Galapagosfeberen slo inn over nordmenn i begynnelsen av 1920-årene. Det var en sterkt smittsom sykdom som det åpenbart ikke fantes noen effektiv medisin mot. Farangen ble næret av drømmen om en paradisisk tilværelse på øygruppa, 1.000 km utenfor kysten av Ecuador.
En gammel hvalfanger åpnet porten til Galapagos. Som norsk konsul for Ecuador inngikk August F. Christensen i 1918 en avtale med Ecuador som sikret hver nordmann som slo seg ned på "disse mulighetenes øyer", 200 mål gratis jord og full skattefrihet i ti år. I tillegg fikk de beholde sitt norske statsborgerskap, og retten til all jakt, fiske og fangst på de ubebodde øyene på Galapagos.
Det var nesten for godt til å være sant. Og det var det. Men det skulle først vise seg senere.
Også Johan Falkberget utnyttet Galapagosfeberen. Han skrev en fortsettelse til Bør Børson jr. hvor Børson jr. dro til Galapagos for å friste lykken og slippe unna kreditorene. "Et litterært nødsarbeid" kalte Falkberget fortsettelsen som gikk som føljetong i ”Magasinet for Alle” i 1927. Forfatteren hadde imidlertid stilt et ufravikelig krav: Føljetongen skulle aldri gis ut i bokform.
I utvandringshistorien til Galapagos spiller Stavangerfolk to ganger sentrale roller. Den første er hermetikkmannen Martin Skaraas. Han ble hyret i 1926 da en gruppe vestfoldinger ville starte hermetikkproduksjon på øya Santa Cruz på Galapagos.
Skaraas arbeidet som formann for Chr. Bjelland i Engelsviken utenfor Fredrikstad, og hadde tidligere jobbet på halvøya Kamchatcka ved Beringsjøen i Russland. Etter et kort sardin- og ansjosintermesso i Strømsteinen, etablerte brødrene Johan og Fredrik Sagen fra Stavanger i 1908 en ”modern factory for fish concerves” i havnebyen Petrovpalovsk-Kamchatskiy.
Internasjonale oppgaver passet Martin Skaraas. Han var en flakkende sjel som gjerne tok utfordringer på strak arm. Samtidig var det ingen som skrev så mange brev hjem til kone og tre barn som Skaraas. Han førte også en nitid dagbok. Han må ha vært en sammensatt sjel.
Martin Skaraas sa straks ja til å dra til Galapagos med motorskonnerten "Ulva" i 1926. Oppgaven var å bygge og drive en hermetikkfabrikk. Om ikke øyene fløt av melk og honning, fantes det rikelig med hermetikkråstoff: hummer, havskilpadder, multe og sagabbor.
I selskapet La Colonia de Santa Cruz måtte hver deltaker skyte inn 3.000 kroner. Disse pengene hadde ikke Skaraas, og han ville heller ikke låne dem. Løsningen ble at Skaraas forpliktet seg til å jobbe i tre år på fabrikken for 7.000 kroner året. Hvert år skulle han trekkes 1000 kroner til nedbetaling av hans aksjeinnskudd. Likevel skulle han fra starten være en fullverdig aksjonær i selskapet.
Det gikk relativt greitt å få reist fabrikken og få satt i gang produksjonen. Vanntilførselen var heller ikke som fryktet noe problem. Det fantes mer enn nok brakkvann; sjøvann som er filtrert gjennom sand, til en jevn produksjon.
Heller ikke råstoff var mangelvare. Langusteren har et skall fullt av spisse pigger, men mangler til gjengjeld klør. Ved lavvann kunne man bare plukke den fram under steinene. Tykke hansker var alt som trengtes som fangstredskap. Den kunne holdes levende i ruser noen dager før hermetisering, mens de døde havskilpaddene måtte legges på boks så fort som mulig. De ble imidlertid "lagret" levende på en spesiell måte. De store havskilpaddene ble ganske enkelt vippet rundt og over på ryggen, og dermed ble de liggende uten å kunne snu seg rundt. Skaraas forsøkte også å hermetisere den store sagabboren, men kjøttet ble for grovt. Fisken egnet seg best som klippfisk til Bacalao.
I femten måneder produserte fabrikken jevnt, men uten at det ble særlig penger av det. Det var vanskelig å frakte hermetikk til fastlandet, og det var begrenset hva den kunne brukes til som byttemiddel mellom øyefolkene. Dessuten oppsto det stadig sterkere strid innen kolonien. De fleste var uenige om det meste.
Martin Skaraas skriver i dagboken etter et besøk på naboøya San Cristobal for å byttehandle hermetikk mot sukker: "Her i kolonien er det liv. Det er ikke som hos oss at det går fredelig for seg, her slåss de til daglig. De har vært uenige siden de reiste fra Norge…"
Nå var det ikke bare idyll på Santa Cruz heller. Den interne striden vokste i takt med problemene med å få betaling for hermetikken. 22. desember 1927 var det full stopp. Martin Skaraas og de aller fleste nordmenn forlot Galapagos og dro til Ecuador. De lot fabrikken stå igjen, men tok med all produsert hermetikk.
Dermed forsvinner Martin Skaraas ut av Galapagoshistorien. En av hans kolleger beholder Galapagosdrømmen som for de fleste andre ble et mareritt. Lars Karterud fra Blaker i Akershus har mye til felles med Skaraas. Også han er en flakkende sjel. Fra Ecuador drar han til hummerfiske i Sør-Afrika, og deltar senere i vinterkrigen i Finland. Under krigen flytter han til Stavanger hvor han skal ha drevet en fiskeforretning.
