Vaulen fikk sand fra Miami Beach.
En gang i tiden vakte det alminnelig begeistring at det kom en båt med bananer til byen. Likevel vakte det nok atskillig større begeistring da det i 1949 dukket opp en skute smekkfull av ballastsand i Stavanger. Det var nemlig slett ingen alminnelig sand fra Sand det handlet om. Tvert i mot var det en ganske så drusen porsjon utsøkt badestrandsand fra Miami Beach i Florida, USA, som Oslo-båten ”Crowlin” gjerne ville bli kvitt.
Om bord på skipet var også stavangermann Erling Åbakken. Den sjøfarende siddisen tenkte straks på at denne sanden kunne sannelig komme til nytte på Stavangers egen beach, Vaulen. Han tok en telefon til formannen i Friluftsrådet, og tilbød hele sandlasten gratis mot at den ble avhentet på båten. Byingeniør Sandved ordnet med lekter og slepebåt, og vips, var Vaulen en anseelig mengde ekte amerikansk sand rikere.
Sånn sett var vel også denne Amerikagaven i tråd med etterkrigstidens erfaringer med Marshall-hjelpen: Det meste som kom fra over there, enten det var tyggegummi eller altså, badestrandsand, kom svært så godt med.
Historien om Vaulen er for så vidt også en beretning om jernbaner og et behov på 30-tallet for å finne velegnede steder i byens nærhet hvor det var mulig for folk flest å gå frivillig i vannet i naturlige omgivelser. Stadig flere ville bade i naturen, men et økende antall grunneiere motsatte seg en folkevandring ut i sjøen over deres eiendommer. Derfor måtte det finnes fram til faste badesteder i naturen, steder som kunne tilfredsstille både bade- og solelysten, for ikke å snakke om det sosiale fellesskapet som kan oppstå på en badestrand: Mennesker møtes og solgangsbris oppstår i hjertene. Det fantes flere muligheter for slike faste badesteder, eksempelvis Vaulen, Hafrsfjord, Natvigs Minde og Knudavigå...
Nå var det ikke alle som ville gå frivillig i vannet. Borgermester C. Middelthon – som formann i Rogaland Skogselskap – så ikke mot sjøen, men heller mot skogen. Han ville skape "et sammenhengende skogbelte på et åpent felt nedenfor Ullandhaug, omkring radiostasjonen. Det skulle bli en Sørmark for byen”, mente Middelthon. Han fikk det etter hvert som han ville.
Dr. Sven Oftedal – den senere statsråd – var mer opptatt av sjøen. Han sadlet stadig sin Pegasus. Han skrev for eksempel entusiastisk den 16. april 1933 om behovet for å anlegge en badestrand i Hafrsfjord. Han så for seg et riktig badeparadis.
Han hadde fått sin gode venn, arkitekt Th. Vaaland, til å tegne en skisse for hvordan et friluftsområde ved Hafrsfjord kunne bli. De to skisserte både stupetårn, kanohavn, idrettsbaner etc., kortere sagt, et område som ville kunne imøtekomme alle de behov som det den gang var naturlig å stille til et allment frilufsfelt.
Det var imidlertid en hake med Oftedals forslag. Kommunen hadde slett ikke hånd om det området som var blitt foreslått. Det ble eid av en bonde som riktignok ikke var uvillig til å selge, men selv om han syntes at den prisen han krevde, var en fair og rimelig pris, mente kommunens kårne at det var den slett ikke. Det var ikke aktuelt å betale 30.000 kroner. I stedet vedtok den å foreta begynnende ekspropriasjonsøvelser. Slike øvelser har i hvert fall et sikkert utfall; det tar sin tid før det blir noen endelige resultater.
