Vindmøllen som ble vedskjæreri

Det kommer en tid for alt, heter det i en gammel bok. For mange synes nå tiden for vindmøller å være inne, i store deler. I Stavanger hadde vindmøllene sin storhetsperiode for atskillige tiår tilbake.

Den første vindmøllen som ble bygget i Stavanger, ble plassert på Møllebråtet omkring midten av 1790-tallet. Møllebråtet lå omtrent ved toppen av den nåværende Hetlandsgaten.

Det var ikke bare den første vindmøllen i Stavanger, men også den første møllen i det hele tatt. Tidligere hadde folk i byen måtte bruke ei kvern på Forus når de skulle få malt kornet.  For øvrig fantes det kverner på Hommersand, i Hillevåg og på Madla på 1790-tallet. Felles for kornkvernene var at de ble drevet av vann.

 

De som sto bak byggingen av den nye møllen, var brødrene Friedrich og Boye Petersen. De to var farende folk som hadde holdt hus på flere steder i Norge før de festet rot i Stavanger.  Familien stammet opprinnelig fra Holstein, men møllemester Friedrich hadde stått bak byggingen av møller både i Risør, Farsund og Kristiansand før han bygget en såkalt ”hollandsk vejrmølle” på gården Hetlands grunn.

 

Nå var det imidlertid ikke så lenge at møllen var i drift. Natt til 21. april 1798 ble den borte i et flammehav. Det var så godt som ingenting igjen av møllen eller inventaret da flammene ebbet ut i morgentimene. Eller som det heter i rapporten fra byfogd Løwold: ”En ulykkelig ildebrand, som aldeles i grunden ødelagde denne mølle med sine indretninger, uden at annet deraf ble reddet, enn nogle faae, til dels forbrændte jern- og træmaterialer” som for øvrig byfogden solgte på auksjon for 62 riksdaler og 92 skilling. Dette beløpet ble prompte trukket fra møllens assuransesum på 4400 riksdaler.

 

Brannårsaken ble aldri klarlagt, men det ble etterpå hvisket relativt høylydt i byen at brannen kom nokså beleilig for møllemesteren. Også den gang løp slike rykter temmelig fort. I en rapport fra den gang om Friedrich Petersen heter det at han var ”en entreprenant person, hvis ærlighed ved en ildsvaade der troedes han fordelaktig, er bleven tvilsom”.

 

Det var slett ingen hvem-som-helst som hadde formulert formodningen. Den var også satt inn i svært seriøs sammenheng. Skribenten var dikteren og sosialøkonomen Christen H. Pram, som i en septemberuke i 1805 foretok en ”inspeksjonsreise” gjennom Stavanger by og amt. Pram reiste på vegne av ”Riksstyrelsen i København” og kunne kanskje kalles for en slags kombinert riksrevisor og etterretningsagent. Han skulle titte lokalmaten i kortene og rapportere hva slags stikk de hadde.

 

I løpet av en to års periode reiste Christen H. Pram Norge på kryss og tvers og sendte stadige rapporter tilbake til København om hva han hadde sett og hørt. Han sparte ikke på konfekten i sine beskrivelser av tingenes bedrøvelige tilstand. Tydeligvis foretrakk han å skrive med pekefingeren. Han ville ha orden i mer enn sysakene. Selv om Pram gikk i diplomatiets tjeneste, var han slett ingen verbal diplomat. Hans tale var tydelig.

 

Det var muligens denne noterte bemerkningen om at Petersen var bleven ”tvilsom”, som gjorde at Stavanger by sa nei til Friedrich Petersens bønn i 1798 om å få bygge en vindmølle på Valberget.  Sakspapirene forteller mye om datidens styre og stell.  På denne måten la for eksempel byfogd Løwold Petersens forespørsel fram for byens borgere:

 

”Aar 1798, løverdagen den 14. julii, om eftermiddagen kl. 3 slet, blev en samling foretaget på Stavanger Raadstue, i tilstedeværelse av byens p.t. repræsentanter, for efter indbydelse ved trommeslag i gaar eftermiddag til samtlige byens borgere og indvaanere at erfare deres tanker om hvorvidt de troe, et til byfogden og repræsentanterne indkommet forslag og begiering fra møllebygger Frierich Petersen, om at opbygge en hollandsk vejrmølle paa det saakalde Valbjerg her i byen, bør tilstaaes ham eller forkastes.

 

Møllermester Petersens forslag, paategnet av repræsentanterne samt indkaldelses placaten les.  En temmelig stor deel av borgerskabet var nærværende, hvilke, efter at byfogden havde bekjentgjort dem møllebyggerens forslag og bedet om at høre deres tanker desangaaende, alle paa en mand nær, eenstemmig svarede: at uagtet den beqvemmelighed og nytte en saadan indretning midt inde i byen ville have for indbyggerne, kunde de dog ingenlunde give deres samtykke til samme opførelse paa det foreslagne stæd, formedelst den fare en stoer deel av byen blev udsat for, i tilfælde av mulig ildsvaade, i sær da denne mølle skal opføres av træe materialier af hvilke ogsaa byens huuse bestaaer.

 

Og da møllebygger Petersen som her paa raadstuen nærværende selv havde anhørt borgerskabets nægtende svar paa hans forslag, og intet meer forefaldt at omhandle, ble samlingen hævet.”

