Noen år er ikke bare bratte. De peker seg også ut på andre måter. Et eksempel er årstallet 1934, da det i realiteten var NS-medlemmer i bystyret som bestemte hvem som skulle bli ny ordfører i Stavanger. Noe slikt hadde aldri hendt før, og det bidro til å befeste Stavangers rykte på det midtre 30-tallet som ”lille München”, en by hvor NS sto ekstra sterkt.
Dagens historie starter en tidlig marsdag i 1934 da et bastant budskap ble spredt mann og kvinne i mellom:
”Det kommer til å bli mye bråk i Bethania på tirsdag. Kommunistene kommer til å slå til. Det blir knallharde tak"…
Beskjeden ble formidlet fra hviskende, men vidåpne NS-munner som en ouverture til et offentlig møte i Bethania som det lokale laget av NS sto bak. Tre av Stavangerpartiets frontfigurer skulle stå fram og spre sitt innlærte evangelium. Først og fremst skulle trioen forkynne Vidkun Quislings nye partiprogram, som var en tekstsamling som godtfolk langtfra ville feste merkelappen ”det glade budskap” på.
De lokale NS-medlemmene satte ikke sine lys under noen skjepper. Tvertom spredte de flygeblader over hele byen, klistret opp plakater på forretningsvinduer og telefonstolper, og i tillegg innbød de alle arbeidsløse som de kunne komme over, til folkemøtet. Nå var det ikke vanskelig å finne noen arbeidsløse i Stavanger våren 1934. Over 6 000 skulle det være av dem, hvorav en tredjepart var ungdom. Det var en mørk tid i byens sysselsettingshistorie.
Møtet var berammet til tirsdag 6. mars 1934, og den aktive forhåndsannonseringen hadde gitt resultater. Salen var godt besatt da sammenkomsten ble innledet med feiende hornmusikk. Det gamle bedehuset var pyntet med store flagg med St. Olavs-korset i gult på rød bunn. Rundt om i salen, og på galleriet, var det utplassert en rekke mennesker med tydelige armbind som skulle vise at disse personene tilhørte ”Ordensvakten”. Den skulle ikke bare holde orden i salen, men den hadde også en vel så viktig oppgave ved å være "forklappere". Med jevne mellomrom skulle vaktene avbryte talerne med en veldig applaus, med håndklapp og heil- og heiarop. Hensikten var å rive forsamlingen med i en begeistringsbølge som skulle gi ringvirkninger utover tirsdagsmøtet.
”Forklapperne” klarte imidlertid ikke å rive med seg alle tilhørerne. ”1.ste Mai”s utsendte observatør, sannsynligvis var det den konstituerte redaktøren Tjøl Oftedal, skrev om den første taleren, en av byens leger, som hadde gått ut av Høyre, og etter manges sigende dermed hadde gledet det partiet meget, ”at han gjorde en nærmest ynkelig figur der han liret av seg sitt uendelige lirum-larum”.
Om den neste taleren, en stadskjemiker, het det "at hans affekterte innlegg appellerte mest til smilet. Selv om Quislings program var delt ut, regnet han vel med at ingen i salen hadde orket å lese det siden han påtok seg oppgaven med å fremføre programmet fra første til siste ord. Han leste ikke godt."
Den eneste som i noen grad fant nåde for Oftedals penn, var den siste taleren, lederen ved Hermetikklaboratoriet, dr. Gulbrand Lunde, den senere nazistiske propagandaministeren. Han gjorde et "til dels sympatisk inntrykk". Det kan muligens skyldes at Lunde var en gjennomgangsfigur som intervjuobjekt i avisen, hvor han jevnlig svingte svøpen over de lokale hermetikkfabrikanter som ikke brukte laboratoriets tjenester så mye som Lunde ønsket.
Bethania var den gang både bedehus og byens absolutte storstue. Den hadde rom for mange og ulike aktiviteter. Dagen etter NS-treffet fulgte to kvelder med ”Aftenunderholdning til inntekt for Feriekoloniene”. Programmet bød på sang og musikk, bevertning og basar, og ikke minst, en samling skrøner ved Charles Olsen, som skulle åpne tilhørernes lommebøker selv om dyrtid og depresjonen hadde rammet byen. Dagen derpå var det konsert i lokalet med tenoren Todd Duncan. Han var den første ”Porgy” i operaen ”Porgy and Bess”, og ble introdusert for Stavangers konsertpublikum som ”den kjente negersangeren”.
Den eneste gruppering som ikke fikk leie Bethania, var Arbeiderpartiet. Selv ikke da partiet innbød til valgmøte med stortingspresident Nygårdsvoll, ble døren åpnet. ”1.ste Mai” fortalte folket med tolv punkt halvfet skrift-sarkasme at for ”NS var Bethania alltid åpent, mens for arbeidere var det alltid stengt. Refleksjonene gjorde seg selv”, het det. Disse refleksjonene var muligens grunnen til at biskop Pettersen steg fram fra sitt sakristi for å forklare og forsvare utleienektelsen med å henvise til at Arbeiderpartiet egentlig var i mot kirken, så derfor...