Da var mulighetene til realisering av visjonene langt større på et område som allerede var blitt populært blant atskillige badegjester, Vaulen. Også Vaulen hadde sin absolutte hake. Jernbanen hadde eiendomsretten til området. Selv om dens ledelse ikke hadde sagt direkte nei til å overlate området i Stavangers badehender, kunne man heller ikke tolke jernbaneledelsens langsommelige ”tjaaa” som et mulig ”ja”. Folkemeningen var at partene riktignok drøftet lenge, men ikke nettopp alltid like vel...
Noe skjedde imidlertid da Chr. S. Oftedal ble valgt til formann i det kommunale Friluftsrådet. Han ble et eksempel på at nye koster i hvert fall feier. Først fikk han slått fast at det gamle badet i Strømvik hadde et påtrengende behov for utbedring og fornyelse, og samtidig skrev han direkte til jernbanens distriktssjef Eide, og ba om at kommunen måtte få bruksrett til jernbanens område på Vaulen.
Det gikk et par måneder før det kom svar fra jernbanen. Det var imidlertid et svar av det slaget som gjør at den som venter på noe godt, tåler å vente en 60 dagers tid. Jernbanebudskapet var et klart ”ja”, men det sa samtidig et like tydelig ”nei” til å overlate også verkstedsområdene til kommunen. De områdene ville jernbanen ha for seg selv, men resten av arealene kunne kommunen disponere fritt etter beste badeskjønn.
Hurra, ropte både Oftedal og resten av komiteen. Oftedal fortsatte: "Dette er en kostelig gave, og vi håper at publikum vil være behjelpelig med å ta vare på den. Vi har fått overlatt området så lenge Jernbanen ikke har bruk for det på betingelse av at det holdes i ordentlig stand og at det ikke tilføies skade på Jernbanens eiendommer...”
Kontakt ble tatt med arkitekt Vaaland. Det var gjerne ham man gikk til med arkitektoniske oppgaver den gang. Vaaland skisserte opp både rutsjebaner og flytebrygger og planla et fornemt friluftsområde med stortenkte skissestreker. Vaulen skulle virkelig bli mye for mange.
Også denne gang fantes det imidlertid en hake. Den var av pekuniær art. En ting var å ønske seg noe, noe ganske annet var å kunne betale for det. Selv om området ikke hadde kostet noe, ville utbyggingen ha sin pris. Hvor skulle pengene hentes fra? Spørsmålet fant sin løsning fra mange kreative krefter.
Ordfører Tveteraas i Hetland slo raust rundt seg med brave løfter. Han hevdet at Hetland kommune skulle gi mer enn en verbal støtte til formålet, den skulle også gi kontant støtte. Det ble også bestemt av fjerdeparten av inntektene fra den store forsoningskampen mellom Rogaland Arbeiderfotballkrets og Rogaland fotballkrets skulle gå til Vaulen. Flere andre interessenter lovet også å støtte saken, men friluftsrådformann Oftedal, som også var redaktør Oftedal i Stavanger Aftenblad, ville involvere hele byen. Skulle folk bade, måtte de i hvert fall kunne betale minst en krone. Bladet dro derfor i gang en kronerulling hvor det ble gjort klart at enhver måtte være i stand til å bidra med en krone, aller helst mer.
Jernbanens ”ja” var kommet en snau uke etter 17. mai-feiringen, og komiteen så for seg en storstilt åpning på Vaulen jonsokkvelden. Skulle det skje, måtte folket mobiliseres på andre måter enn ved å åpne lommebøkene. De måtte gripe fatt i arbeidsverktøy og skride til dugnadsverket. Nå ble det ikke noen St. Hans-dugnad på Vaulen. Den ble først avviklet 12. august.
Chr. S. Oftedal påtok seg med selvfølgelighet rollen som vekkelsespredikant og prediket det gode budskap, om Vaulens betydning for både folkesjel og -sunnhet. Han slo fast med bred pennesplitt:
”Tusener har i sommer nytt godt av og gledet seg over badeplassen ved Vaulen, vi fikk den til gratis rådighet av jernbanen. Så skulle vi også ha høve til å gjøre noe igjen. Det er høve til å syne litt takknemlighet for den kostelige gaven vi får, ved dugnadstilstelningen i eftermiddag.
