En kvinnetropp viser sine gymnastiske ferdigheter i Bjergsted
Kommer ikke Olav Tryggvason, var en gang et velkjent norsk spørsmål. Mer ukjent er det nok at stavangerfolk for et snaut hundreår siden undret seg storligen på når "Harald Haarfagre" ville komme. Det dreide seg imidlertid ikke om det hårfagre kongsemnet fra Hafrsfjord, men om ei skute som skulle frakte en annen norsk konge fra Helsingør og til Stavanger. Folk flest i byen ventet på at kong Haakon den 7. skulle kaste sin rojale glans over det ”7. Nationale Turnstevnet”.
Arrangementet i Stavanger markerte samtidig et 25 års jubileum for turnsporten i Norge. Derfor var det kanskje ikke så rart at Stavanger Turnforening sto kollektivt på hodet av glede over at den var blitt tildelt vertskapsrollen. Målet var å lage et stevne som det senere skulle gå gjetord om, i hvert fall blant flere enn de lokale arrangørene. Komiteen var allerede i utgangspunktet vel fornøyd med seg selv, men slett ikke like fornøyd med alle turnerne. Noen av dem gikk nemlig i veien for tilskuernes utsikt da turntroppene toget inn i Bjergstedparken til taktfast turnmarsj.
Byens bestyrelse hadde på sin side ryddet av veien alle problemer for arrangøren av pinsestevnet. Alt ble tilrettelagt på beste kommunale vis. Sannsynligvis hadde det en avgjort sammenheng med at turnforeningens formann, herr Wetteland som han stadig ble kalt, også var fungerende borgermester i de første junidagene i 1911. En slik kombinasjonsrolle hadde nok en pådrivende effekt på det kommunale behandlingstempoet.
Det var påmeldt deltakere fra hele landet, endatil en tysk tropp hadde tatt turen til Stavanger. Deltakerne fra "Hamburger Turnschaft" markerte seg riktignok ikke noe særlig under oppvisningen, men fikk likevel med seg både takk og pris – i tillegg til et diplom og en stor sløyfe – for at de i det hele tatt hadde deltatt på stevnet. Utenlandske deltakere skal man ære.
Et nasjonalt turnstevne varte den gang en snau ukes tid, og omfattet langt mer enn gymnastiske bøyninger og tøyninger. Det ble avviklet både et friidrettsmesterskap og en egen fotballturnering hvor Odd gikk til topps. Også boksing var det plass til på stevneprogrammet. I finalen møttes tydeligvis to boksere uten fornavn – herrene Knag fra Bergen og Brusgaard fra Kristiania dasket løs mot hverandre. Utfallet ble uavgjort.
De tre sentrale arrangementsarenaene under turnfesten var Bjergsted, Turnhallen og Våland skole. Turnøvelsene skulle skje i Bjergstedparken. Det fantes ikke andre områder i byen som hadde plass for de mange turnerne, og som samtidig ga rom for de mange skuelystne som ville se de individuelle og kollektive konkurransene på nært hold.
Avisene plukket raust fra blomsterspråket for å beskrive hvor vakker Bjergstedparken var i junisolen. Den spilte opp et fargeflor, fra "stemorsblomstenes dunkle blaa til pionenes blussende røde. Og bakom suste de staute trær og skapte en atmosfære som virkelig skulle gjøre den enkelte deltaker både "fri, fro, from og frisk"", som det het.
Det ble også poengtert i en temmelig overbegeistret avisartikkel at "Enten man ser Bjergsted i sommerdagens fulde solglans, eller man ser det i skumringskvelden, under de elektriske lampers lys – dets billed vil under alle omstændigheder bli ett, som vore gjæster lenge vil mindes…"
Om Bjergstedparken ble berømmet for sin prakt, var det noen røster som bjeffet bistert mot pyntingen av Turnforeningen. Bygget var nemlig blitt utstyrt med tre baldakiner og en rekke flaggstenger. Det førte til at en lokal leserbrevskribent karakteriserte pyntingene som sirkusliknende. Komiteen forsvarte sin dekorasjonstrang med at turnhallens ”grå fasade absolutt trengte å bli livet opp, mye mer enn blott en smule”.
Våland skole ble brukt som innkvarteringsplass for de mannlige turnerne. De kvinnelige turnerne ble innkvartert privat. Komiteen ga ganske fort opp den opprinnelige målsettingen om også å finne private verter for herrene. Alle pultene ble derfor fjernet fra alle tre etasjene i skolebygget. Tepper og madrasser fra militærleiren på Madla ble deretter gjort til sengeleier i de gamle klasseværelsene. Komiteen var vel fornøyd med de militæres hjelpende sengehender og ga tydelig uttrykk for at den mente at deltakerne "ville kunde hvile godt ut efter en travl, anstrengende dag" på Våland skole…
En av de store attraksjonene i forkant av stevnet, var "Kronprins Olav-medaljen 1911". Det het at "med sit festlige nationale silkebaand bliver den turnstevnets vakreste dekoration". Medaljen kostet 25 øre. Det kostet for øvrig det dobbelt å delta på den spesielle Turndansen som ble arrangert på Tivoli 2. påskedag. Både medaljen og dansen ble imidlertid sterkt etterspurt blant gymnastene.