Tilsynelatende ble også dette NS-møtet gravlagt under tidens støv uten særlig oppmerksomhet. Det var imidlertid bare tilsynelatende. Et par dager senere smalt bomben i ”1.ste Mai”. Bladet hadde tørket bort støvet og kunne avsløre at en politimann og en forturner hadde organisert et eget ordensvern innenfor NS og utstyrt deltakerne med batonger. Et borgervern var opprettet. Ryktene som føk fort på byen og fortalte at ordensvaktene også hadde blitt utstyrt med gevær og skudd, ble imidlertid kontant avvist av avisen. ”1.ste Mai” mente imidlertid å ha helt sikre kilder for bruken av gummibatonger. Avisen visste enda mer: Forturneren hadde invitert hele forturnertroppen til fest hjemme hos seg selv med øl og mat for å verve de spreke turnerne til aksjoner med ordensvernet.
”1.ste Mai” tordnet mot det lokale NS, og skrev med kontante knyttnever:
"Og til arbeiderklassen i Stavanger vil vi bare rette denne ene alvorlige henstillingen: La dere ikke provosere av denne slagsmålsbande, hvis motto ikke er "orden og rettferd", men utelukkende uro og voldsferd."
Dagene derpå brakte dementier fra både den ene og de fleste andre. Forturneren fortalte at han ikke lenger var forturner, og at han hadde handlet helt på egen hånd bare for å hjelpe til. Det var egentlig helt andre enn han som var ansvarlig for ordensvernet i NS. Dessuten var ikke den høyst private festen blitt særlig vellykket. Det var nemlig ikke så mange som hadde møtt opp, fortalte han til bladet.
Politikonstabelen forkynte at han slett ikke var leder for noe som helst, men la til at hans sjef visste at han var med i NS. Den ene skyldte på den andre og tredje og fjerde, før den lokale NS-lederen, Gulbrand Lunde, tok pennen fatt og skrev at "han var ansvarlig for alt det NS gjorde i Stavanger”. Dermed var i hvert fall hovedansvaret plassert og parkert.
Saken stoppet likevel ikke der. Dersom en politikonstabel virkelig viste seg å være involvert i et privat ordensvern, ville det være i strid med politiloven. Politimester Olav Kvalsund bestemte seg derfor for å sette i gang full etterforskning. Den ga ikke særlige resultater. Politimesteren fant ut at de aktuelle batongene var gummislanger som var stykket opp i 40 centimeters lengder, men Kvalsund kvad også at det var vanskelig å finne noe konkret bevis for at politikonstabelen hadde handlet i strid med loven. Kvalsund ble sånn sett en slags etterfølger av Pilatus. Han så ingen direkte synd hos den mann som han skulle etterforske. Han syntes snarere synd på han.
Politimesteren fant imidlertid ut at han ikke kunne begrave saken selv om Stavanger Aftenblad i en lederartikkel mente at "det hele ville vel innskrenke seg til ubehagelig intermezzo uten videre følger". Mellom linjene lå det formodentlig en oppfordring om å trekke et glemselens slør over hele saken. Det var jo bare den lille musen i Verksgaten, ”1.ste Mai”, som brølte, og det gjorde den jo til stadighet i utide, ifølge Aftenbladets lyttepost i nabolaget.
Politiet fant tiden inne til å foreta et rettslig avhør av konstabelen. Dommer Var, som for øvrig alltid understreket at han var å titulere som assessor, skulle stå for avhøret. Politikonstabelen nektet imidlertid å la seg avhøre som vitne i forhørsretten. Han forlangte følgelig å bli rettslig siktet for å ha overtrådt politiloven.
Politimester Kvalsund syntes en slik siktelse var helt unødvendig, men dommeren lot det skje. Politikonstabelen forklarte deretter at han var med i en spesialavdeling i NS med hovedsakelig unge medlemmer. Disse drev med studiesirkler, rodekorps, plakatoppklistring og dessuten vakttjeneste på møtene. De kunne være omkring 20-30 mann. Vaktkorpsets medlemmer var utstyrt med armbind som viste et rødt kors på en gul bunn. Han gjorde retten oppmerksom på at det i vaktkorpset også fantes vanføre. Det var altså ikke bare sterke folk som var med, sa han.
Han fortalte at batongene var laget av 1 cm tykk gummi, skåret opp i 35 centimeters lengder. Batongene skulle bare brukes til å holde orden i salen. Før tirsdagsmøtet hadde han fått tips om at det ville bli bråk. Siden sjefen hans på kammeret hadde sagt at politiet bare kunne avse et par-tre mann til vakthold, mente politimannen at ordensvaktene til NS måtte være beredt. Han hevdet ellers at det alltid var private vakter på alle arrangementer, enten det var dansefester eller idrettsstevner. Det var ikke mer spesielt med hans vakter enn vaktene i Domkirken, mente han.