Været er herlig. Om det kommer en liten tordenbøie i ettermiddagstiden, skal vi ikke la oss skremme av det. Solen kommer snart fram igjen. Med godt humør og god arbeidsvilje skal vi få ryddet godt op på Vaulen i eftermiddag.
Efter matøkten (bare ta mat med) kommer allsang for første gang til å bli arrangert i større målestokk her i byen. Vi tror også at det kan bli vellykket. Vaulenfolket synger sig sammen. Det er løftning og styrke i det!”
Etter slik en appell, plassert på avisens lederplass, gikk folk flest til verket. Arbeidsopplegget var nøye planlagt på ingeniørvesenets kontor. Ingenting skulle bli overlatt til tilfeldighetene eller ettermiddagens innfallsmetodikk. Hele friluftsområdet på Vaulen var blitt delt inn i 12 arbeidsfelter, hvor hver arbeidsstyrke ble ledet av en formann fra Ingeniørvesenet. Det ble tisket og hvisket på forhånd i Friluftsrådet om at de ulike gruppene forhåpentligvis ville konkurrere innbyrdes om å bli først ferdig, slik at arbeidet ikke skulle ta altfor lang tid utover sensommerkvelden. Det ble imidlertid ikke sagt høyt. I forkant nøyde man seg med å oppfordre dugnadsdeltakere til å ta på seg sko som man ikke var redd for under arbeidet, og ellers ble det påpekt at badedrakter også var gode arbeidsantrekk.
Dugnadsledelsen oppdaget fort til sin glede at Vaulen ikke ville bli et sted for den som søkte ensomhet. Dugnadsfolk strømmet til fra fjern og nær. Det var nemlig også utenlandske ferierende som meldte seg til den frivillig arbeidstjenesten. To tyskere sto fram, og en engelskmann, som ble presentert fra scenen som Mr. Tedd, fikk fortalte hvor fantastisk de syntes det var å få arbeide sammen med lokalbefolkningen. Særlig hadde de merket seg aldersspredningen. Det ble sagt at den yngste deltakeren var tre år, mens den eldste var passert de sytti. Alle fikk de sitt å henge fingrene i. Etterpå ble det poengtert at flere tusen hadde møtt opp til dugnaden, og enda flere var kommet til allsangen etterpå. Historikerne får strides om hvor nøye tellemannskapene egentlig var.
Hovedarbeidsoppgaven var rett og slett å rydde strendene for småstein. Av slike var det i hvert fall mange tusen. På ingeniørkontorets plansjer og plantegninger var det risset opp ”gater ut i sjøen på 3 meters bredde”. For at disse ”gatene” skulle ha noen funksjon for folk, de skulle nemlig gjøre det lettere for de badende å komme ut i vannet uten å skade fotsåler og tær, måtte ”gatene” renses omhyggelig for all den småsteinen som fantes. Det var ingen liten jobb.
For andre handlet arbeidsoppgavene om å renske strendene for tang og tare. Alt ble fjernet, for å brukes til å kle de nakne steinnabbene. Graset på markene ble slått og lagt over taren i et forsøk på å kle fjellet. Vaulen skulle virkelig fremstå som grønn og innbydende. Store steiner ble fjernet, landskapet ble omformet for å passe inn i de badendes drømmetilværelse. Det ble også anlagt flere spranggroper, både for lengde- og høydehoppere.
Utgangspunktet var ganske enkelt at Vaulen skulle bli en perle, det ideelle stedet å tilbringe sommerens ”soliga dagar”, som en svensk dugnadsmedvirker til stadig sukket under solen.
Tross litt sukk og stønn – og kjappe avrivninger i vannet – gikk arbeidet unna med absolutt liv, men også med betydelig lyst. I hvert fall var det ingen som ga seg før de måtte. Det var ikke snakk om å spare seg. Ingeniørvesenets arbeidsledere visste å piske fram svetten og stimulere konkurranselysten. Vi må jo slå de der, var omkvedet fra arbeidsovervåkerne.
