Hatt var det selvsagte hodeplagget den gang badet i Strømvik ble tatt i bruk.
Noen svangerskap varer lenger enn andre. Det tok for eksempel 23 år før et planlagt svømmeanlegg på Gamlingen ble forløst og tatt i bruk av godtfolk som gikk i vannet helt frivillig. Da 25 meters bassenget på Gamlingen ble innviet 2. juli 1957, var det imidlertid nokså fjernt fra de opprinnelige planene.
Arkitekt Ingebret Jacobsen hadde på midten av 1930-årene tegnet et større badeanlegg på Gamlingen. Det skulle inneholde et konkurransebasseng, et stort stupetårn med eget basseng og et øvingsbasseng. Alle bassengene skulle omkranses av et parkanlegg. Gamlingen skulle bli et sted som var vel verdt å vise fram. Stavanger skulle få sin plass også på det nasjonale kartet over badeanlegg i særklasse.
Da svømmebassenget på Gamlingen sto ferdig, var det imidlertid bare konkurransebassenget med et tilliggende plaskebasseng for svømmerekruttene, som var blitt bygget. Resten av arkitekt Jacobsens visjoner var tydeligvis blitt arkivert i den store skuffen for ”planer som aldri blir realisert”.
Til gjengjeld var visjonen at det skulle bli varmtvannsbasseng basert på kjølevann fra den nærliggende sekunderstasjon. Den ideen var det Rolf Hinderaker som opprinnelig lanserte før krigen. Varmtvannet gjorde at Stavanger fikk et basseng for konkurransesvømming hvor deltakerne ikke ble stivfrosne før de var halvveis på en 400 meter. Jevnt over holdt bassenget 24-25 grader. Det var en ganske annen badetemperatur enn det var i datidens sjøbad i Strømvik og Sandnes.
Åpningsstevnet samlet nok ikke så mye folk som arrangørene hadde håpet. Betongtribunene var nok bare halvfulle, 3-400 tilskuere, da lederen for svømmealliansens byggekomite, Kåre Aske, erklærte Gamlingen for ååpnet og rettet en klar oppfordringen til byens myndigheter om at et innendørs basseng måtte være neste post på badeprogrammet. Det var helt påkrevd hvis svømmesporten skulle vokse seg sterk i byen. Da var det ikke nok med et 25 meters basseng med 6 konkurransebaner.
Ordfører Tjalve Gjøstein svarte som ordførere gjerne gjør i slike sammenhenger. Han var glad for initiativet og dagen, men fremholdt at det var mange oppgaver som sto for tur til å løses i byen. Et innendørs bad sto dessverre ikke på toppen av den listen, men han visste at svømmesaken hadde mange og sterke talsmenn, så han så ikke bort fra noen ting.
Han var imidlertid svært glad for at de tre svømmeklubbene i Stavanger, Stavanger Svømmeclub, Stavanger Vannpoloklubb og Frisinn, på egen hånd hadde klart å finansiere anlegget. Sluttregningen kom på 225 000 kroner. Da Jacobsen tegnet sitt drømmeanlegg, var det kostnadsregnet til omkring halvparten.
Gamlingen er en kommunal eiendom hvor det i 1955 ble leidd ut 2 mål på Gamlingen til byens tre svømmeklubber. Leietiden ble satt til 99 år. En så lang leiepriode var en forutsetning for at anlegget skulle få tippemidler. Kommuneadvokaten hadde sine betenkeligheter med kontrakten. Han var sterkt opptatt av hva som ville skje dersom de tre klubbene skulle bli uenige om driften. Løsning ble at badestyret ble den ansvarlige parten i forhold til kommunen, og ikke den enkelte svømmeklubb. Kommunen krevde også at Gamlingen i skoletiden skulle brukes til svømmeopplæring.
