Baklengs vandring inn i mørket

Atskillige forbinder nok fortsatt Reeperbahnen i Hamburg med mørkets gjerninger. Og aktiviteten på en reperbane handlet om arbeidsgjerninger i mørket. Skulle man lage et tauverk, forutsatte det mange menns "baklengs vandring inn i mørket". Mot slutten av 1800-tallet var det 10 reperbaner i drift i Stavanger, halvparten av dem i østre bydel.

De store seilskutene hadde enorme mengder tauverk ombord. På større fartøyer fantes flere titalls kilometer med ulike former for liner, trosser, kabler og reip. En del av dette tauverket ble nok framstilt om bord. Båtsmannen måtte kunne slå både liner og trosser, og for hele mannskapet var det livsnødvendig å kunne spleise tauverk som var revet sund. Seilskutenes behov for tauverk var imidlertid altfor stort til å kunne dekkes av mannskapet. Det aller meste ble framstilt av repslagere på land.

 

Hjertet i en reperbane er repslagerhjulet, en fjern fetter av spinnerokken. Det store repslagerhjulet dreiet flere mindre hjul, i hvert av disse fantes en krok, som enden av garnet eller tauet var festet til. I den andre enden av garnet gikk repslageren bakover mens han slapp ut råmaterialet som han gjerne hadde bundet rundt livet.

 

Stavangers første reperbane ble anlagt på Spilderhaugen i 1785 av rebslagermester Erik Tollefsen Berge. Han bygslet en eiendom fra prost Giellebø i Stavanger sogn, som, ifølge datidens beskrivelse, strakte seg fra ”Svankevigen og henimod Hetlandsbekken på 200 favner i lengden, og 3 favner i bredden”.

 

(Stedsnavnet Svankeviken viser for øvrig at noen hendelser fester seg i folkeminnet gjennom generasjoner. Navnet stammer sannsynligvis fra enken Svanike Eriksdatter som i følge rådstueprotokollene fra 1721 ble funnet druknet i en ”vig” ved Strømsteinen.)

 

Stavanger Reperbane ble kjøpt av malermester Andreas Cederberg i 1835, og han drev den fram til sin død i 1858. Når denne reperbanen omtales i byhistorien, er den først og fremst knyttet til Cederbergs navn. Selv etter at nye eiere hadde overtatt banen og driften, het den fortsatt Cederberg-banen på folkemunne. Det siste tauverk ble slått på den skinnende røde Cederbergbanen i 1909. På det meste ble det laget 120 000 kg tauverk i året på Cederberg-banen. Av tydelige minner etter denne reperbanen i dag finnes gatenavnene Nedre og Øvre Banegate. Reperbanen lå midt i mellom gatene, og hadde sitt endepunkt hvor fronten av den gamle trykkeribygningen til Bjelland ligger i Nedre Banegate.

 

(Den fargerike malermesteren Andreas Cederberg var for øvrig en sentral maktfigur i datidens Stavanger. Han eide byens store fest- og teaterlokale, Cederbergs sal på Arneageren, og var ellers involvert i det meste som angikk byens ve og vel. Cederberg tilhørte Thranitter-bevegelsen, og var Stortingsrepresentant i årene fra 1833 til 1839. Da den nokså stive Jonas Kielland overtok tingplassen til den joviale Cederberg, ble det sagt at en daglig bønn i Stortingssalen var ”gi oss den muntre Cederberg tilbake”.)

 

Med basis i Spilderhaugen lå også Berentsens Reperbane. Til forskjell fra Cederbergs, var Berentsens bane malt i en skinnende gulfarge. Den var i virksomhet helt fram til 1917. Den ble eid av grosserer Erik Berentsen Sr. I en periode var hans svigersønn, Charles Racine, driftssjef ved fabrikken. Han skal ha vært så punktlig at folk kunne stille sine klokker etter Racines og hans St. Bernhardshunds daglige spaserturer mellom hjemmet på Solvang og reperbanen på Spilderhaugen. Charles Racine hadde flyttet fra familiens vingård og mølle i Sveits for bli språk- og tegnelærer ved Brødremenighetens skole i Stavanger. Ekteskapet med Marie Berentsen førte han bort fra kateteret, men ikke pekestokken. Han hadde full kontroll over arbeiderne i tillegg til tiden...

 

Berentsens Reperbane ble etablert i 1865 og var 300 meter lang. Den gikk fra Pedersgaten, sydover langs den nåværende Haugesundsgaten, og like inn til Avaldsnesgaten. Banen ble straks en økonomisk suksess. Da Erik Berentsen jr. overtok driften av reperbanen etter faren, laget han den 27. mars i 1895 et eget reglement for ”Arbeiderne ved Berentsens Reperbane Limit i Stavanger".

 

Det inneholdt 14 ulike ordenspunkter, og ble godkjent, "i henhold til Lov om tilsyn med arbeid i fabriker af 27. juni 1892", av "Den kongelig norske regjerings departement for det indre", den 6. april 1895. Den departementale saksbehandling gikk åpenbart fort den gang.

 

Ifølge arbeidsreglementet var arbeidstiden i den lyse årstiden fra klokken 6 om morgenen til klokken 6 om kvelden, med en frokostpause fra kl. 8.30 til 9.00, og med middagspause fra kl. 12.00 til kl.12.30. Om vinteren var arbeidstidspunktene noe mer diffuse. De avhang av lysforholdene, men arbeidsdagene skulle minst være på 8-9 timer. Arbeiderne ble fortalt når det var slutt på pauser og arbeidsdagen, gjennom klokkeklang.

