"Sjøyden" holdt gjerne sitt daglige hoff i nabolaget til Rogalands Avis.
Kor e adle heltane henne, undres stundom en livstrett bergensk ballademaker, til tonefølge av en slags minnenes mismodige melodi.
Kor e adle originalane og di snodige skruene blitt av, kunne nok også den gjengen som en gang fant felles setetrøst på gamlebenken ved Breiavatnet, ha mumlet om siddis-seniorene fortsatt hadde vært i stand til å mimre muntert om sitt livs huskestue.
Det var en gang at det stavangerske bybildet også var preget av medmennesker som ble stemplet som ”originaler” og ”snodige skruer”. I dag blir formodentlig rekruttene til disse posisjonene, allerede mens de er små spirer, tatt hånd av Apparatet og tilpasset vår daglige A4-tilværelse. Kanskje er det like greitt for alle parter. Tidens tenner ville sannsynligvis ha tygget de snodige skruene i tusen biter.
En av de forunderlige fyrer som fortsatt finnes på den gamle gardes huskelapp, er sannsynligvis Sjøyden, en fargerik fysak som stundom klavret seg opp alle trappene til det gamle RA-bygget i Verksgaten. Han skulle opp til det trangbølte setteriet i tredje etasje hvor nattfaktor Einar Olsen huserte med alltid nypussede sko, og ellers med en permanent livstrøst i den bakre delen av det velpleide hodet, når maskinsetterne gikk han i mot, og det forsømte de sjelden å gjøre, spesielt når det nærmet seg trykketid. Da var Olsens eneste mannakorn alltid godt å tygge på: ”Det er ikke sidenes antall som er det avgjørende, men satsens tilstedeværelse.” Mange utgaver av RA på det midtre 60-tallet dokumenterer sannheten i natt-Olsens dogme.
På setteriet hang det for øvrig en plakat som sa at ”Det er forbudt å drikke på maskinsetteriet”, slik at Sjøyden, som var kjent for å være atskillig tørstere enn norske menns gjennomsnitt, alltid holdt seg til håndsetteriet hvor det kanskje kunne vanke en liten tørsteslukker. Han visste hvem han skulle oppsøke, og de visste i hvilken krok de skulle søke for å unngå natt-Olsens kontrollerende øyne.
Til daglig holdt gjerne Sjøyden, og hans stadige skygge, hus like utenfor inngangsdøren til Rogalands avis’ redaksjonslokaler. Der kommenterte de gjerne folkets og tidens gang med en rask replikk, svelget ned med mer enn en munnfull av doven væske fra det lokale bryggeri.
Redaksjonsklubben i Rogalands Avis ga på slutten av 1970-tallet ut et par samlinger med såkalte Sjøyden-stubber. Nå er nok ikke alle anekdotene i disse heftene originale i den forstand at alle slåsene stammer fra Sjøydens munn. Tyngden av dem er nok vandrehistorier, som på andre kanter av landet er knyttet til lokale varianter av Sjøyden. Hans likemenn fantes i de fleste norske byer.
Sjøyden het egentlig Olaf Pedersen Lode, og fortalte mer enn gjerne om den gang han hadde vært, som han alltid understreket, den absolutte førstekusk hos vognmann Svela. Det var da han med foredlet fingerferdighet tøylet sine stolte gangere og var byens staseligste hestefører. ”Eg var den beste, og den så di ville ha”, sa han ofte med den selvsikkerhet i stemmebåndene som bare den mann har, som vet at han har rett.
Det var bilen som fjernet Sjøyden fra kuskesetet og nærmest plasserte han i rennesteinen. Da busser og biler overtok den transportvirksomheten som hestene tidligere hadde stått for, ble Sjøyden arbeidsløs. Rett nok fikk han en slags renessanse som kusk i krigsårene da det påny ble behov for hestetransport, men et par år etter freden var det definitivt forbi for Sjøydens kusketilværelse. Han søkte helt annet selskap enn hestens, men fant for så vidt tilbake til de firbente i sitt livs svanesang. Han bodde på Arbeidsgården i Hillevåg og pleide i hvert fall nærkontakt med noen av gårdens trauste gamper.
Det blir fortalt at da Sjøyden hadde sitt aller siste bryllupsoppdrag som kusk, fikk han i hvert fall demonstrert at han kunne ha en rammende replikk, men også med en sårbar undertone. Historien skal være sann, for den ble fortalt med samme ordvalg, om igjen og om igjen på RAs nattsetteri, og tar sitt utgangspunkt i et dannet grosserer-datter-bryllup en midtsommer-lørdag i 1947.