Det var helt gratis å se kong Haakon komme til kai i Stavanger. Hans ferd gjennom tåkedisen mot byen var blitt forsøkt fulgt fra land av mange interesserte. Det var blitt rapportert at skipet hadde passert Flekkerø kl. 05.00 og hadde kastet anker i Tananger om natten. Nå handlet det om de siste sjømilene inn til Stavanger. Folk ventet og ventet på at "Harald Haarfagres graa skrog skulle dukke fram gjennem taakedisigheden”. Omsider skjedde det...
Avisene hadde oppfordret folk flest til å ta hensyn til at byens politistyrke ikke var særlig stor, og derfor manet pressen byfolk om "aa unngaa sammenstimling og paatrengenhed". Oppfordringen ble bare i begrenset grad fulgt. Kaien var mer enn stappfull da kongen steg i land presis kl. 10.10 på første pinsedag.
De eneste som muligens var en smule misfornøyd med kongens ankomst til kaien, var de utvalgte menn som ble betraktet – og regnet seg selv – som byens fremste. De hadde planlagt å bli rodd ut til kongen slik at de kunne hylle ham allerede ute på reden. Et slik møte i havnebassenget ville imidlertid ikke majesteten ha noe av. Ordføreren & co. fikk holde seg på land. Derfor ble den nypyntede livbåten, som opprinnelig stammet fra det forliste russiske militærskipet ”Ingermannland”, liggende ubenyttet ved kaien. Den fikk ikke føle kongeskipets nærhet.
Da den lange kongen iført rød generaluniform og med et svart sørgeflor over den venstre armen, steg spenstig i land, ble ordfører og skolelærer Johan Gjøstein så grepet av stemningen, at han ropte ut et spontant "Lenge leve Norges konge", som ble etterfulgt av rungende og flerfoldige hurrarop. Kongen benyttet anledningen til å snakke med en del av de fremmøtte. Alle avisene noterte at han snakket lengst med stortingsmann Oddmund Vik, som senere sa at kongen hadde fortalt at "det hadde vært en vidunderlig reise over Skagerrak, og langs den norske kyst".
Også journalistene følte tydeligvis at det var en beåndet stund. Det het i en reportasje: ”Kongens inntog i Stavanger blev av gripende virkning: De titusener av feststemte og festkledte mennesker, de smukke dekorationer med Kongsgaards løvrige bøgekroner i baggrunden, og Domkirkens klokker som pinsemorgen kaldte, ikke alene på landets konge, men på gammel og ung. Og både konge og de mange andre fulgte pinseklokkernes kalden…"
Gudstjenesten i Domkirken skulle starte kl. 10.30, men allerede en time før var kirken fullsatt. Kirkefolket lyttet andektig til organist Paulus, som med noen musikere fra Orkesterforeningen som musikalske støttekontakter, fremførte sitt eget preludium over Grundtvigs gamle salme "Apostlene sad i Jerusalem". Kongen satt med sine adjutanter like under talerstolen til sokneprest Gjerløw, som la inn i den tradisjonelle kirkebønnen sine egne avslutningsord: "I dag, da har vi den glæde aa ha vor konge i vor menigheds midte, er det som vi kommer ham nærmere med vore hjærter, og vi ber dig Gud om aa bevare vor Konge og hans hus i Jesu navn".
For å bevare møtedeltakerne var det blitt plassert medisinsk personell både ved koret og utgangene. Det viste seg å være fornuftig. Legene fikk i hvert fall "et par lette besvimelsesanfald at behandle…”. Gudstjenesten varte i en drøy time før kongen satte kursen direkte til Malde-leiren hvoretter han dro på en kjapp biltur til Revtangen med betydelig følge.
Det var imidlertid en liten følgesvenn som ikke ble oppdaget underveis. Da kongens bil forlot Madla, krøp nemlig en niåring inn under bilen og holdt seg fast under hele kjøreturen til Revtangen. Da selskapet skulle returnere til kveldens borgermiddag på Victoria, falt imidlertid gutten av bilen på Bore. Det skjedde da han forsøkte å finne et bedre feste under bilen. Han ble ikke skadet, men hadde avgjort behov for en rundvask på Kleppe. Han var blitt beksvart i ansiktet av bensinosen, og ellers skittengrå av støvet fra landeveien. Lensmannen satte niåringen på toget hjem til Stavanger, men guttungen fikk nok aldri den troskapsmedaljen som en leserbrevskribent mente han fortjente for sin kongekjærlighet.
