senere flyttet til Eiganes. Etter krigen ble de igjen flyttet til Havstein krigskirkegård ved Trondheim.

Operasjonell historie og praksis Flyet som havarerte var, på det tidspunktet dette skjedde, stasjonert i Beauvais i Frankrike.
K. G. 26 kom til Norge allerede 9. april 1940, og de deltok under hele det tyske felttoget i Norge. På grunn av sin beliggenhet, ble flere av de norske flyplassene tiltenkt en stor betydning i forbindelse med en luftkrig mot England. Betydelige ressurser i form av fly og mannskaper ble derfor forlagt her, og det ble iverksatt store utbygningsarbeider, bl.a. startet arbeidet med å bygge Forus flyplass umiddelbart etter 9. april 1940. Det ble etter hvert klart at Luftwaffe ikke ville klare å innfri forventingen om å nedkjempe England ved hjelp av sine fly. Dette endret synet på de norske flyplassenes betydning. Følgen ble at et antall tyske fly og avdelinger stasjonert i Norge ble redusert i løpet av september 1940. Dette gjaldt òg I K. G. 26, som mot slutten av september ble flyttet til Beauvais i Frankrike.
Det var vanlig tysk praksis å flytte fly rundt der hvor ressursene trengtes mest. Blant annet var I K. G. 26 leilighetsvis underlagt Luftflotte 5 i oktober 1940. Luftflotte 5 sto for de tyske flyaktivitetene i Norge under store deler av krigen. Det at flyet på Skjørestadfjellet tilhørte en Staffel forlagt i Frankrike, er en god illustrasjon på denne tyske praksisen. Dette kan utdypes litt videre ved å nevne at 11 fly fra I K. G. 26 samme kveld/natt som ulykken skjedde, gjorde et Knickenbeinangrep mot London. Knickenbein var en tidlig versjon av radionavigasjonssystemer som ble brukt til å finne frem til et angrepsmål. Lederen for Staffelen som flyet tilhørte, oppholdt seg denne kvelden i Schwerin. Dagen etter fløy han til Sola/Forus. Senere samme dag deltok han mellom kl.18:45 og 23:58 i et angrep mot Hillington. Påfølgende ettermiddag deltok han i et angrep mot Fort William. Han returnerte tilbake til Tyskland igjen 12. november.
Det havarerte flyet var på vei tilbake etter å ha deltatt i et angrep på industrielle mål nord i Skottland da det havarerte. Hvilken av flyplassene, Sola eller Forus, flyet har tatt av fra og senere skulle returnere til, er ikke kjent; men både Sola og Forus flyplasser var operative da ulykken skjedde.

Årsaken til ulykken
Hvorfor flyet, som må ha vært på vei for å lande, fløy så langt øst som til Skjørestadfjellet, får vi aldri vite. Det som derimot er en kjensgjerning, er at svært mange flyulykker skjedde helt på slutten av turen. Mannskapene var da trette, og ulykkene skjedde ofte i forbindelse med skygjennombrudd før landing. Været 4. november var bra, men det skyet til utover mot kvelden. Lufttemperaturen var slik at det kan ha dannet seg skyer langsetter fjellsidene. Mange vitneutsagn om flyets ferd de siste sekundene før havariet, tyder på at det hadde bare én motor i drift, og at det oppsto en brann i denne. Disse tingene, sammen med det faktum at en så tidlig under krigen enda ikke hadde fått utstyr for radionavigering på Sola/Forus, kan ha ført flyet for langt øst.

Ulykkesstedet i dag
Det var vanlig tysk praksis å grave ned vrakdeler som ikke kunne berges og brukes. I tiden som har gått, er det meste av vraket blitt fraktet ned fra fjellet. Årene under og etter krigen var tunge for befolkningen, og det var mangel på det meste. Mange fant ting i vraket som kunne brukes i hverdagen. Det meste har til slutt havnet hos skraphandlerne. I dag er det svært lite igjen på ulykkesstedet som kan minne om det som skjedde der oppe kvelden 4. november 1940.

Om arbeidet med å identifisere fly og tidspunkt for ulykken Jeg hadde helt fra oppveksten på Hana hørt om flyulykken som skulle ha skjedd i nærheten av Dale. Det ble derfor mange turer sammen med kamerater opp i fjellene rundt Gramstad og Fjogstad. Første spor etter flyet fant vi i 1968.
Etter dette ble det ikke flere turer før jeg flyttet til Hommersåk i 1988. Da bestemte jeg meg for å finne ut av hva som hadde skjedd. Jeg startet et arbeid på vegne av Flyhistorisk Museum Sola for å finne frem til sakens fakta.
Hjelp til å bestemme flytype, fikk jeg av Flyhistorisk Forening i Bodø ved Birger Larsen. En av de få gjenværende vrakdelene er en større vingemutter. Denne var typisk for Heinkel-flyene, og var avgjørende for Birgers konklusjon vedrørende flytype. Sammen med Trond Espen Hansen, ble det gjort en omfattende spørrerunde i lokalsamfunnet. Her kom det frem sikker informasjon som hjalp oss til å begrense tidsvinduet for når ulykken kunne ha skjedd.
William Berge i Kristiansand hjalp deretter til med en grundig leting i de tyske tapslistene for å finne frem til ulykkestidspunkt, samt hvilket fly som hadde vært involvert.
Blant de mange bidragene som William har gitt til arbeidet, er kilde- og bildemateriale fra avdelingen som flyet tilhørte.

Redaktør -