Sjøyden kusket i sin fineste stas, med flosshatt og sjakett, og kjørte brudeparet med bravur både til og fra Domkirken. Etter vel utført jobb ble Sjøyden hjertelig takket for sin fine kjøring av brudens far, grosserer N. N. Sjøyden, som kjente på sin kropp at det kunne være godt å fukte mer enn munnhulen, og spurte grossereren om han kanskje hadde en liten tørsteslukker og hjertestyrker for hånden.
Jo da, nikket grossereren forstående, og kom tilbake til Sjøyden med et par flasker vørterøl. Grossereren var avholdsmann. Sjøyden så både flaskene og grossereren an, før han utbrøt, med en stemme smekkfull av åpenbar skuffelse: ”Å gudhjelpemeg, eg så trodde at dette sko vær et finslig bryllup med stil…”
Samtidig med at Sjøyden beveget seg på jorden, trasket også et lokalt menneskelig meteorologisk institutt jevnlig på stiene mellom Tasta og sentrum. Det var Olaf Nilsen, som nok ellers var mest kjent under sitt kallenavn ”Tastamaen”. Han dukket med svært jevne mellomrom opp i byens aviser for – mot en varierende godtgjørelse avhengig av redaksjonssekretærens dagsform og hjertelag – å fortelle hvordan været ville bli i de kommende døgn. Stundom tok han også enda bedre i, og anslo værutsiktene for de kommende månedene. Siden Tastamaens værvarsler inneholdt både det ene, og alt den andre av mulige typer værslag, var det ikke sjelden at han fikk rett i sine spådommer. Selv var han ikke i tvil om at han alltid hadde rett. ”Været hadde bare endra seg litt i mydlåtiå”, var hans jevnlige forklaring på eventuelle feilvarsler...
I Presseforeningens muntrasjonsblad ”Avisanden”, som i sin tid ble publisert til de årlige 7.juni-arrangementene, ble ”Tastamaen” en gang parodisk intervjuet på en måte som var nokså typisk og treffende for den plassering han fikk i de vanlige avisspaltene:
”Avisanden har bedt Tastamaen om å si noe om været for de kommende 800 år, i anledning byjubileet. Som kjent var det Tastamaen som var årsak til at det ble godt vær fra den 24. august i fjor, og det skyldes også ham at feriespredningen i Norge har nådd en så vidt stor utspredelse.
- Skal jei spå veiret for 800 år? Nei, min gode mann, unnskyld ”Avisand”, jei er ikke noen veirprofet, altså, jei mener ikkje sådden en metrolog vett dåkker. Men eg vil bare sei de atte bedre veirspåmann enn mei fins ikke.
- Itte mine bereiningar sko de konna ble sånn passelig godt og dårlig veir de fysste 400 årå, men eg tror at det vil konna komma litt rein og litt torevær, men det kan jo og bli fint veir alså. Ja, eg konkurrere ikkje med veirvarslingå. Eg bare seie de sådden de e. Men eg e ganske fenomenale te å treffa det retta veiret, så vidt mei bekjent…”
Etter at Olaf Nilsen vandret fra Tasta og inn i de evige værlag, er det ingen som har overtatt hans faste spalteplass som lokal værobservatør. Det er heller ingen som har satt seg i den jordiske tronstolen til presidenten for ”Fredstjernekorset”, den selvutnevnte kaptein J. J. Lindanger, som fra sin bopel i Badehusgaten 11 i Stavanger kjempet utrettelig for verdensfreden.
Han benyttet en hver anledning til å predike sitt budskap om evig fred og varig fordragelighet i denne verden. Ofte opptrådte han i kompaniskap med Lars H. Lende på talerstolen. De to var idealister og originaler på hvert sitt vis, og på hvert sitt livsfelt. Likevel fant de ofte sammen.
Lars H. Lende karakteriserte de to parhestene uti løsninger på de store verdensproblemene, på denne måten i et foredrag på torget: ”Eg har muligens ei skrua laus, men eg kan skrua `na fast, og løysna `na når eg vil… Lindangeren har fire skruer lause, og di kan han ikkje skrua fast. Kaffor ikkje det? Ja, for de atte di skruene hans har `kje gjenger…”
Lindanger var imidlertid også opptatt av å løse de mindre problemene på hjemmebane. For eksempel konstruerte han ei smørkjerne som han mente ville revolusjonere husholdningene. Han sendte fire smørkjerner til kong Haakon med det lønnlige håp at de også ville komme til nytte på det kongelige kjøkken.
