Kjøpmann Aase i Langgata

6. juli 1900 var en viktig dag for Even Peder Aase. Denne dagen ble skjøtet til eiendommen
Langgaten 42 overført i hans navn. Kjøpesummen var 10.500 kroner, hvorav to tredeler finan- siert med banklån og resten i form av kontant betaling.

De ni ungene i barneflokken til Even Peder Aase valgte å gå svært så ulike veier. Eldsteman- nen Peder ble havnefogd i Sandnes. Bergit giftet seg inn i en gård på Lura, og ble bondeko- ne. Agnes giftet seg inn i Samuelsen-familien, som drev et bakeri i Sandnes. Andreas seilte ute, og døde nokså ung. Borghild giftet seg med Martin Hetland, som hadde en fr emtredende stilling på kamgar nspinneriet. Else ble sykeplei- er og frøken, og reiste til Oslo for å stifte et sykepleierhjem. Hun vendte senere tilbake til Sandnes for å pleie sin syke mor, og hjalp da til med butikkdriften sammen med Einar Theodor. Eiven fikk en god jobb som formann på sykkelfabrik- ken. Og minstejenta Sigrid ble gift Evensen, og fikk en mann som jobbet på Fjellhammar bruk.

Einar Theodor Aase gjorde en god jobb i butikken. Like etter at han overtok brøt 2. verdenskrig ut, men familien var blant de hel- dige som ikke led så altfor stor nød i en okkupasjonstid preget av varemangel og rasjonering på det meste.
-Det mest spesielle var kanskje blendingen. Når flyalarmen gikk måtte de store butikkvinduene blendes, og alle måtte søke ly i meieriet, sier Reidun Nesvåg.
Den nybakte butikkeieren var godt likt. Han ble viden kjent for sitt gode humør, og det fantes en del kunder som valgte å stå ekstra i kø bare for å bli ekspedert av Einar Theodor.
-Folk kom reisende helt fra Sola og heiane for å handle hos
E. P. Aase. Einar Theodor stod og regnet høyt, og skapte liv og røre i butikken, smiler svigerdatteren Pris og kvalitet på varene stod i sentrum
-Svigerfar kjøpte ofte restparti- er hos grossistene. Og han betalte kontant. Derfor fikk han gunstige priser, og dette kom kundene til gode, minnes hun.

Mønstret til sjøs Einar Theodor og kona Helga fikk to barn. Eivind ble født i 1939, og valgte å ta utdannelse som flyger. Martin kom til verden i 1946, og skulle bli den som måtte føre familiebedriften videre.
- Han mønstret til sjøs han også. Jeg husker at jeg brevvekslet med ham da han var ute, sier Reidun, som giftet seg med Martin i 1967. I likhet med sin far ble Martin nærmest tvunget til å avslutte tilværelsen som sjømann. Han mønstret av allerede i 1964, og avtjente verneplikten før han begynte å jobbe i butikken. Etter bryllupet bodde Martin og Reidun i leiligheten over butikklokalet i et helt år, mens de bygget
hus på Lura. Ekteparet fikk to
barn. Einar kom til verden i 1968,
og Helge i 1969. Noen år senere døde bestefaren Einar Theodor, og Martin måtte drive butikken på egenhånd. Året var 1971. Allerede året etter var Martin i ferd med å forvandle den gamle kolonialvareforretningen til en moderne dagligvarebutikk. Tidligere hadde alt salg foregått bak disk, men nå ble butikken utvidet og gjort om til selvbetjeningsutsalg. Martin reiste til Sverige for å studere nye konsepter, og kom tilbake med mange ideer til forbedringer. Alt fra vareplassering til utvalg og lagerbeholdning ble nøye gjennomgått. Og i 1972 kunne han invitere til en moderne og flott butikk.
- Han fikk mye å henge fingrene i. Martin var en gründertype. Han hadde så mange planer, og realiserte noen av dem. Han startet blant annet to nye butikker i Stavanger, forklarer Reidun, som minnes problemene når Martin ble utkalt til repetisjonsøvelser i militæret. Da måtte hun plassere ungene hos moren på Sola og steppe inn i butikken.
- Slik var det å drive enmannsbutikk, sier Reidun.

