Det gamle hovedhuset i Hillevåg før det ble på- og ombygget.
Navnet skal som kjent ikke skjemme noen. Derfor bør det ikke noteres i mer enn et par utvidede bisetninger at et hus i Hillevåg bærer navnet til en kvinne som slett ikke bodde i det. Det gjorde til gjengjeld hennes mor som aldri fikk noe navn etter seg i matrikkelen.
Forvirret?
Jeg tenker på ”Frida Hansens Hus” i Hillevåg, som i sin tid ble kalt ”Enkesetet”. Rett og slett fordi det huset en enkefrue, nemlig Frida Hansens kjødelige mor, Mathilde, født Helliesen. Opprinnelig lå huset omtrent hvor Hillevågstunnelen i dag møter lyset i Hillevåg.
Denne historien begynner egentlig i 1870 da faren til Frida, Peter Petersen – som hadde overtatt makten i Hillevåg etter at eldstebroren Frederik hadde emigrert til Sverige og halvbroren Johan Mandius Køhler hadde forlatt firmaet – fikk sukkersyke.
Den diagnosen var et hardt slag for mannen som helst ble kalt for ”Pitter Bas” og som ble sett på som alt annet enn en myk mann. Som arbeidsgiver var Petersen mye mer fryktet enn elsket. Han var ingen nådig sjef. Da han dyrket opp ny jord i Hillevåg, ansatte han et snes arbeidere til å spa veiter og kjøre stein. Peter krevde full innsats av alle mann fra klokken fem om morgenen til klokken nitten om kvelden. Han betalte heller aldri mer enn den laveste daglønn. Den var på en ort og tolv shilling, og forutsatte at arbeiderne holdt seg med egen kost.
Dersom en leiearbeider ikke var på plass til riktig tid om morgenen, kunne han risikere et kontant slag over ryggen fra Peter Petersens spaserstokk. Sjefen stilte grytidlig for å sjekke at hver mann var på arbeidsplassen. Peters spaserstokk var et mer effektivt verktøy enn noe stemplingsur for å overvåke arbeidstiden til arbeiderne.
Det var helst folk fra Ryfylke som jobbet på gården. De var pendlere lenge før betegnelsen var påtenkt. I helgene dro de hjem til sine egne små jordlapper i Ryfylke før de returnerte til hverdagenes slit i Hillevåg. Deres liv besto i et sammenhengende arbeid. De visste vel ikke hva fritid var, og hadde derfor heller ingen problemer med den.
Kallenavnet ”Pitter Bas” stammet fra den tiden han drev som notbas. Peter Petersen tålte ikke noe slinger verken i valsen eller om bord. Det ble sagt at han hadde utarbeidet et hemmelig signalsystem for å melde fra om ”sildens vandring i sjøen”. Systemet ble bare røpet for de mest betrodde i firmaet, og de måtte sverge på at de aldri skulle røpe Peters hemmelighet. Det var nok ingen som våget å tenke seg den tanken en gang.
Kanskje var det hans ”sildevarslingssystem” som gjorde at det på folkemunne het at ”Peter fant sild selv hvor ingen andre fant annet enn svart hav”. Eller som det het i en gammel vise:
”nå traff du Køhlers nøter
med valgte raske folk
der føres streng kommando
men ikke tamp og svolk
så traff du Peter Petersen
med sine nøter ti
prøv han i stormens susen
han seiles ei forbi…”
At han ikke hadde glemt sine gamle fiskeferdigheter, demonstrerte han på en internasjonal fiskeriutstilling i Bergen i 1865. Firmaet stilte ut prøver både på saltet sild og brisling, men det som likevel vakte mest oppmerksomhet, var en helt spesiell demonstrasjon som ”Pitter Bas” selv sto for.
Datidens bergenske journalister skrev med snirklet beundring om grosserer Petersen som arrangerte ”et kast i Lungegaardsvannet med en stor, av hr Petersens firma tilhørende, stengenod av 140 favnes længde og 20 favnes dybde, for at give publikum anledning til at se, hvorledes der manøvreres og arbeides med dette for vaart land, uden tvivl eiendommelige, fangstredskab…”
Petersen utnyttet både folk og råstoff maksimalt. Avfallet fra sildeeksporten ble for eksempel brukt som gjødsel på jordene. Sildeavfallet viste seg å være et svært så velegnet jordforbedringsmiddel. Mange av Petersens skuter seilte på Holland. De hadde alltid med seg matjord som ballast på hjemreisen. Den hollandske matjorden ble båret på land og deretter strødd i nevevis utover de opprinnelig karrige Hillevågsmarkene. Det ble god jordbruksjord av kombinasjonen sildeavfall og hollandsk matjord.
Det var imidlertid ikke like lett å helbrede Peters sukkersyke. Han dro flere ganger til Karlsbad for å kure sykdommen, men uten at det var noe hjelp i behandlingen. Etter et langt sykeleie, døde Peter Petersen den 21. juli 1875. Det heter i et minnedikt om herren til Hillevåg:
”Han virkeevne var hans største eie
det rike pund, han af vorherre fikk”
Peter og fru Mathilde fikk ingen sønner i ekteskapet, men tre døtre. Etter datidens oppfatning var det dermed ingen klar arvtaker. Den eldste datteren, Laura, døde av difteri i 1866, mens den mellomste, Marie; tilbrakte sitt liv som pleiepasient. Hun ble rammet som småjente av hjernehinnebetennelse.