Selv karakteriserte han sin smørkjerne som det ”20 århundrets største oppfinnelse for de tusen hjem”. Han mente den var både veien til velstand, og ellers et hjemmets absolutte klenodium. I et brev han skrev til maktens menn i byen om denne super-smørkjernen, heter det:
”Husmødrenes symbol for de tusind hjem er Lindangers vitamin – sundhets smørfordobler, vacuum og kompres system. Sparer hundreder av kroner for hjemmene. En alminnelig husholdning sparer ca. 1000 kroner i smør om året, og utenom dette får man gratis kaffefløte for vel 200 kroner om året bare ved utskyldning av apparatet etter smørblandningen. Visper alle slags kremer på ett minutt, eggedosis på 3, alle slags kakerører på 3. Smøret virker helbredende og styrkende, ligner Kneippbrød og Olviks system.
Sparer vår kjære Moder Norge for 150 millioner om året i fettstofftilførsel. Ved utbredelse av dette vidunderapparat vil valutaspørsmål være fullstendig løst og nasjonen kunne øke i rikdom og mektighet, og fordrive nøden og de trange tider og det harde liv vi for tiden har.
Tusener av anbefalinger fra det hele land. HM Kongen har fire stykker i sin husholdning.
Oppfinneren er dessuten oppfinner av Verdensfredsstjernekorset, hvis program er en forbrødring av hele den menneskelige familie til en høiere platu som kommer ut i fire eksemplarer, den religiøse og politiske, og vår bankoavdeling og industriavdeling. Altså en komplid fredssystem innad som utad verden over”, heter det i brevet som den vanligvis sterkt medaljeprydede kapteinen formulerte med fornøyd penn, adressert til borgermester og bystyre.
Bakgrunnen for brevet var at J. J. Lindanger ville at bystyret skulle kjøpe inn 1000 smørkjerner som det så skulle dele ut til byens mange arbeidsledige og trengende. Nå finnes det imidlertid ikke noen sak i bystyrets arkiver som forteller at brevet noensinne ble behandlet i de kommunale fora. Det ble nok arkivert i borgermester Middelthons omfattende skuffe for saker som utelukkende skulle noteres i den kommunale glemmeboken. Det ble i hvert fall aldri innkjøpt noen av Lindangers smørkjerner av Stavanger kommune.
Fra smørkjerner til likkister, synes kanskje veien nokså lang. Men også en kar med sans for likkister hadde sin faste plass i det gamle bybildet. Pål Hansen – eller som han ble kalt etter at han stjal en likkiste fra A. Larsens snekkerverksted på Sølvberget, ”Likkiste-Pål”. Kista tok han med til pantelåner Braadland for å stampe den, og han hilste pantelåneren på følgende måte da han entret låneforretningen:
”God dag kjære Braadland – her har du en kiste –
en slik må du ha
når du skal herifra
og ikke din salighet akter å miste…”
Om ikke Braadland tok i mot kisten, skal han ha stukket til rimsmeden noen kroner for å få han og hans makabre trelast ut av sjappa. Pål Hansen var nettopp en rimsmed. Han lirte av seg raske rim for en slikk og ingenting. Det meste han skaffet seg av jordisk mynt, ble brukt opp hos en av datidens store pubverter, ”Pitter i Syllberje”, som solgte store krus øl for 10 øre kruset. Det var i den sjappa at Likkiste-Pål hadde sin faste plass. Han satt gjerne sammen med den kjente gatemusikant Johannes Fister, som med sin fiolin spilte seg til de daglige krus.
Godtfred Borghammer fortalte at Fister var nærmest analfabet, men vandret omkring i byen med et ”tiggerbrev” som Likkiste-Pål hadde formulert. Selv ante ikke Fister hva som sto i brevet, men Borghammer mente å huske at innholdet lød slik:
”Dette er en mann fra Jæderens land
Stor og sterk og med god forstand.
Hans navn er Johannes Fister
Og har både rogn og ister.
Hjelp ham, om aldri så lite
Ellers må konen i gresset bite.”
Rimeriet ville nok ikke ha skaffet Likkiste-Pål noen nominasjon til Nobelprisen i litteratur. Til gjengjeld sørget rimeriene for at han ikke vandret tørstig på Sølvberget…
Redaktør -