Mine to bestemødre satte sitt sterke preg på familielivet, ikke bare ved sin stadige fysiske tilstedeværelse, men vel så meget ved sin ustanselig psykiske. Det var alltid et eller annet problem ved eller mellom dem, som min far, for makelighetens og sikkerhetens skyld, alltid overlot til min mor å løse. Med ulike midler – bror min sa alltid at det dreide seg om på en diplomatisk måte å kunne «smiska og lyga» – etablerte hun jevnlig en våpenstillstand mellom de to.
Den ble aldri helt permanent, men måtte gjenforhandles og gjenforhandles.
På ett punkt var det imidlertid inngått en fredsavtale mellom de to beboerne i annen etasje. De holdt seg til den samme legen. For bror min var det et mysterium. Han lurte lenge på hvorfor de ikke hadde valgt hver sin, men fikk stort sett bare det morssvaret som fantes på de fleste av livets små og store gåter: «Sånn e det bare.»
De to medisinske mirakelmennene i Hillevåg hadde sine hjemlige legekontorer på hver sin side av Hillevågsveien. Kongmarks og Botnes boliger lå på skrå overfor hverandre slik at de to medisinerne – om de skulle ha ønsket det – kunne studere hverandres pasienter og se om noen vandret fra den ene til den andre for å få en ekstra dose av sine styrkende livseliksirer, oftest skrevet ut tre ganger på resepten.
Reseptskriften til legene var det bare apoteker Eikill som forsto. For andre var legenes kråketær uforståelig lesning, og en bekreftelse på en folketro: Jo utydeligere en lege skriver ut sin resept, desto dyktigere er han i sitt gebet...
Mange mente å se et klart forhold mellom medisinsk kunnskap og skriftlig uryddighet. Jo mindre leselig legens håndskrift var, desto bedre var hans diagnostiske evner, var konklusjonen til disse menerne. Vurdert i en slik sammenheng måtte både Botne og Kongsmark anses for å være fremragende tjenere i legevitenskapens bakgård. En resept fra deres fyllepenn var alltid uleselig for alle andre enn det godtfolk som hadde studert farmasi.
De to legene behøvde imidlertid ikke kaste lange blikk ut gjennom vindusrutene for å følge sine pasienters vandring. De hadde sine faste pasienter som de ikke bare kjente på kroppen. De visste også det meste om familielivet til pasientene, og kunne vel stort sett si hva som feilte pasientene før de startet på sin klagesang over kroppens skrøpelighet.
I et rødfarget hjørnehus med et temmelig flatt tak, holdt doktor Knud Kongsmark til. Han var født i Danmark og hadde tjenestegjort som feltkirurg på de europeiske slagmarkene i den første verdenskrig. Han hadde i flere år vært knyttet til hjelpeorganisasjonen American Field Service, og var derfor vel vant med å operere det meste med det han til en hver tid måtte ha for hånden.
Det var muligens derfor han til langt opp i 80-årsalderen ble brukt som fast lege på speedwaystevner. Han likte action, og hadde sett det mest av skader gjennom sin medisinske karriere. En skade etter en velt med en motorsykkel var derfor som barnemat å regne for den gamle medisinmann.
En feltkirurg er sjelden en broderiekspert. Når Kongsmark hadde sydd sammen deler av deg, hadde du et minne for livet. Skrubbsår og små kutt var noe Kongsmark betraktet som småtterier som han snurpet fort sammen uten bedøvelse.
«Det skal gjøre litt vondt,» var hans faste trøstende ord, som ble etterfulgt av at «den lille smerte betyder bare at du allerede er i bedring.»
Det hadde han rett i.
Hver mandag var gjerne hans venteværelse preget av dagarbeidere fra Felleskjøpet som følte at å starte på en ny arbeidsuke etter en hard helg, var en altfor krevende øvelse. De satt derfor med det som de selv antok måtte virke som svært lidende blikk på venteværelset, og leste seg til en passende mengde sykemeldingssymptomer i gamle, danske, medisinske blader.