Det ble derfor yngstedatteren Frida, eller Fredrikke Bolette som hun var døpt, som overtok driften sammen med ektemannen, Wilhelm Hansen. Han var allerede sjef for Køhler-firmaets hardeste konkurrent, firmaet ”Ploug & Sundt”. Wilhelm var sønn av en dansk kontorist, Lauritz W. Hansen, som i sin tid hadde sluttet som partner hos Køhler for å overta ledelsen av nettopp ”Ploug & Sundt”.
Ekteskapet mellom Frida og Wilhelm kan dermed sees på både som en lykkelig personalunion og en velvalgt firmafusjon. Gamle firmabånd ble knyttet på ny, og fremsto som stadig sterkere; i hvert fall for en tid...
Da hun giftet seg 12. august i 1873, var Frida 18 år gammel, mens Wilhelm var 31. På den tiden kunne han kalle seg både for konsul og stadshauptmann. Begge titlene hadde han arvet. Den engelske konsultittelen fra onkelen, mens statshauptmannvervet hadde han fått fra faren.
Bryllupet mellom Frida og Wilhelm ble feiret i hovedhuset i Hillevåg. Ifølge et utkast til en biografi over Frida Hansen av Fin Levy, var det et bryllup etter ”mønster fra de store europeiske bryllupsfester”:
”Utenfor lå husets hjemmeværende skip, Hebe, pyntet fra dekk til mastetopp med girlandere, og det ble skutt fra skipskanonene. Det var en riktig bryllupssalutt. Borgervebningens musikkorps musiserte, og borgerkorpsets offiserer, og en deputasjon fra underoffiserers og menige, gjorde sin oppvartning”
Fra Hillevåg til brudeparets bolig på Bredealmenningen, var alle hus illuminerte og likeså skipene på havnen…”
Etter bryllupet dro Frida og Wilhelm på bryllupsreise til København. Der lot de seg fotografere med ansikter preget av alt det alvor som datiden krevde av slike bilder. Bryllupsbilder skulle tydeligvis ikke vise ung lykke. Et fotografisk tidspoeng kan likevel være at på det offisielle bildet, er Frida plassert høyere enn Wilhelm. Det er ikke mannen som er den dominante i familiebildet.
Da far og svigerfar Peter Petersen døde snaut to år senere, flyttet Frida og Wilhelm fra boligen på Bredealmenningen og inn i hovedhuset i Hillevåg. Samtidig flyttet enkefru Mathilde over i det gamle Køhlerhuset – huset som opprinnelig var bygget for Fridas ”steonkel, Johan Mandius Køhler. Etter at fru Mathilde flyttet inn i huset, ble det kalt for ”Enkesetet”. I dag bærer altså huset navnet til Mathilde Petersens datter, Frida Hansen.
Wilhelm Hansen satte straks store spor etter seg i Hillevåg. Det var han som sørget for at eiendommen fikk sin endelige og imponerende utforming. Han førte opp et fjøs som ingen hadde sett maken til på disse kanter. Det var en ruvende mursteinsbygning med tegltak på et fundament av gråstein. Den var ikke mindre enn 200 alen langt (125 m) og 25 alen (14 m) bredt. I fjøset fantes 100 båser og på loftet var det rikelig lagerplass til høy. Forsikringssummen på 44 000 kroner slo alle datidens rekorder for en uthusbygning.
Det var etter hvert mange også utenfor amtets grenser som hadde fått øynene opp for den gårdsdriften som ble drevet av firmaet. Da Hillevåg var på høyden av sin glans, ble det presentert på denne måten i forbindelse med en nasjonal landbruksutstilling:
”Gaarden Hillevaag ved Stavanger er Stavangers amts, og formentlig ogsaa hele Vestlandets største gaard, naar produktionens størrelses legges som maalestok for størrelsen.
Under landbrugsudstillingen i fjor høst blev gaarden kjendt og nævnt i ikke lidet vide kretser blant vort lands landsmænd. Mange tilreisende beundrede den smukt beliggende gaard med den vakre anlæg og frodige marker, alle korrespondancer fra landbrugsudstillingen omtalede den, da prøvingen av alle landbrugsmaskiner foregikk her.
Gaardens eier, der var medlem av landbrugsudstillingens bestyrelse, havde nemlig stillet en stor engflade og de for øvrig fornødne materialer, til disposisjon for maskinprøving.
Fagmænd beundrede den vel anlagt og gjennemførte gaardsdrift, gaardens store produktivitet, det omhyggelige fjøsstell, og den orden, som hersket paa gaarden.
Ja en fremragende fagmand fra et av nabolandene skal endog have udtalt, at Hillevaag var Skadinaviens mest veldrevne gaardsbrug.”
Hillevåg omfattet på dette tidspunktet vel 600 mål, og eiendommen hadde en besetning på omkring 100 storfe og 20 hester. Det var huset Hillevågs virkelige blomstringstid og eiendomsinntektene sørget for at et par andre av Wilhelms satsningsfelter, ikke tappet konsernet i for stor grad. Han ble nemlig akutt angrepet av en slags gruvefeber.
Wilhelm Hansen satset sterkt på nikkelutvinning i Homse, men det ble en total fiasko. Etter at det ble gjort store nikkelfunn i Ny Kaledonia i 1876, falt nikkelprisene til bunns. Wilhelm ble aldri kvitt tapsbomben Homse gruver selv om han forsøkte. Heller ikke investeringen i Stavanger Grubekompani som skulle vinne ut kull på Jæren, ble en suksess. Det kom ikke kull fra Jærens jord.
Større suksess hadde han med engasjementet for Jærbanens komme. Da den ble åpnet i 1878, jublet han høyt selv om banen gikk tvers gjennom hans eiendom i Hillevåg, og delte den i to. Senere skulle som kjent langt større kalamiteter ramme Wilhelm og Frida enn et enkelt sett jernbanespor…
Redaktør -