Opprinnelig hadde klubbene tenkt at Gamlingen bare skulle brukes av aktive svømmere. Øvrige badegjester fikk finne seg andre steder å bedrive vannsport. Allerede dagen etter åpningsstevnet var det imidlertid omkring 250 barn utenfor portene på Gamlingen og ville ut i det varme vannet. Dermed ble badet også åpnet for folk flest mellom kl. 10.00 og kl. 17.00 mot betaling.
En drøy uke etter åpningsstevnet, hvor Bent Andersen og Sven Tønnesen hadde kjempet hardt i herreklassen på 100 meter fri og hvor Else Marie Løge hadde slått Helga Tysse med et par tiendedeler på den halve distansen, var det klart for det virkelig store svømmestevnet: OL-mesteren fra Melbourne i 1956, Jon Henricks var hovedattraksjonen. Han var på en slags oppvisningsturne i Skandinavia i kjølvannet av sine to Melbourne-medaljer.
Arrangementsdagen, 10. juli 1957, var den julikvelden som ble karakterisert som den kaldeste i manns minne. Et arrangement på Vaulen med sangkvartetten Monn Keys samlet snaue 1000 tilskuere. Det var så kaldt at storparten forlot Vaulen før dansen startet. De var stivfrosne av å lytte til Monn Keys melodier.
På Gamlingen var det smekkfullt. Omkring 1000 tilskuere hutret på tribunene og misunte nok svømmere som beveget seg i 24 varmegraders vann.
Den 22 år gamle Jon Henricks hadde før stevnet betrodd de nitid noterende reportere at han trente tre ganger om dagen. Foreldrene hadde bygget en egen treningspool i hagen, hvor han finpusset teknikken ved vendinger. Ellers likte han å danse, men burde verken danse eller spasere siden den slags aktiviteter kunne skade leggmuskulaturen.
I OL hadde Henricks satt ny olympisk rekord på 100 meter fri med 55,4. På Gamlingen brukte han et sekund mer. Tidsforskjellen forklarte han med at han kom direkte fra et stevne i Bergen hvor det hadde vært så kaldt i vannet at han fortsatt følte seg iskald. Vannet på Gamlingen var imidlertid vidunderlige, fremholdt han, og la til med et smil: Det er som hjemme i Sydney.
Og alle lokale svømmehjerter gledet seg, og gjemte ordene.
Norges den gang beste svømmer, Lars Krogh, deltok også i Henricks-turneen som en slags svømmende sparringpartner, men måtte som vanlig se seg slått av Henricks med nesten 3 sekunder på 100 meter. Den lokale bestemannen, Sven Tønnesen, var over 11 sekunder bak olympiamesteren med sine 1.07.5.
I et ekstraløp på 50 meter fri, satte forøvrig Lars Krogh ny norsk rekord med 26,2, mens Henricks fikk 25,8 og Saudas Bent Andersens kom i mål på 28.7. Lokale svømmeekseperter fremholdt Henriks eminente svingteknikk som en forklaring på tidsforskjellene. Det kan vel være riktig nok. Jo færre vendinger, jo nærmere var de nasjonale og lokale svømmerne mesteren. Hver gang han vendte i 25 meters bassenget, fosset han formelig fra konkurrentene.
Det gikk ikke mange årene før de tre svømmeklubbene måtte gi opp driften av Gamlingen, og overlate den helt og holdent til kommunen. I 1960 ble Gamlingen en kommunal arena, noe som førte til at den også ble holdt åpen hele året. I den første tiden var den bare åpen i den perioden som kalenderen kalte sommer.
Bassenget på Gamlingen var langt fra det første badet i Stavanger. Det første offentlige sjøbadet lå i Banevigen, men ble nedlagt på midten av 1800-tallet. Da ble sjøhusene til reperbanen tatt i bruk som riggeverksteder, og det ble banen for byens badegjester i den vigen.