Felleskjøpet hadde to typer arbeidere, de fast ansatte og dagarbeidere. Også dagarbeiderne var faste i den forstand at de fikk noe å gjøre hver dag de møtte fram. Til gjengjeld behøvde de ikke møte fram hver dag. Derfor var det alltid en del av dem som fant mandagen som tung og vanskelig. De tilbrakte gjerne noen morgen- og formiddagstimer på Kongsmarks venterom framfor å oppholde seg på lageret på Kvaleberg. Tålmodigheten deres ble belønnet med en liten melding fra Kongsmarks kulepenn som forklarte fraværet fra arbeidsplassen.
«Hvis de orker å sitte i timevis på et venteværelse for å kunne slippe å gå på jobb en dag eller to, kan de umulig være helt friske. Noe må jo være galt et sted,» var Kongsmarks forklaring til far min da en av hans hjelpemenn på lastebilen jevnlig var borte den første av ukens dager.
Kongsmark var en lun mann som så stort på både livet og sine pasienter. Selv om mor min ikke brukte han som lege, hadde hun plassert han i sin store sekk for «fine og hjertelige mennesker».
På samme måte som kong Haakon, holdt doktor Kongsmark fast på sitt morsmål tross mange tiårs opphold i Norge. Bror min forklarte at Kongsmarks danske språk bare var et eksempel på at han ikke lot seg påvirke mer enn han selv ville, verken av tungemål eller konstruerte pasientklagemål. Han gjorde alltid som han selv mente var rett. Det var kanskje derfor at noen til og med kalte han for en stri stabukk.
Det var Kongsmark som skrev ut de legekortene som krevdes for å få spille fotball i Jarl. Han var visstnok ansatt som en ulønnet klubblege slik at de av oss guttespillere som vanligvis var pasienter hos Botne, måtte gå til Kongsmark for å få utferdiget den offisielle tillatelsen til å springe rundt i brune bluser og hvite kortbukser på en fotballbane.
Tiden for å skrive ut de ettertraktede legekort var alltid om ettermiddagen. Ventetiden kjentes alltid som om den var timelang før Kongsmark slapp deg inn til sitt lille kontor. Til gjengjeld var undersøkelsestiden svært kort. Han spurte – mens han allerede var begynt å skrive på det lille legekortet – om du hadde noen dødelige sykdommer. Hvis svaret ditt var nei, fikk du straks ditt legekort.
Hva som hadde hendt dersom en munter sjel hadde svart ja på Kongsmarks konfrontasjon om ditt ståsted ved livets grenseportal, forble en hemmelighet. Det var ingen som våget å spøke med livets sentrale spørsmål under den medisinske sjekken. For en fotballspillende gutt var legekortet et langt viktigere dokument enn noe pass. Uten et signert legekort fra Kongsmark, var fotballbanen en stengt arena.
Kongsmarks rause utskrivning av legekort ga grobunn for mange elleville historier. Det var eventyrlige beretninger som stadig gjæret. De vokste nemlig i omfang for hver gang de ble referert. Utenfor gamle Haldors pølsebu ble det gjentatte ganger fortalt om en østlending som hadde spilt i Jarl i en ganske kort periode.
Han hadde selvsagt måttet ta turen til Kongsmark for å få det nødvendige legekortet. Det fikk han, med en påskrift om at hørselen var utmerket på begge ører, og at også synet var godt på begge øynene.
«Og så hadde han ett heilt kunstigt øyra, bare sydd fast på udsiå av håve,» gapskrattet pølsegjengen og var skråsikre i sin tro på at i hvert fall når det gjaldt hørsel, nøyde Kongsmark seg med å telle antall ører. Han sjekket ikke om øret var medfødt – eller om det senere var levert og plassert av en medisinsk manøvrert menneskehånd.
