Christian Sjøthun skriver her fra livet på Lauvås Landhandel. Hans minner fra svunnen tid blir presentert i en serie i de neste utgavene av Bryggeposten.
I de første årene var det meste av varer i løst, som for eksempel: Melk, sukker, kaffe og mer.
Melka og varene kom i store spann og sekker, med båten til Lauvåskaien. Der hentet vi dette med håndkjerra. Nå vi så kom opp til butikken ble melka tømt over i et stort, smalt kar, som vi igjen øste opp melka fra. Eller vi lot melka være i spannet og øste rett derfra, litt forskjellig. Vi hadde da tre forskjellige mål å øse opp melka med. En liter, en halv liter og 2,5 desiliter.
Mjøl og sukker hadde vi i store skuffer som rommet 50 kilo, som var i sekker den gang. Disse skuffene var store og tunge. Smale i bunnen og hengslet. Vi trakk dem frem oppe og øste da opp i poser, for så å veie alt som skulle selges. Det gikk helst på hele eller halve kilo. Hvetemelet kom i hvite sekker og var svært populære. Sekkene ble brukt til å sy både duker og andre ting av.
Av gamle ting etter mor, skal jeg ikke undre meg om der finnes slike ting enda i forskjellige hjem.
Kaffe var også i løs vekt. Dette var i noen store bokser som stod på benken innenfor eller på disken. Boksene hadde en liten skuff helt nede på den ene siden. Her var det da en liten øse og der var spesielle poser til kaffe som ble solgt. Da gikk da mest på pund: 1 pund, som var en kvart kilo, eller 250 gram.
Smør og kjøttdeig ble solgt i mark. En mark er 250 gram, to mark er 1 kilo. Fire mark er et kilo.
Så hadde vi spekesild i tønner. De stod alltid utenfor disken med en klype oppi, slik at kundene selv kunne ta opp silda. Det var liksom de alltid ville ha sild som lå godt under i salt.
Margarin kom i 1 kg. pakker, men meierismøret kom i løst på fem og ti kilo, og ble veiet ut etter hvert. Brød kom fra bakeren i store kasser - såkalte landhandlerkasser. Var det større helger kom det gjerne flere kasser. Nå var det jo vanskelige tider den gangen og alle måtte ha merker for å få kjøpt både melk, brød, mjøl og smør. Disse merkene som vi da mottok fra kundene ble sortert i poser og sendt til forsyningsnemnda, som igjen gav ny kvote til butikken.
Parafin kom i tønner eller fat, som vi sa. Og ble pumpet i spann som kundene hadde med seg.
Det samme gjaldt bensinen, som vi også solgte.
Sofus Sjøthun hadde god kontakt med Noralf Meling, som drev ”Lloyds”- tobakkfabrikk. Den lå den gang mellom der brannstasjonen og politihuset ligger i dag. Meling laget snuserstatning, som var svært populært blant hyttefolk og andre.
Ellers husker jeg han hadde en stor tretønne med saft og vann, som han spanderte på kundene.
Edvarda tok imot agenter som ville selge, og den gang var der ingen bussforbindelse og båten gikk til byen om morgenen og kom tilbake igjen om ettermiddagen. Agenter som ikke hadde bil kom da gjerne inn med ettermiddagsbåten og lå over hos oss til neste dag. Eller de reiste om Hommersåk med Riskafjord og gikk til Lauvås. Uansett fikk alle kaffe og mat.
Hun kokte middag hver dag til betjeningen og ikke så sjelden ble også den som kjørte bussen og hadde tid, enten det var Østebø, Øgreid eller Svendsen. Der var alltid mat på bordet.
Christian Sjøthun
Redaktør -