 

Sånn sett ble spørsmålet om en mølle eller ikke mølle, behandlet som en slags folkeavstemning. Byfogden henvendte seg direkte til byens borgere og lot dem avgjøre spørsmålet.

 

Hvordan møllemesteren reagerte på det kontante nei fra folket, finnes det ingen forklaringer om. 

 

Noen år senere fikk han imidlertid lov å bygge en mølle i Hillevåg hvor det muligens ikke var så farlig om møllen forårsaket en ”mulig ildsvaade”. Møllemesteren var nemlig den første som fikk kjøpe tomt da veimester, kaptein, kystvernsjef etc. etc. Peder Klow begynte å selge unna sin eiendom Bispeladegård.

 

I dag huskes vel Peder Klow helst fordi han har fått ei gate oppkalt etter seg. I sin samtid var han en rik mann som engasjerte seg spesielt sterkt innenfor eiendomshandel. Både Bergene og Olavsgrunnen var eiendommer som han, med dagens språkbruk, utviklet og omsatte med god fortjeneste. Da han døde barnløs, testamenterte han blant annet 262 sølvspeciedaler til et fond for fattige enker. Det var nok den donasjonen som sikret han livsvarig gateskilt.

 

Han var en forsiktig general som var nøye i sine kontrakter. I salgskontrakten med møllemester Petersen, hvor det blant annet slås fast at eierne av Bispeladegaarden hvert år skulle ha gratis malt 30 tønner korn, finnes også et punkt som sier: ”Maae dette mølle brug med alt tilbehør, ikke af herr Petersen eller arvinger igjen bortsælges til nogen anden, forinden det først er tilbudet nærværende eller tilkommende ejer av Ladegaarden, som skal have første kiøbs rett naar de vil betale det samme derfor som en anden”.

 

Selv om byfogd Løwold ikke var tilhenger av å la Petersen få bygge mølle på Valberget, var han mer enn behjelpelig med å ordne oppføringen. Han skrev blant annet til ”Det Kongelige General Land Oeconomie og Commerce Colleigium”, tildag kalt ”Kongens Kasse”:

 

”det stæd på Ladegaards ejendeel her i nærheden af byen, som møllemester Friedrich Petersen har indseet til igjen at opbygge sin den 21. F. a afbrændte hollandske veirmølle bygning, er efter sagkyndiges dom mindre udsat for kaste vinde end hvor møllen før stod, og vejen til den sidste, omendskjønt længere, dog bedre og beqvemmere for byens folk, særdeles bagerne, der har de største formaling, synes det og at møllebygningen vil blive meere sikker mot ulykkelige ildsvaade uden fra, paa det nye udseette stæd, hvor ingen huuse findes i nærheden, og følgelig assurance cassens resici saameget mindre.

 

Jeg finder derfor intet som med grund kan indvendes imod, at den afbrændte og i Stavangers bys branntaxt under nr 561 incorporerede møllemester Petersen igjen opbygges paa det dertil utseete og kiøbte stæd i Hillevaag, hvor allerede den største betydeligste deel av materialierne ere henbragte.”

 

Byfogdern var ikke alene om å støtte møllen. Også amtmann Koren la inn noen gode ord for prosjektet. Med så sterke anbefalinger fra Løwold og Koren, tok det ikke lang for ”Kongens Kasse” å behandle lånesøknaden.  Petersen ble innvilget et lån på 4000 riksdaler, og dermed ble vindmøllen klar til bruk i slutten av november i 1799.

 

Nå ble vindmøllen vel aldri noen direkte suksess. Da det omkring 1806 ble foretatt en takst over Petersens eiendom i Hillevåg og satt opp en eiendomsbeskrivelse, finnes det ikke nevnt ett eneste ord om vindmøllen. I stedet omtales det en vannmøllebygning i tre etasjer. Sannsynlig ble vindmøllen revet i 1805 og materialene ble brukt til reise den nye vannmøllen i tre etasjer. Det var en ellers en vannmøllebygning på to etasjer på eiendommen foruten tre kvernhus. Det var altså rikelig mulighet til å få korn i Hillevåg.

 

Den møllen som fortsatt finnes på de eldres folkemunne i Østre bydel, og som i tillegg er registrert i stedsnavn som Myllehaugen og Vindmøllebakken, ble bygget av Hans G.B. Sundt og Ole Baade på Spilderhaugen i 1836.

 

Denne møllen ble kjøpt i Bergen og deretter gjenoppsatt på Møllehaugen. Den var utstyrt med 4 vinger som drev 3 kvernsteiner. I tillegg hadde den det som ble kalt for en ”mekanisk transport”. Etter noen års drift ble møllen en del av Køhler-konsernet som jo ble grunnlagt av byens første møllemester, Friedrich Petersen, som Christen Pram karakteriserte som ”tvivlsom”.

 

Møllen på Møllehaugen ble først benyttet til kornformaling. Senere ble den overtatt av firmaet Brødrene Eriksen som brukte den til barkemølle. Vindmøllen endte imidlertid sine dager som et vedskjæreri.

 

Møllen ble først revet i 1950-årene. Den gang fantes det for øvrig planer om å demontere den og sette den opp igjen i Bjergstedparken som en ekstra attraksjon. Det viste seg imidlertid at møllen slett ikke var i så god forfatning at den ville kunne tåle en ny flytteferd selv om ikke avstanden var lenger enn fra Møllehaugen til Bjergsted.

Redaktør -