Selv om mor min aldri tvilte på at Kongsmark både var en dyktig og hyggelig lege, var det likevel doktor Botne som var hele familiens huslege. Han hadde aldri operert på noen slagmark, men hadde lært seg å kjenne sine pasienters fysiske og psykiske status fra livets skole. Han var en god, gammeldags huslege som alltid gjorde det nødvendige for at pasientene skulle bevare sin totale helse – som min mor alltid sa – men uten at jeg noensinne fant det bryet verdt å spørre hva begrepet «den totale helse» egentlig innebar. Hun ville nok bare ha svart – som hun gjorde når hun følte at spørsmålet ble for inkvisitorisk – at det skjønner du når du blir større.
Mine to bestemødre var også forunderlig samstemte i sin kollektive og stadige ros av Botnes medisinske ferdigheter. De led begge – med svært så jevne mellomrom – av en lidelse som den franske forfatteren Molliere allerede mange tiår før deres tid på jorden, hadde begått en fornøyelig farse omkring, «Den innbilte syke». Bror min var ganske klar på at begge de gamle var skoleeksempler på hypokondere.
Jevnlig ble de nemlig angrepet av diffuse lidelser. Botne kom på hjemmebesøk med sin slitte legevæske og lyttet alltid tålmodig til begges besværligheter. Han nikket og nikket til sukkene og stønnene og skrev straks ut en resept på noe som de skulle innta en spiseskje av hver morgen og kveld. Resepten gjaldt alltid for tre gangers bruk.
Etter undersøkelsen snakket alltid Botne litt med min mor før han hastet videre til den neste pasienten som ventet. Hele dagen hadde han kontortid, om ettermiddag og kvelden var han en slags legevakt. Det virket som om Botne alltid var tilgjengelig. Inntraff en lidelse om natten, var det bare å ringe, så var han på plass med veske og reseptblokk.
Det var alltid min oppgave å gå til apoteket med reseptene til farmor og mormor. Apoteker Eikill blandet egenhendig de vondtsmakende vidundermiksturene. Medisinene var i forskjellige farge og ble levert i ulike flasketyper. Også Eikill hadde fattet at de to gamle ikke var samstemte, det var de heller ikke når det gjaldt medisinflaskenes innhold og utseende.
Begge bestemødrene grep alltid begjærlig etter sin flaske når jeg kom fra apoteket, og tok seg straks en durabelig slurk. Ingen av dem brukte en måleskje. De svelget unna en durabelig dose med flaskeinnholdet, og følte seg øyeblikkelig bedre.
Det var Botnes medisiner som holdt liv i dem, mente begge. Selv om mormor alltid la til at hun også var i Herrens hender, og ikke bare Botnes. Til gjengjeld var de sterkt uenige om hvilken av medisinene som var den beste. De hadde nemlig forsøkt hverandres medisiner. Deretter hadde begge bestemt seg for at deres egen apotekervare var den andres helt overlegen i virkning. Begge tvilte derfor sterkt og vedvarende på at den andre var så plaget som det ble gitt utrykk for.
År ut og år inn holdt de fast ved sine vidundermedisiner. Dersom de ved et mistak hadde drukket opp medisinen før de hadde fått fatt i en ny ladning, og de dermed måtte stå over en av de daglige dosene, følte de seg øyeblikkelig mye dårligere. Bedringen inntraff imidlertid straks de hadde fått åpning i flasketuten og smattende svelget ned en god del av det nye innholdet.
Min mor fortalte dem aldri hva Botne i sin tid hadde betrodd henne. Han hadde hvisket til henne at begge var helt fysisk friske, men at de nok rent psykisk trengte å tro at de hadde en lidelse. Derfor ville han gi dem noe de kunne ta som ikke ville skade legemet, men som ville virke livgivende på sjelen.