De fleste turnerne avkom Stavanger sjøveien, hvor de ble møtt med ”Idrettssang”, fremført ”med følelse av pigerne ved Kongsgaard skole”. Intet øye var tydeligvis tørt da de 25 båtene først ankret opp i Dusavik, før de i en slags konvoi seilte til sentrum og la til ved kaien i Stavanger: "Det var straalende vakkert på Dusevig i 1909 da de fremmede sangere blev mottatt. Men den almindelige mening var dog at det skuespill, som blev spillet på Dusevigens blaa vande nu pinsedag, var om muligt enda mer straalende. Alle var enige om at noget saa storslagent og vakkert havde man aldrig seet før. Og en ældre mand tilføiede med et suk: Nei aldrig oftere faar jeg opleve noget lignende…”
Turnerne samlet seg foran Tollboden for å marsjere gjennom sentrum til jernbanestasjonen, hvor de turnerne som kom med jernhesten, skulle slutte seg til parademarsjen, som endte ved St. Svithun lekeplass ved Madlaveien. Forrest i toget gikk Kommunekorpset med turnernes forbundsfane. Representanter fra Hamar turnforening, som hadde stått for det forrige nasjonale turnstevnet og dermed oppbevart forbundsfanen, dannet et slags æreskompani. På lekeplassen ble det talt og talt, ikke minst fra ordfører Gjøstein som beklaget at byen ikke var som den greske byen Olympia. Da ville den ha hatt et velegnet stadion å by på. Han mente imidlertid at Bjergsted ville bli et fullgodt alternativ.
Troppsøvelsene startet 2. pinsedag i Bjergsted. Avisene skrev at opptredenen fra herrenes side hadde gjennomgående gått godt, ensartet og sikkert. Til gjengjeld var ikke dametroppen like stilsikre. Damene fremsto som ”litt skjelvende”, noe som anmelderne mente kunne skyldes den sterke varmen i tillegg til at de hadde et par kongelige øyne festet på seg hele tiden. Haakons blikk kunne selvsagt også være forklaringen på at flere damer besvimte, og at en turner fra Mandal vrikket ankelen under oppvisningen. Det var ikke bare-bare å opptre for hoffet.
Gamlekarene – veteranene fra det første turnarrangementet i 1886 – imponerte til gjengjeld stort. Blant disse deltakerne var også en stavangermann, agent Hans Meyer. Rett nok het det at mange av deltakerne var ”helst korpulente og hadde utviklet en viss form for borgermester-buk” – ja, det var endatil ”et par gamle, graaskjæggede mænd som så ut til aa være omkring 60 aar – men turne det kunne de.” De var en god reklame for turnsporten.
Mens værguden så i nåde til turnerne de første dagene, slapp han den siste turndagen løs sin største og mest innholdsrike vannpose. Det gjorde at de individuelle konkurransene ikke fikk de beste forholdene. Stavangers eneste deltaker blant de 16 turnerne, Oscar Haglund, markerte seg ikke. Den suverent beste turneren var Peter Hol fra Kristiania. Han sto i en klasse for seg selv.
I troppskonkurransene hevdet de lokale turnerne seg langt bedre. I det som ble kalt for første konkurranseklasse, fikk Stavanger karakteren "utmerket godt". Av de lagene som fikk denne karakteren, oppnådde Stavangerlaget en fjerde plass med sine 7,587 poeng. Best gjorde bergenserne det med 8,456 poeng. I annen konkurranseklasse fikk også Sandnes "utmerket godt", og her fikk dette laget beste poengsum med 7,224. Blant damene var det turnerne fra Kristiania som gjorde det best med 8,569 poeng og "utmerket godt". Den samme karakteren fikk også Stavangerdamene, men poengsummen, 7,281, holdt bare til en tredjeplass. Etter stevnet sa dommerne at aldri tidligere hadde resultatene vært bedre på et nasjonalt turnstevne.
Komiteen var også såre tilfreds med arrangementet. Den fikk helhjertet støtte av avisene, som med raus hånd hadde fylt spaltene med alt mulig – og noe umulig – om stevnedagenes varierte innhold. Den kollektive konklusjonen fra byens blader var ganske kontant: "Det 7. nationale turnstevnet har sat en ny merkepæl i Stavanger bys historie, og vi har grund til at tro, at det ogsaa vil komme til at bety et stort framsteg for turnsagen i vort land"…
Mr Engwall Pahr-Iversen