Gjemt i en jordhytte på Li, lå polakken Leo Grabowsky Niungeniekel de siste krigsårene. Han var på flukt fra tysk fangenskap, og hadde en dødsdom hengende over seg.
Leo Grabowsky Niungeniekel var polakk. Han var gift og bodde utenfor Warszawa. Da tyskerne hærtok Polen i 1939 deltok Leo i forsvaret av byen, og ble tatt til fange en av de første dagene. Etter opphold i flere konsentrasjonsleirer, ble han sendt til Norge i 1943. Her havnet polakken i en fangeleir i Loshavn på Lista, hvor han sammen med to medfanger ble beskyldt for å gjøre opprør. De to medsammensvorne ble skutt, mens Leo ble sendt til Stavanger. Etter lange forhør og grusom tortur ble polakken den 27. august 1943 dømt til døden. Henrettelsen skulle finne sted påfølgende dag.
Dette skulle vise seg å være starten på et nesten to år langt opphold i Grønnevik på Li. Den dødsdømte krigsfangen greide å flykte fra fengselet i Stavanger, og søkte tilflukt bak en einerbusk i Ramsvik båthavn. Samme formiddag var Marton Eriksen i Ramsvik for å gå ut med seilbåten sin. Han skulle ut for å prøve fisket. Mens Eriksen øste båten for vann, så han en hånd som vinket fra en einerbusk på den andre siden av bukta. Han rodde bort til busken og oppdaget Leo, som på en blanding av gebrokkent tysk og norsk spurte om han kunne få komme opp i båten. Eriksen forstod med én gang at mannen var flyktning, og tok ham opp i båten uten å tenke på at en slik handling kunne få konsekvenser. Mens de var på vei utover, hørte de høye kommandorop og hundeglam. Dette var tyskere som var på leting etter Leo. Eriksen tok derfor fram fiskestanga for å avlede oppmerksomheten mens Leo gjemte seg under en presenning i båten. En tysk offiser kom til syne. Han stirret lenge på seilbåten, og ropte med ett til Eriksen. Akkurat i dette øyeblikk fikk Eriksen napp, og han snørte inn fangsten mens han satte opp sitt mest vinnende smil. Dette godtok offiseren, for han snudde seg og forsvant igjen.
Først nå gikk det opp for Marton Eriksen hvilken risiko han hadde utsatte seg for ved å hjelpe Leo. Han sa til seg selv at han måtte sette Leo i land snarest mulig. Men hvor skulle han gjemme ham? Tyskerne kom sikkert ikke til å lete i nærheten av Stavanger. Det var mer sannsynelig at de kom til å konsentrere letingen om Ryfylke og områdene utover Jæren. Eriksen kjente en som hadde feriebolig på Hommersåk. Mannen med ferieboligen hette Kristoffer Smith. Hvis Eriksen kunne sette Leo i land på Hommersåk, og senere skaffe polakken innpass i ferieboligen til Smith, så ville alle problemer være løst. Han satte derfor Leo i land på Grønnevik på Li med løfte om å komme igjen neste dag med mat og barbérsaker.
Dagen etter var Eriksen på vei mot Grønnevik igjen. Han hadde med seg klær og mat. Da han nådde land lå en stor, hvit motorbåt ved brygga. Han trodde dette var tyskere som var kommet for å gjennomføre en razzia, så han rodde tilbake til Stavanger. Leo hadde da fått øye på Eriksen som forsvant lenger og lenger utover fjorden. Sulten rev i ham. Han hadde tilbrakt natten under en steinhelle. Den gamle uniformen varmet ikke mye. I nærheten av Leos gjemmeplass lå to gardsbruk. Da det mørknet lurte han seg bort i kålåkeren, men han fant ingenting spiselig.
I desperasjon gikk polakken gikk bort til det ene huset. Etter en stund kom Børre Mærland ut av huset. Han traff på Leo utenfor inngangen. Polakken forsøkte å snakke til Børre på tysk, et språk Børre ikke kunne. Som alle under den 2. verdenskrig var Børre redd for komplotter. En kunne aldri være sikker på om dette ikke var en tysk spion. Men han ba Leo inn i stua. Mens Leo satt vettskremt i stua, gikk Børre til Einar Ingebrethsen for å diskutere flyktningens videre skjebne. De ble enige om at de skulle vente til gårdens forpakter, Otto Rege kom hjem fra fiske. Da Otto kom fikk de snakket sammen, og ble enige om at Leo skulle kles opp i sivil. Han fikk bukse, kofte og lue. Uniformen brant de. De ble også enige om å få Leo opp på en hytte på Lihalsen. Leo skulle være der til han hadde samlet opp krefter til en videre flukt innover landet.