Botne hadde derfor skrevet ut en resept på sin egen spesielle mixtur. Den besto av mest rent vann, men var tilsatt noen urter og et eller annet stoff som skulle gi væsken vond smak. Botne visste vel at de to gamle ikke ville ha noen som helst tro på en medisin som smakte godt. Om uttrykket «med vondt skal vondt fordrives», var det også en forbløffende medisinsk enighet om blant de to pasientene.
Den eneste gang min mor holdt på røpe den medisinske køpenickiaden, var da min mormor tok feil av sin medisinflaske og en flaske med Zalo oppvaskmiddel. Av en eller annen forunderlig grunn oppbevarte hun alltid medisinflasken i kjøkkenskapet. De to flaskene var for øvrig nokså like av utseende.
En gang mormor åpenbart måtte ha hatt et akutt behov for en medisinsk styrketår utom den faste tiden, trev hun en flaske fra kjøkkenbenken og tok seg en durabelig slurk. Straks skummet hun sterkt rundt hele munnen. Det affiserte ikke den gamle på annen måte enn at hun bemerket til min mor at medisinen muligens hadde stått for lenge.
«Den smakte noe annerledes,» svelget hun, mens hun tørket bort deler av sin nye skummebart.
«Hun har vært så vanskelig i det siste at jeg tror hun trengte en slik indre renselse. Det var nok en styrelse,» sa min mor senere. Hun var aldri i tvil om at svært mye i livet var et resultat av en styrelse…
Det var nok ikke bare mine to bestemødre som Botne behandlet med menneskelige klokskap. Min mor yndet å fortelle om en frue i nabolaget – hun nevnte aldri navnet – som gjerne ville være litt fin på det, som det ble sagt om de medmennesker som strebet seg en smule oppover i livet.
Den fornemme frue hadde kommet til doktor Botne og klaget sin absolutte nød. Hun hadde ofte fått noen aldeles forferdelige smerter i brystet. De var nesten helt uutholdelige og de kom alltid straks hun spiste en pære.
«Va ska je jøre, doktor Botne,» bønnfalt hun.
«Ikkje spis pæra,» anbefalte Botne, som sannsynligvis mistet en pasient. I hvert fall hadde fruen fortalt min mor at hun ikke lenger kunne gå til doktor Botne.
«Jeg tror han er begynt å bli rar. Du skulle bare hørt hva han svarte meg da jeg fortalte han om mine voldsomme brystsmerter. Ja, du har vel hørt det,» la hun til, mens min mor nøyde seg med å ta i sin munn det uttrykket som hun brukte når hun ble forskrekket: «Å gid». Var forskrekkelsen virkelig stor, ble det helst: «Å gid. Å gid».
Det var sjelden Botne undersøkte mine bestemødre. Så lenge de fikk sine stadig tilførsler av pseudomedisiner, var de tilfreds. Det kunne imidlertid gått galt en gang doktor Botne var bortreist, og hadde fått en vikar på sitt kontor. Min mormor følte seg litt slapp, selv vidundereliksiren hjalp ikke. Min mor mente derfor at hun kanskje måtte være virkelig syk.
Vikarlegen kom og undersøkte den gamle som lå i sin seng og var mer syk enn de fleste menn. Hun akket og oiet seg. Botne-vikaren lyttet og lyttet, både på bryst og rygg, og fortalte min mor at det kanskje kunne være en begynnende lungebetennelse. Han ville imidlertid se det litt an.
Da min mor returnerte til mormors sykeseng som en påkallet kusine av Florence Nightingale, lurte min mormor på hvilken prest det var som hadde vært på besøk hos henne. Hun kjente han ikke.
«Det var ingen prest. Det var vikaren til doktor Botne…»
«Å eg tytte han va litt nærgåanne te å vær prest,» sukket den gamle i sengen og var formodentlig allerede på vei opp av den. For henne fikk det være måte på mannlig nærkontakt.
Mr Engwall Pahr-Iversen