John Aksel Granberg og Kåre Rostøl var med i den lokale motstandsbevegelsen. Tyskerne fikk snusen i aktiviteten, og de to kame-ratene måtte flykte.
I boken ”Gaffelbiter biter ikke” portretteres to kamerater fra Sandnes som var med i motstandsbevegelsen under krigen. Felles for de to, var at ingen av dem visste om den andres engasjement i illegalt arbeid.
Tilfeldighetene ville det slik at de to møttes i et hus på Orstad, begge på flukt fra tyskerne. Dette var i desember 1944, få dager etter at tyskerne hadde hatt razzia i Sandnes. De to var Kåre Rostøl og John Aksel Granberg. To gode venner som knyttet ekstra sterke bånd under krigen, og som forble venner resten av livet.
John Aksel Granberg døde i 1999. Kåre Rostøl regnet med å oppleve historien på trykk, men bare to uker før bokutgivelsen i september døde han brått. Han fikk imidlertid lest manuskripet og sett ”kladden”. Han gledet seg til å holde i den ferdige boken. Men slik gikk det altså ikke. Her følger utdrag fra boken.
”Gaffelbiter biter ikke”
Harry lå ikke langt bak. Jeg kunne høre lyden av både ham og sykkelen. Harry som bannet i motbakkene, og sykkelkjedet som knirket av mangel på smurning. Vi nærmet oss Bryne. Etter å ha levert ”Stritt folk” i postkasser og bislag både på Ganddal og Klepp, hadde vi noen få aviser igjen som skulle leveres på Bryne.
Været var høstkaldt. Det var en klar kveld. En tirsdag. Jeg hadde vært her noen ganger før i samme ærend. Som regel var jeg alene. Det var første gang Harry var med.
Kåre Rostøl sin oppgave i begynnelsen av krigen var å distribuere avisen ”Stritt Folk”. Senere ble det i tillegg kurèrvirksomhet. Levering av brev og informasjon til bestemte adresser samt hente sabotører og utstyr både på jernbanen og kaien.
Motstandgruppen begynte å rulles opp av nazistene og tyskerne. Det begynte i Bergen høsten 1944, og det varte ikke lenge før gruppen i Stavanger/Sandnes ble sprengt.
I krysset ved Postveien stod de. Tyskerne og nazistene. Vegsperring.
”Nå kan du ha det så godt,” tenkte jeg. Jeg ble varm. ”Hvorfor stakk jeg ikke i går?
De stoppet meg. Det vil si de stoppet alle som skulle på jobb. De hadde lagt en jernring rundt Sandnes og stoppet alt og alle som var på veg inn i byen.
Vi ble fulgt av tyske soldater med gevær til Stangeland skole………
Med en utrolig flaks kom Kåre seg unna. Med hjelp av Sverre Antonsen kom han seg til en gard på Orstad. Her møtte han John Aksel Granberg, og sammen med de to vennene Harald Ollestad og Ola Haugseng fortsatte de ferden. Planen var å komme seg til Sirdal for å vente på nye pass. Deretter ville de til Sverige og så videre til England, men slik gikk det ikke.
Natten fra torsdag 14. til 15. desember var de på Orstad. Harald Ollestad holdt vakt.
Jeg var på veg inn i drømmeland da Harald kom stormende inn i løa og ropte halvhøyt:
”Tørn ut gutter! Det står en bil med fullt lys nede på hovedveien og lyser opp mot gården!”
”Fullt lys mitt på natten!” tenkte jeg og løp det jeg kunne. ”Får for alt i verden håpe de ikke har hunder med seg. Da er vi ferdige!” Harald kom halsende bak meg, Aksel og Ola et stykke foran………
Via Madland og Veen kom de seg til en kjenning av Harald Ollestad som bodde på vegen til Grøtteland. Der fikk de bo i en uferdig hytte uten ovn. De var våte og kalde. Lite mat, og det ble Kåre sin oppgave å dra ned til Vikeså for å skaffe proviant.
Jeg kvakk idet jeg åpnet døren. For det første var det uvant å høre bjellen fra døren. Kunne tro den skulle vekke hele Bjerkreim. Så kom neste sjokk. Ved disken stod en mann i uniform. Hirduniform. Det gikk et søkk i meg. Han lo og snakket med damen bak disken. Han snakket Bjerkreimdialekt. Jeg kunne jo ikke snu……
Videre til Grøtteland, Austdal og Raunlistølen. Så til Sinnes. De håpet på at Jørgen i Svingen ville hjelpe, men han var redd. Noe hadde skjedd. Tyskerne var på vakt.
Omsider endte det opp med at de havnet hos slekta til Kåre på Guddal i Sirdal. De hadde da skilt lag med Ola og Harald.
De fikk bo på en støl på Hommen som Tor og Anna på Guddal hadde. Helt til det begynte å ”brenne”under føttene igjen. De måtte videre. Snøstorm, brukne ski, lite mat og uvissheten. Det å ikke kunne stole på folk. Angivere og nazister.
På Kvinen fikk de hjelp. Atlak Kvinen hadde en støl på Holmevass. Der fikk de bo. Der fikk de også besøk av en jeger. Det var kun nazister som fikk tillatelse til å gå på jakt.
(De hadde tidlig gitt seg selv nye navn, dekknavn. Aksel het Bjørn og Kåre het Ståle)
”Hva var det? Hørte du det?”
Jeg så på Bjørn.
”Hva var det?”
Der var det igjen. Vi gikk over til å hviske.
”Det kommer noen! Og det er ikke Torjei!”
Jeg reiste meg. Automatisk kjente jeg om jeg hadde kniven i sliren. Jeg hadde alltid det. Bjørn klemte seg inn til veggen. Jeg stod bak døren. Hånden grep automatisk etter kniven.
Han utenfor beveget seg. Prøvde nok å finne et vindu for å se inn. Idet han gikk forbi vinduet like ved der Bjørn stod, så jeg geværløpet….
”Gaffelbiter biter ikke” var en særmelding fra London. Når meldingen hørtes kl 1900 på den lille ”Sweetheart”radioen og meldingen ble gjentatt kl 2200 var det klar melding. Flydropp ville komme. Containere med proviant, klær, våpen, ammunisjon og kanskje tobakk ville komme med fly fra England. Men det gikk heller ikke alltid etter planen……
Redaktør -