Også politikonstabelens sjef, politiinspektør Erling Oftedal, ble avhørt. Han bekreftet at han var blitt forhåndsorientert om faren for uro på møtet, både fra NS-folk og andre av byens borgere. Han var blitt tipset om at det skulle bli bråk fra det han kalte "den vanlige raben", uten at han i retten spesifiserte hvem det var. Han sa også at Gulbrand Lunde hadde anmodet om at det måtte bli sendt ekstra politistyrker til møtet. Det fant han ingen grunn til. Ellers karakteriserte han politikonstabelen som både dyktig og pålitelig i alle henseender.
Dermed ebbet rettsavhørene ut uten videre forføyninger. Det stundet imidlertid til valgkamp. "1.ste Mai" inntok rollen som politisk propagandainstrument med sterkt alvor. Organet følte at valgvinden blåste partiets vei. For at ingen leser skulle være i tvil om den følelsesmessige styrken i bladets engasjement, forkynte avisen over hele toppen av førstesiden lørdagen før valgdagen: ”Hele byen slutter opp om Arbeiderpartiet”.
Nå ble dette en sannhet med usedvanlig mange modifikasjoner. Rett nok gikk partiet godt fram, men det fikk ikke noe flertall i bystyret. Det oppsto imidlertid en spesiell politisk situasjon. Valget ga Arbeiderpartiet 29 representanter, Venstre fikk 17, Høyre 13, kommunistene 1 og NS 8 representanter. Med tanke på ordførervalget, ville dermed NS være på vippen. Den rødlige blokk ville ha 30 stemmer. Det samme antall stemmer ville en Venstre-Høyre-koalisjon få.
Første avstemning ga også det ventede resultat. Da ordfører Johan Marnburg fikk det første voteringsresultatet fra tellekorpset, hadde både Venstres ordførerkandidat, Birger Pedersen, og Arbeiderpartiets, Johs. Johnsen, fått 30 stemmer hver. Den medisinske frontfiguren til NS hadde fått sitt partis 8 stemmer. Alle regnet med at neste valgomgang ville gi samme resultat slik at byens neste ordfører måtte velges ved loddtrekning.
Heller ikke i det politiske liv går det alltid som alle tror. To av representantene til NS brøt ut fra den lille flokk, og stemte på Birger Pedersen som ordfører. Ved varaordførervalget gikk de samme NS-representantene igjen på egne stemmeveier. Varaordførerkandidat M. M. Michaelsen fikk følgelig to ekstrastemmer og ble varaordfører. Dermed var det Venstre som, for første gang på atskillige år, fikk ordførermakten i Stavanger.
Den avgåtte ordføreren Johan Marnburg benyttet dessuten møtet til å sikre seg en plass i en eventuell historie om ”personer som har skapt dramatikk i bystyret”. Den gang var det slik at hvis en representant hadde mottatt forsorgsunderstøttelse, ville han være ugild ved valg av ordfører. Da Marnburg leste opp bystyrets navneliste og kom til kommunistenes representant, forlangte han at representanten måtte forlate salen. Vedkommende hadde vært arbeidsledig i en periode, og derfor mottatt forsorgsstøtte. For å bli erklært gild, måtte han derfor tilbakebetale det mottatte beløpet.
Kommunistrepresentanten nektet å forlate salen. Han gjorde det klart, høyt og tydelig, at han var valgt på lik linje med de andre representantene. Ordføreren holdt hardnakket på sin bokstavtro tolkning av reglementet. Det nyttet lite at Arbeiderpartiets Johs. Johnsen forsøkte å forlike saken ved å foreslå en tredje vei, å lukke øynene for bidraget. Ordføreren krevde respekt for lovverket, og beordret at politiet måtte hentes.
Det varte og rakk før politiet kom. Kanskje håpet politiet å unngå en inngripen i det politiske liv. Etter en halvtimes tid dukket imidlertid politimester Ola Kvalsund opp med en betydelig styrke. Området ble sperret av, og sammen med 3-4 store politifolk, fikk mesteren fjernet bystyrerepresentanten fra salen. Hans plass ble da overtatt av varamannen, den senere skuespilleren Bjarne Andersen.
Med den smule dramatikk endte Høyre-ordfører Marnburgs tid i førerstolen i bystyret. De åtte NS-medlemmene fikk også et kort liv som bystyremedlemmer. Ved valget i 1937 stilte ikke partiet liste. Da fikk for øvrig Høyre tilbake de representantene partiet mistet da de åtte NS-medlemmene opplevde sin 3-års periode i Stavangers styre og stell…
Redaktør -