Omkom i brann
Så kom tragedien. En gjenglemt kokeplate var det som skulle til for å snu livet opp ned for famili- en Aase. Martin var på hytta på Ølberg, han sov og merket trolig ingenting da flammene blusset opp fra komfyren på kjøkkenet. Hytta var overtent på et blunk, og Martin ble slukt av flammene. Reidun husker det hele som om det hendte i går.
- Min første innskytelse da politiet kom for å fortelle om bran nen var at jeg ikke skulle gi opp. Hensynet til barna overskygget alt annet, og dette var blant annet grunnen til at jeg valgte å drive familiebedriften videre på egen- hånd, minnes Reidun. På dette tidspunktet hadde man ansatt flere medhjelpere i butikken. En av disse var John Dagfinn Molund, som begynte i 1974. Han var en solid støtte for enken,
og hjalp henne gjennom den vanskelige tiden.
- Etter et par år valgte jeg å avvikle de to butikkene i Stavanger. Jeg ville konsen- trere meg om butikkdriften i Sandnes. Denne butikken hadde tross alt eksistert i generasjoner, sier Reidun.

Hun drev butikken helt til 1979. Da giftet hun seg på ny, og tok navnet Nesvåg. Det ble naturlig å trekke seg ut av driften, og John Dagfinn Molund fikk over ta roret - Han fikk leie både navn og lokaler, sier Reidun, som sørget for å holde døra åpen dersom noen av sønnene hennes skulle ønske å over ta butikkdriften. Men slik skulle det ikke gå. Eldstesønnen Einar jobbet i butikken en periode, og fikk skryt for sitt pågangsmot. Men han valgte å ta utdannelse innen elektrofag. Broren Helge tok markedsføringsutdannelse på NMH i Oslo, og ble av denne grunn ikke noen naturlig arvtager av bedriften.

Satset på hermetikk
Bedriften ble ført videre av John Dagfinn Molund, som kan beret- te om tider da folk sto i kø for å kjøpe varer engros fra E. P. Aase.
- Konkurranse var det den gang som nå, men Aase hadde funnet en nisje i markedet. Hermetikk var stikkordet; brisling, gaffelbi ter, jædersylte. Det ble levert brisling fra de siste hermetikkfabrikkene i Stavanger. Vi var ved fabrikken og hentet billass med brisling, minnes John Dagfinn Molund.

Butikken fikk også sitt eget kaf- femerke under navnet E. P. Aase kaffe.
- Kaf feblandingen ble brent etter vår smak. Vi fikk levert hele bønner i sekker og malte opp den blandingen kunden ville ha. I de tidene gikk det fortsatt en del på kokekaffe, men så begynte trak- tekaffen å bli mer populært. Den siste kaf febønnen ble solgt i 1985, fordi kaffebrenneriet på Åsen i Stavanger valgte å legge ned, sier Molund.

Klippfisk var også en populær salgsvare. Og pølser. E. P. Aase øste ut på tonnevis av pølser. De minste pølseposene var 2,5 kilo, for den gang var det vanlig å kjøpe varer i større kvanta.
- Da lastebilene kom for å levere pølsene, fikk vi dem nes- ten ikke inn i butikken før varene var solgt. Folk sto i kø for å få tak i disse pølsene, humrer Molund. Butikken solgte også restvarer av brød, og da var det mulig å få tak i 5-6 brød for en tier.
- Dette var svær t populær t blant Sandnesbuen. Den gang var det vanlig å fryse ned matvarene, men i dag er ikke folk så opptatt av dette.

Molund forsøkte også så godt han kunne å lage aktiviteter ute i gata. Dette var praktisk, ettersom det var plassmangel i butikken.
- Vi hadde en del kjekke opplegg med demonstrasjoner og salg ute i gata, blant annet under Sandnesugå.

Fra dagligvarebutikk til storkiosk
Da det ble klart at sønnene til Reidun Nesvåg ikke ønsket å overta familiebedriften, valgte hun å selge eiendommen Langgaten 42. Dette skjedde i 1994. John Dagfinn Molund gikk inn i leieforhold med den nye eieren. Omtrent samtidig gjorde han butikken om til storkiosk og tippekiosk. Dette konseptet er nå opphørt.

Redaktør -