"Vindens luner og skjebnens gunst" skal man slett ikke kimse ad. Det førte for eksempel til at Stavanger i noen sene septemberdager i 1902" var en liden smule av et verdenssentrum". Verdens øyne var rettet mot byen, i hvert fall mot polarhelten Otto Sverdrup og hans vadmelskledde menn.
Bakgrunnen var at ishavsskuta "Fram", etter fire års ensom tilværelse ved Grønlandsisen, hadde valgt Stavanger som det første stoppested da skuta brøt isen og polarisolasjonen, og på ny satte kursen mot folkeskikken.
En brann om bord like etter at "Fram" forlot Godthåb på Grønland, reduserte motorkraften i betydelig grad. Ferden over havet måtte følgelig Fram la skje ved hjelp av seil. Dermed ble Stavanger den første havn for ekspedisjonen.
Da Otto Sverdrup satte kursen for Grønland i august 1898 for å gå opp nye spor, hadde han med seg seksten deltakere. Da han ankom Stavanger 19. september i 1902, hadde han bare med seg fjorten tilbake. Skipslegen, dr. Johannes Hansen, døde allerede den først vinteren, mens fyrbøter Ove Braskerud døde året etter. Begge ble senket i sjøen, fordi "likene ellers kunne bli et bytte for polarisens udyr", som skuteskipper Otto Sverdrup senere formulerte seg.
19. september tok "Fram" los om bord ved Utsira, og derfra ble skuta fulgt på ferden av årvåkne øyne på landjorden. Fra munn til øre lød spørsmålene: "Tror du det kan være Fram? Er det virkelig Fram, den der lille båten?" Synet av skuta var tydeligvis stort.
Ved Skudenes gikk Fram så nær land at skipsnavnet kunne leses. Begeistringen var stor da det fra Valbergstårnet ble forkynt at nå var Fram også blitt observert ved Dusavika. Brannbåten Nøk ble straks sendt ut for å møte polarfarerne. Den fraktet med seg den offisielle mottakelseskomiteen, som talte både amtmann, ordfører og politimester.
Fram, som viste seg å være en skarpseiler – den gjorde unna turen fra Færøyene til Utsira på snaue fire døgn – ankret opp i Vågen omkring kl. 15.30. Førstemann i land var kaptein Otto Neumand Sverdrup. Han var en undersetsig skikkelse, kledd i en slags svart-blå trøye med grå bukser som var godt stappet ned i par høye, grå gamasjer. På hodet hadde han sin slitte og nokså spesielle kalott. Store deler av ansiktet var dekket av bistert skjegg.
Da han steg i land, ble han møtt med noen forsiktige hurrarop som imidlertid steg i styrke og intensitet. Sverdrup virket nærmest litt brydd over oppmerksomheten, men spurte de nærstående om veien til Telegrafstasjonen, hvor han ville treffe bestyreren. Han hadde en haug med telegrammer som skulle sendes i alle himmelretninger.
Det ble sagt at telegrafbestyreren bleknet ved synet av alle telegrammene som skulle ekspederes, men Sverdrup ba han ta det med ro, men at telegrammene måtte straks bli sendt av gårde. En hel verden ventet på nytt fra Grønlandsfarerne, sa Sverdrup.
I løpet av de fire årene ekspedisjonen hadde vært på Grønland, hadde den kartlagt store deler av øya. Den hadde også kommet over gamle eskimo-boplasser. Opplysningene som ekspedisjonen brakte med seg, ble mottatt med interesse av vitenskapsakademier både i Norden og i England. Sverdrup sikret seg sin solide plass i ishavshistorien.
Selv om forsamlingslokalet "Gamle Salem" i flere dager hadde annonsert en forestilling med "legemsstore kinomatografbilder av Vor Frelsers liv", en forestilling som varte i halvannen time med pause, var det på kaien og utenfor Victoria hotell at folk samlet seg. På hotellet hadde Sverdrup tatt inn på værelse nr. 2, hvor den ene kommunale koryfeen etter den andre hilste polarskipperen hjertelig velkommen til byen. Både amtmann Kielland og politimester Larsen ledsaget Sverdrup til hans rom.
Utenfor hotellet samlet den begeistrede menneskemassen seg, og amtmann Kielland ba han om å gå ut for å vise seg for folket. Sverdrup hadde ikke lyst, men Kielland insisterte og sa at noen ganger "må man også lide litt". Da Sverdrup steg ut på hotellbalkongen, ble han møtt av en ellevill jubel, men likevel bemerket han etterpå at "det er godt at det er over".
Da Sverdrup skulle takke for festen og mottakelsen, understreket han "at han var ingen taler. Etter fire år i ensomhet og isolasjon, nøyer jeg meg derfor med en hjertelig takk, og utbringer heller en skål for Stavanger".
Utenfor hotellet passerte et imponerende fakkeltog, men septemberkvelden ble også opplyst av et gedigent fyrverkeri. Det var i juubelbruset at amtmann Kielland ble grepet av ånden og kvad så fornøyd at "Stavanger var stolt over vindens luner og skjebnens gunst slik at byen i disse dager er en liden smule av et verdenscentrum".