 

Hvis arbeiderne ikke møtte på jobben til rett tid, ble de trukket i lønnen. Arbeidsuken ble regnet fra lørdag morgen til fredag kveld med lønnsutbetaling hver fredag ettermiddag. Det varierte imidlertid hvor lønnen ble utbetalt. Ofte måtte arbeiderne ta turen til Berentsens kontor i Holmegaten for å få pengene.

 

Dersom en arbeider gjorde seg skyldig i ”en alvorlig krænkelse av reglementet”, kunne han sies opp på stedet.  Det ble betraktet som en alvorlig ”reglementskrænkelse” hvis en arbeider nektet å etterkomme ”foresattes ordrer”, ”fremmøtte til arbeide i beruset tilstand”, eller hadde ”gjentagende udeblivelser fra arbeid uten anmeldelse eller gyldig grunn”. For øvrig var den gjensidige oppsigelsesfristen 14 dager.

 

Det finnes ikke sikre opplysninger om antall ansatte ved Berentsens Reperbane, men til tider må det ha vært mange. I hovedsak besto arbeidsstokken av menn og gutter. Noen gutter, gjerne tenåringer, slet og svettet seg til muskler ved å sveive drivhjulet som drev mange små spinnehjul. De yngre guttene var ”lyktegutter” og ryttere på hestene som sørget for drivkraften til produksjonen av de tykkere tauverkene. Da var det ikke nok med guttekraft. Til de tykkere tauene krevdes hestekrefter i rundgangene.

Tittelen repslager er sammensatt av ordene ”rep” og ”slag”. Den aller første tråden, garnet, ble spunnet, mens rep og trosser ble ”slått” sammen av flere tråder. Tykkelsen på tauet ble avgjort av hvor mange tråder som ble slått sammen. Tjære ble brukt som bindemiddel i tauet, mens basisen for tråden var hamp som var blitt kardet på et spesielt vis, ved ”hekling”. Heklerne måtte være sterke i armene. De slo hampen mot en 'hekkel', en treplate med ståltinner, og trakk den gjennom tinnene slik at den ble renset, og ble fin og smidig. Siden veidde de opp hampen i forhold til dagens produksjon. Var det kabelgarn som sto på programmet, fikk spinnerne gjerne fire, fem eller seks mark hamp utlevert.

 

 Den beste hampen kom fra Riga, men også hamp fra Kønigsberg ble mye brukt. Det finnes eksempler på at også manilla ble brukt som råstoff, men det var altfor dyrt til normal bruk.

At reperbanene rent bygningsmessig var lange, hadde sin naturlige forklaring. Lengden på bygningen bestemte lengden på tauet. Den ferdigheklede hampen ble buntet og veiet til dukker i et passende kvantum som skulle rekke til en lengde med ferdigspunnet garn som tilsvarte lengden på reperbanen. Derfor kunne Berentsens Reperbane lage tauverk på opptil 300 meters lengde. Det var ingen andre reperbaner i Stavanger som kunne lage så langt tauverk.

 

I boken om familien Berentsen, ”Samfunnsbyggerne”, forklarer Hans A. Storhaug taufremstillingen på dette viset, basert på Leif O. Larsens barndomsminner:

 

”Inne i den lange repslagerbygningen fikk hver av de åtte repslagerne en slik dukke med heklet hamp som de så viklet rundt livet. Foran dem sto et stort drivhjul som ble sveivet med hånd av en unggutt. Drivhjulet drev en del små spinnehjul som ved utvekslingen på drivhjulet fikk en stor omdreiningshastighet.

 

Det stakk ut en liten krok fra aksen fra hvert spinnehjul, og på den festet repslageren en passende tuft med hamp som han trakk ut av hampedukken. Mens han fortsatte med spinningen måtte han passe på at forbindelsen mellom den spunne tråden og hampematerialet ikke ble brutt, og at han trakk ut en akkurat passende lengde om gangen. I den andre hånden hadde han et lammeskinn som han brukte til å glatte ut den spunne tråden slik at den stadig ble like jevn. 

 

På denne måten vandret repslagerne baklengs innover banegolvet mens gutten ved drivhjulet sveivet og veivet, jevnt og trutt, og gjerne tappert. Skritt for skritt rygget repslagerne bakover inni banen inntil de ble fullstendig oppslukt av mørket. Det var viktig at tråden ikke røk.

 

For å varsle gutten ved drivhjulet om å stanse sveivingen var det derfor montert en kubjelle like ved drivhjulet. Kubjellen var festet i en snor som gikk langs hele banelengden, og med et lite rykk i snoren, ble gutten varslet om å stanse.

 

På loftet var det også en bane. Den hadde taklys, mens underetasjen hadde glugger på begge sider. For å skåne repslagerne for plagsom trekk, kunne man stenge gluggene til vindsiden med lemmer. Var det mørkt, ble en eller to gutter utstyrt med talglykter for å følge repslagerne på deres baklengse vandring."

 

I 1917 var det slutt på reperbanene i Stavanger og dermed også på den baklengse vandring av arbeidsfolk med følsomme fingertupper. Det krevdes for å finne den rette tykkelsen på tauet.  Siden har arbeidslivet i hovedsak gått framover …

Redaktør -