De ble imidlertid ikke fordrevet særlig langt. Et nytt bad ble anlagt i Svankevigen. Men vel uten at noen den gang tenkte på at stedsnavnet sannsynligvis stammer fra enkefru Svanike Eriksdatter som ble funnet druknet ”i en vig ved Strømsteien i 1721”, som det heter i datidens rådstueprotokoll. Enkefruens opphold i vannet ødela ikke kosen for de mange som i 1880-årene betalte sin ti-øring for å kaste seg ut i det vanligvis kalde vannet.
Det er ikke alt det går inflasjon i. Stigningen i badeprisen var ikke særlig stor da det nye badet i Strømvik ble tatt i bruk krigssommeren 1914. Inngangbilletten ble satt til 15 øre for voksne og 10 øre for barn. Badet holdt åpent fra klokken 7 om morgenen til klokken 9 om kvelden.
Etter datidens målestokkk var det et virkelig gedigent bad, tegnet av arkitekt Greve ved Stavanger Cementvarefabrikks arkitektkontor. Cementvarefabrikken var også byggherre for alt sementarbeid, mens byggmester Østbø hadde en hendig hånd med trearbeidene.
Herreavdelingen hadde et basseng som dekket 5-600 kvadratmeter. Det varierte i dybde fra 0,7 til 1,2 meter og hele bunnen var dekket med sand. Det var også reist et stupetårn med muligheter til å stupe fra 3-5-7-og10-meters høyde. I tillegg var det langs hovedbassenget laget en 30 meter lang plattform med muligheter til å kaste seg ut i bølgene.
Det var den gang kjønnsmessig kontroll med det lokale badelivet. Det skulle ikke være noen fellesblanding i Strømvikbadet. Damebassenget var bare halvparten så stort som herrenes, og stupetårnet var en etasje lavere enn det hvor de modige menn slapp til.
Badeanlegget i Strømvik inneholdt dessuten en to-roms leilighet for den nye bademesteren Ole Hovland. Han var den som holdt orden og hadde oversikt over badet og de badende. Hans ord var på mange måter lov.
I 1913 bevilget Stavanger bystyre 42 420 kroner til anlegget, og da regnskapet ble gjort opp, var bevilgningen tilstrekkelig til å dekke kostnadene. Riktignok hadde man skutt ut i det blå en påtenkt dusjavdeling, men kom råd, kom vel også dusjene. Selve driften av Strømvik bad var det ”Stavanger-legatet” som hadde ansvaret for.
Selv om folk var glade for det nye badet, var det likevel noen folkelige snev av misnøyens sommer over lokaliseringen av badet. Det var et stykke vei til Strømvik. I avisene ble det derfor gitt gjentatt uttrykk for at det måtte bli satt opp høvelig transport for folk som ikke likte å spasere til Strømvik. Et riktig og rimelig transporttilbud ville være avgjørende for badets suksess, het det.
Imidlertid var det en helt annen frykt som lå sterkere i badeluften; frykten for de mange, lange og nysgjerrige blikk. Etter sterke og vedvarende oppfordringer fra ”Stavanger forening for naturlig lægedom” var det blitt anlagt flere solesteder rundt om på Strømvik-anlegget. De skulle sikre den kroppslige solfarge på begge kjønn. Men ga også grunn til bekymring, som det fremgår av en avisartikkel:
”Man får håpe at publikum vil genere seg for at trine opp på hauene og plage de solbadende med nogen slags påtrengende nysgjerrighet. Skulle det håp slå feil, får man enten forhøye innhengningene – hva der selvfølgelig vil gjøre anlegget mindre vakkert – eller søke å lage så effektive avsperringer at haugene overhodet ikke blir tilgjengelige. Ti de fleste mennesker er nå en gang innrettet at de ikke vil like å solbade i altfor mange nysgjerriges påsyn…”
Det var ganske mange tiår det var mulig å solbade i Strømvik. Først på slutten av 1950-årene gikk badet over i historien og ble erstattet med nytt bad i Sørnes. Fortsatt er det mange som husker Strømvik som ga muligheter for den store manndomsprøven: å stupe fra 10 meteren.
Redaktør -