Mannskapet holdt seg helst om bord på "Fram", hvor det hadde selskap av mange eskimohunder og to polarhunder. De var ytterst hemmelighetsfulle om turen og opplevelsene i Grønlandsisen. De var tydeligvis påført et taushetens munnbind av skipperen. Mannskapet var mest opptatt med å skaffe seg nye klær. De grå vadmelstrøyene eller islandsgenserne som de vandret omkring i, dugde ikke for det kommende selskapslivet.
Da en funksjonær fra Privatbanken dukket opp hos Sverdrup med den fornødne kapital, oppdaget også polarfolket at verden endrer seg i løpet av fire år. Sverdrup kjente ikke de nye pengesedlene. En nasjonal valutareform var blitt gjennomført i løpet av hans tid på Grønland. De gamle pengesedlene var byttet ut.
Til gjengjeld vakte det en viss oppmerksomhet at "Fram" førte "det rene flagg". Sverdrups forklaring var ganske enkelt at han hadde antatt at et slik flagg ville komme, og derfor hadde han også tatt med seg et rent flagg for sikkerhets skyld. Nå var det godt å ha.
Mens mannskapet ble invitert på travløp av Idrettslaget Viking med etterfølgende fest, ble Sverdrup invitert på konsert og middag på Victoria av myndighetene. Det ble utstedt 100 billetter à 5 kroner til Martin Knutsens konsert, men det ble samtidig presisert fra arrangementskomiteen at "av plasshensyn er det ikke adgang for damer…"
Under middagen ble det opplest telegram fra kong Oscar som var glad for "den vellykkede hjemkomst etter en vanskelig, og en både farlig og lang reise. Hils alle deltakerne", ba kongen som visste at om bord på Fram var det også en svensk vitenskapsmann. Sammen med en danske utgjorde han det internasjonale elementet i mannskapsruffen.
Datidens journalistikk var ikke helt som dagens. En liten prøve fra et intervju som en av Stavanger Aftenblads medarbeidere hadde med Sverdrup, forteller sitt om en svunnen avistid.
Reporteren som med atskillige ord forklarer detaljert hvordan han føler seg som en plageånd når han forsiktig nærmer seg ishavsforskeren, spør innledningsvis svært så selvunnskyldende:
- Tillat meg å spørre, hvorledes fant De maten?
- Mener De den vi fikk på Victoria i går kveld, svarer Sverdrup.
- Nei. Den De hadde med under ferden..
- Den var utmerket i alle henseender.
- Siden Stavanger er en ledende hermetikkby. Hva synes De om den hermetikken De hadde med?
- Dere kan være stolte over hermetikken. Bortsett fra noen bokser som lå på et uheldig sted hvor det kom til fuktighet slik at det rustet rett gjennom blikket, var innholdet gjennomgående like godt nå som da vi reiste, svarer Sverdrup som legger til at de har egentlig det meste av hermetikken med seg ubrukt tilbake. Underveis skjøt mannskapet mye moskus. Kjøttet ble hengt opp i riggen til mørning, og i følge gourmet Sverdrup, smakte moskusen som det aller beste oksekjøtt.
Åpenbart er det at journalisten er sterkt opptatt av kostholdet om bord. Hele intervjuet handler om mat og mette. Derfor får også leserne vite at det verken fantes øl eller vin på "Fram". Som øl drakk mannskapet en slags maltekstrakt. Sverdrup hadde hatt med 120 flasker konjakk som ble drukket opp i løpet av de første tre årene. Det siste året var det ikke mer igjen, uten at Sverdrup la noen vekt på det.
Mandag 22. september var det slutt på Stavanger-oppholdet. Mannskapet forberedte turen til Oslo. "Heimdal", som noen år senere skulle føre det nye norske kongeparet til Oslo, var på plass for å slepe "Fram" langs kysten.
Da midnattsklokkene klang, startet slepet. Det var dårlig vær, og mange undret seg høylydt over at Sverdrup valgte å starte i nattemørket og med såpass sterk vind. "Det kommer aldri til å gå godt over Jæren", ble det spådd mann og mann i mellom.
Pessimistene fikk rett. Slepet røk i sjøgangen, og de to skutene måtte kaste anker i Risavika hvor de ble liggende i påvente av at vinden skulle avta og været bedre seg. Den relativt korte slepeturen bød på en del dramatikk. Baugen på "Fram" var helt opp i akterstevnen på "Heimdal" da slepetrossen røk, og skuta ble drivende for vinden før mannskapet fikk satt seil og klarte å komme under egen styring. "Heimdal" lå imidlertid ved siden av som en andemor og passet på. Etter noen dagers landligge i Risavika løyet både vind og bølger, og slepet fortsatte mot Oslo via Arendal. Den ferden gikk uten dramatikk.
Og dermed var Stavangers tid "som en smule verdenscentrum" over …
Det var tydeligvis svært så kjekt så lenge det varte.
Redaktør -