Å skade seg under arbeidet var en akseptert grunn til å trekke seg tilbake fra dugnadsgjengen. Arbeidersaniteten, med dr. Brommeland som medisinsk ansvarlig, drev sin skadestue på Vaulen. Da arbeidskvelden var til ende, hadde den behandlet 44 skader. Den alvorligste rammet en bergenser som hadde kastet seg ut i vannet for å kjøle seg ned og av. Han hadde imidlertid unnlatt å kontrollere vannstanden, slik at han fôr med hodet rett i bunnen. Til alt hell traff han på sandbunn. Det gikk dermed av i likeste laget.
Det gjorde det også med Arbeidersaniteten, som i ettertid ble beskyldt for å ha tatt betaling fra pasientene. Dr. Brommeland svarte harmdirrende at ”det er bare tull at vi krever betaling. I tråd med vår holdning er arbeidersaniteten et gratis tilbud til alle. Her er det ikke snakk om betaling”, skrev han uten å slå stetoskopet i bordet. Hans milde røst gjorde at kritikken øyeblikkelig forstummet. Også fordi ingen kunne fremvise et eneste eksempel på at noen hadde blitt avkrevd betaling for å bli behandlet.
Da dugnaden var vel til ende, startet underholdningen. Chr. S Oftedal utnevnte først to ”hedersbadegjester”. Det var arkitekt Th. Vaaland og journalist Ingolf Sørensen i ”1.ste Mai”. Begge hadde engasjert seg sterkt for den gode Vaulen-sak.
Deretter ledet Tonning Olsen allsangen, som etter hvert utviklet seg til en slags kappsang mellom de forskjellige publikumsgrupper. Til gjengjeld forenet alle publikummere seg til et himmelsk engle-nynnekor da Gunnar Sandvold sang ”Norge mitt Norge” med sine lungers fulle kraft. Det var slett ikke lite. Da han etterpå stemte i med ”Ved Rondane”, var det imidlertid en taus forsamling som ved Gandsfjorden nøt den betagende tonefylden fra Sandvolds strupe.
Ellers besto programmet både av såkalte kunststup, men også forsøk på komiske stup, i tillegg at et gigantisk bål avsluttet den aller første folkefesten på Vaulen. Senere skulle det bli mange slike. I et par tiår var Vaulen det ledende stedet for folkefester på St. Hanskvelden, hvor samtidens ledende artister opptrådte. Selv om mange veier er uransakelige, var publikumsveien til Vaulen fast og trygg
Noe var svært spesielt på den første festen. Utenfor badeplassen hadde et par norske marineskip kastet anker. Det var en relativt tydelig påminnelse om at gleden fra dugnadsfesten snart skulle overskygges av sorgen over helt andre og påtvungne arbeidstjenester.
Nå har det alltid vært kjærkomment i Stavanger at andre oppdager hvor gode vi er og hvor fint vi har det. Og at de gir offentlig uttrykk for sin oppdagelse. Derfor ble det slått opp med betydelige bokstaver i de lokale avisene hva ”Bergens Aftenblad” mente om Vaulen. Nå var ikke nettopp det bladet noen tungvekter i det bergenske miljøet, men ordene organet brukte om Vaulen, ble sterkt vektlagt i alle kretser i Stavanger. Bergens Aftenblad skrev nemlig om Vaulen – som for øvrig hadde fått satt opp en egen velkomstportal – at ”Vaulen er den herligste naturbadeanstalt som kan tenkes…”
Med den begeistringen som bladets beskrivelser av ”naturbadeanstalten” på Vaulen ble møtt med i byen, er det kanskje ikke så underlig at atskillige tiår senere ble Vaulen også til en ”anstalt” for virkelige ”naturbadere”…
Mr Engwall Pahr-Iversen