Da Leo hadde vært på hytta en stund, fant han ut at han ville bli på Li til krigen var slutt. Han pendlet mellom høyet i låven og hytta på Lihalsen. Otto og broren Gustav, ble enige om at dette ikke var noen varig løsning. De satte derfor i gang gravingen av en jordhytte. Før de var kommet så langt som til gravingen kom det rykte om tysk razzia til området. Leo ble i all hast skjult i krattskogen. Etter razziaen ble planen om jordhytta fremskyndet. Leo måtte ha en plass å gjemme seg. Steinen og grusen som ble gravd ut ble tømt i sjøen. Da hytta omsider var ferdig, målte den 2 x 2 meter, og den var 1,25 meter høy. Taket var på flere lag med tykk staur, tjærepapp og torv. Dette ble nå Leos skjulested. Maten ble fraktet til polakken av Agnes Mærland, Otto Reges tjenestepike. For at Leo skulle vite at det var Agnes som kom, sang og plystret hun muntert på veien bort. Var han sikker, kom han selv og hentet maten. Ellers satte hun maten fra seg, og hentet de tomme kjelen og kurvene én time etter.
Leo ville gjerne gjøre nytte for seg på gården. Om høsten satte hakkingen av halmen i gang. Dette arbeidet var Leo med på, og ved en ulykke fikk han hånden inn i hakkemaskinen og fikk dermed fire fingrer ødelagt. En milorgmann, Heiki Henrichsen, var til stede. Han så at dette var virkelig alvorlig, og fikk ad omveier kontakt med kirurgen Ulland ved Sandnes sykehus. Leo fikk en provisorisk bandasje på hånden, og ble fraktet til Hommersåk. Herfra gikk turen i drosje til Sandnes. Polakken hadde lånt Gustav Reges grensebevis, og skulle spille døvstum i tilfelle kontroll. Ved Vatne hadde tyskerne en stor militærleir der det stod vakter ved begge sider av veien for å kontrollere grenseboerbevisene til folk. Da Leo og hans følge nærmet seg vaktposten, holdt Henrichsen et godt tak om pistolen. Ble de oppdaget var planen at de skulle skyte seg gjennom sperringene, for så å søke tilflukt i fjellene. Heldigvis ble bare sjåførens grenseboerbevis sjekket. Da de kom til Sandnes sykehus var ikke Dr. Ulland til stede. De måtte derfor vente, mens smertene jog gjennom Leo. Da Dr. Ulland kom, ba Henrichsen om å få en samtale under fire øyne. Henrichsen la kortene på bordet og fortalte alt. Kirurgen ble rasende. Var det nødvendig å fortelle ham alt dette? Nå var enda flere implisert! Dr. Ulland var redd for at Leo ville røpe seg ved å bable tysk eller polsk under narkosen. Så det ble bare gitt lokalbedøvelse.
Ut på vinteren skaffet Henrichsen materialer og bygde sammen med Gustav Rege en solid hytte inne i skogen. Stedet de valgte som byggeplass var i nærmest utilgjengelig terreng. Kjøkkenredskaper ble skaffet, og i køyene lå det reinskinn. Et lite hobbyverksted manglet heller ikke. Leo flyttet inn i hytta og førte en mer menneskelig tilværelse. Han var svært dyktig med hendene. Han spilte piano og skar ut figurer og laget kniver. Leo bar alltid på seg en stor kniv han hadde laget. Han sa at tyskerne aldri skulle få ham levende igjen. Alltid måtte han være på vakt. Det største problemet kom imidlertid da snøen kom. Ingen spor kunne føre til hytta. På grunn av dette måtte Leo svinge seg i trærne for å hindre at han lagde spor.
Flere ganger kom tyske skip til Li. De måtte hogge bjørketrær til kamuflasje på båtene. Under en slik hogst var en gang et par tyskere noen få meter fra hytta uten å oppdage den. Leo satt hele tiden bak vinduet med et fast grep om kniven. En fin sommerdag oppdaget Leo en del tyskere som kom innover Grønnevika i motorbåt. Han tenkte da at det sikreste stedet å gjemme seg var i jordhytta. Tyskerne hadde med seg jenter, rikelig med drikke og et telt. Da fikk Leo et av sine største sjokk. Tyskerne slo nemlig leir kloss i jordhytta. Fyllefesten varte i to lange døgn. Om dagen solte de seg eller sov ut rusen, mens om natten var det fylleskrål og lastefulle sukk fra jentene. Da tyskerne pakket sammen kunne Leo endelig puste ut. Han hadde ligget helt musestille hele tiden festen varte uten å få vått eller tørt.
Etter krigens slutt fikk bygdefolket vite Leos egentlige identitet. Leo møtte på ny Marton Eriksen som hadde fraktet ham over fjorden. Like etter reiste han hjem til Polen. Det siste livstegn fra ham er et postkort han sendte fra Stockholm. Han hadde før han reiste lovet at han ville komme tilbake til Hommersåk for å besøke sine redningsmenn. Siden har ingen hørt fra ham, og det fryktes at han ble henrettet i sitt hjemland, slik en rekke andre polske krigsfanger ble.
Redaktør -