I 1948 får han sin sjanse til å returnere til Galapagos. Sammen med en annen Galapagosveteran, Arne Karlsen, som hadde drevet trelasthandel i Stavanger, stifter han selskapet "Stillehavsfangst". Tanken er å gjenopplive hermetikkfabrikken på Santa Cruz.
Selskapet hadde sikret seg en amerikansk lystyacht, "Thalassa", som det norsk-amerikanske ekteparet Stråtveit hadde krysset Atlanteren med i 1947 og ankret opp i Dusavik. Det hadde vært en seilas full av viderverdigheter og problemer. Ekteparet var dratt tilbake til USA etter å ha solgt den 100 tonn store båten til Karlsen og Karterud for 100 000 kroner. Med "Thalassa" skulle de to og 15 andre, voksne og barn, reise til Galapagos.
Karsten Willumsen, som var havnefogd i Stavanger under krigen, ble hyret som skipper. Rederne hadde store problemer med å få skuta sjøklar. Den skulle seile under amerikansk flagg for å unngå kontroll fra de lokale skipsfartsmyndighetene. De mente den ikke var god nok for en slik overfart, men kunne ikke gjøre noe.
At båten ikke ble sett på som seilingsklar, går også fram av en reportasje i "1.ste Mai" dagen før båten skulle dra: "Det er ikke lett å forstå at båten er seilbar. Og hvis den kommer til å møte stor sjø, vil den nok kunne miste mye dekkslast. Men båten skal ellers være god nok, så med en smule hell, skulle det gå godt".
Nå gikk det ikke helt godt, og verre skulle det bli. Avreisen var satt til lørdag 27. november, men den ble utsatt. Dels var ikke skipspapirene helt i orden, og dels oppsto det problemer fordi en av mannskapet hadde en bot som han ikke hadde betalt. Den ble imidlertid betalt. Søndag satte "Thalassa" kursen mot den engelske kanal.
Den kom ikke langt. Snaue 20 kvartmil fra land røk den ene lensepumpa, og etter et skipsråd bestemte de seg for å snu. Det var nok fornuftig. Det var en helg med tett tåke. De fleste flyplasser i Nord-Europa var stengt, bare Sola var periodisk åpen.
"Thalassa" returnerte til Dusavik om kvelden. Neste morgen bordet politiet båten. Den amerikanske konsulen i Bergen hadde forlangt å få avklart hvem som egentlig eide båten.
Var det amerikanske interesser som skipper Willumsen hadde fortalt, eller var båten kjøpt av nordmenn, som ekspedisjonsdeltakerne hadde oppgitt. Var båten amerikansk, kunne ikke norske myndigheter gjøre noe. Var den imidlertid norsk, ville ikke amerikanere tillate den å seile under amerikansk flagg. Gåten ble løst dagen derpå. Båten var fortsatt amerikansk. Det norske selskapet "Stillehavsfangst” skulle først overta den når den nådde Ecuador.
Avisene rapporterte at reisefølget på "Thalassa" beholdt humøret selv om det drøyde med å få båten klar. Det var ikke bare lensepumpa som måtte fikses. Ingen forsikringselskap ville forsikre hverken skipet, lasten eller personene om bord. Tilsynelatende var det ingen som brydde seg. Alt ville bli bra når de kom til palmeparadiset på Galapagos.
Alvhild Stampa forlot imidlertid båten og tok med seg barna på 3 og 6 år, Knut og Marit. De foretrakk å reise med "Kosmos V" til Vest-India, hvor hun ville vente på ektemann Erling. Han ble igjen på "Thalassa".
Utpå formiddagen den 17. desember 1948 legger "Thalassa" ut fra Lervigskaien. Ferden er i gang. Det blir en knallhard og strabasiøs reise før skuta når Vigo i Spania lille julaften. Kokken Hans Hansen skriver hjem til Skottfoss: "Det har vært en spennende ferd, og jeg vil ikke råde noen til å gjøre den etter. Det er for store hav for en 100-tonns båt. Når jeg sto på akterdekket, som ligger et par fot over havflaten, da forsto jeg hvor liten båten var…"
Det er den siste meldingen fra "Thalassa". Nyttårsaften setter "Thalassa" kursen mot Kanariøyene i et dårlig vær. Uværet blir bare verre og verre. Det blåser full storm, og "Thalassa" kastes mot El Lodo-skjæret og brekkes i to. Fra land ser noen fiskere at lanternene slukkes. Forparten forsvinner straks i de frådende bølgene, mens akterparten ligger på skjæret i noen minutter, før også den blir borte.
Den eneste overlevende er 10 år gamle Arnhild Karlsen som blir tatt av bølgene inn mot land og skyllet opp på stranden. Ifølge norske aviser skal hun den gang ha fortalt at en av mannskapet svømte til lands med henne. Han skal ha blitt ført ut igjen av bølgene mens hun ble kastet inn på land. I voksen alder kunne hun ikke bekrefte det barndomsminnet.
Ved siden av henne på stranden lå liket av hennes mor og to andre passasjerer. Senere blir ytterligere to ekspedisjonsdeltakere funnet. Alle fem ligger begravet i Baytona i Spania.
Etter "Thalassa" og de øvrige ombord ble det aldri funnet spor.
Fortsatt finnes det imidlertid noen minner på Galapagos etter den gang Martin Skaraas og andre forsøkte seg som hermetikkfabrikanter i et svart kaktuskledd kystlandskap i Academy Bay på Santa Cruz...
Mr Engwall Pahr-Iversen