Luramannen Jonas Eivindson Lura ble regnet som en av de fremste bøndene på 1800-tallets Jæren. Jonas var også mannen bak Luramølla, datidens største og beste mølle
Jonas Eivindson Lura (f. 8. september 1832) var en foregangsmann i det som den gang het Høyland kommune. Han var holdt høyt i hevd av sine sambygdinger og med pågangsmot, ukuelig optimisme og en drivende arbeidslyst gjorde han gården sin på Lura til å bli en av de største og fineste på hele Jæren. Og Luramølla, som ble bygget på 1860-tallet, var selve kronen på verket for Jonas. Men før den tid hadde både Jonas og hans far, Eivind Johnson, lagt ned et formidabelt arbeid.
Allerede i 1835 ble pappa Eivind omtalt av sogneselskapet som en av distriktets ”mest virksomme jordforbedrere”. Da Eivind døde juledag 1840, var Jonas utpekt som hans etterfølger, Jonas var da også eldstegutten blant Eivinds seks barn. Men Jonas var fremdeles bare guttungen, så fram til han ble voksen, var det hans mor Maria og hennes nye ektemann Enok, som styrte gården. Da Jonas endelig giftet seg i 1859, 27 år gammel, tok han over gårdsdriften.
Driftig
Lokalhistorikere antar at Jonas på 1840-tallet gikk på Jan Adolf Buddes jordbruksskole på Austrått og at han tok med seg mye lærdom derfra. Sikkert er det hvert fall at da Jonas tok over gården hadde han mange idéer for hvordan bruket kunne og burde drives. Han gjorde et solid stykke arbeid med å sette opp høye, loddrette og sauesikre steinmurer rundt åkrene, og ikke minst begynte han å gjødsle på en, etter datidens målestokk, svært effektiv måte. Han bygget også et stort nytt fjøs i gråstein og satte opp en hevdeløe i direkte tilknytning til dette. Fjøset hadde midtgang med leirkrybber, og det var bare et fjøs (Skeiene) i distriktet som tidligere var bygget på denne måten. I tillegg konstruerte han både smie og vaskehus av murstein, og han ble raskt ansett som en foregangsmann i mekaniseringen av jordbruket. I 1867 bygget han også et nytt våningshus som stod nesten uendret i 100 år. Stua ble til og med tapetsert, noe som var helt ukjent på landsbygda den gang. Og når han fikk lagt inn vann til kjøkkenet, ble dette snakket om på bygda. Rørene fikk han fra eikeskogen som den gang stod under Lurahammeren. Utboringen av trestammene stod smeden Samuel Helgeland for, men borrene laget Jonas selv. Vannet kom fra et oppkomme i bakken rett ovenfor der Lura skole står i dag.
Mølla
Bygget som vakte størst oppmerksomhet på Jonas sin gård, var Luramølla. Den ble bygget i første halvdel av 1860-tallet og stod som et ruvende monument i bygda i mer enn 80 år. Mølla representerte et stort teknologisk fremskritt for hele området, og ble et mønster for nye møller i mange år framover. Luramølla ble også innledningen på den store mølleindustrien på Sandnes, som på sitt største produserte nærmere 75 prosent av alle havregryn i Norge. Vannhjulet var stort, hele ni alner (cirka fem og en halv meter) høyt. Vannhjulet drev rotoren på kornturkene, kvernsteinene, elevatorene, ristemaskinene og viftene gjennom et sinnrikt system av tannhjul, drivsnorer og snorskiver. Jonas regnet selv ut utvekslingene, møllesnekker Pål Joa laget alt treverket og smed Samuel Helgeland laget alle beslag, akslinger, lager og alt annet av metall.
Byens fremste politiker
Jonas Eivindson Lura var også politiker og var medlem av formannskapet i Høyland fra 1864 til hans død i 1879. Ordfører ble han også, men denne stillingen hadde han lite lyst på. Jonas var nemlig lite skrivefør, og ville nødig at dette skulle bli folkevite. Men Jonas var frisk i replikken, kanskje for frisk. Etter han en gang fornærmet flere av de andre kommunestyremedlemmene, ble han i 1872 på det nærmeste bondefanget inn i ordførerposisjonen. Nå skulle Jonas få kjørt seg og hans skrivevansker skulle bli avslørt en gang for alle. Han ble rimelig fortvilet, hans ære sto på spill. Men Jonas visste råd og gikk til lærer Sven Aarrestad som tok på seg alt skrivearbeidet. Således klarte Jonas seg bra også som ordfører i tre år. Aarrestad må ha fått smaken på politikken, for han ble senere stortingsmann, statsråd og amtmann.
Mot slutten
I 1899, 20 år etter at Jonas døde, tok Ingvald Anfinsen over gården og mølla. Mølla gikk fremdeles godt. Ofte måtte alle gårdens sju husmenn arbeide ved mølla samtidig for å få unna alle oppdragene. I 1919 stanset produksjonen for godt. Anfinsen sa det skyldtes at han ikke tålte alt melstøvet, men sannheten var nok at Anfinsen ikke hadde maktet å følge den teknologiske utviklingen. I tillegg ble konkurransen større. Og da elektrisiteten kom, ble Luramølla helt avleggs. Etter 2. verdenskrig måtte hele bygget rives, det var nå så forfallent at det ikke var mulig å restaurere mølla til fordums prakt. Og med det avsluttes historien om møllemannen Jonas Eivindson Lura og hans kjære mølle.
Frank Bertelsen