Det matnyttige begrep Hillevågsskjeva stammet fra mye eldre dampbakerovner enn Nygårds..
Også Hillevåg har en pen plassering i gourmetenes geografiske glossar. På samme måte som kokker fortrinnsvis forbinder stedsnavnet Sandefjord med smør, er Hillevågs navn konstant knyttet til brødblingser for langt flere enn bakere og det godtfolk som ber om sitt daglige. Stadig assosieres stedsnavnet Hillevåg med den oppskårne biten av et ovnsstekt bakverk, brødskiven.
Selv mange år etter at de gamle bakermesterne Olsen og Nygård stengte sine dampdrevne bakerovner og trakk sitt siste morgensukk under bakerluen, er «hillevågsskjeva» fortsatt et brødbegrep som mange mener å ha atskillig viten om. De har ikke nødvendigvis tygget så mye på artenes opprinnelse, men smattet desto mer på «hillevågsskjevås» opphav. De føler seg som forskere innenfor en bestemt brødboks, som bror min en gang sa.
Det finnes følgelig flere forklaringer på hva ei ekta «hillevågsskjeva» egentlig er for noe. Noen erfarne brødspisere vil hevde med betydelig begeistring i munnvikene, at «ei ekta hillevågsskjeva» er ei «drusen skjeva av grovbrød, påført et kjokt lag med sokkor». Andre vil med en like matglad mine mene at «ei verkeligge hillevågsskjeva» er en usedvanlig «raust skåret skive av finbrød, totalt tildekket med et tykt lag meierismør».
Begge menighetene innenfor den omfattende «hillevågsskjeve-bevegelsen» har sine sterkt troende medlemmer som gjerne slår stadige og durabelige slag for sin egen tolkning. De er faste i troen og dype i kjærligheten til sin tolkning av begrepet. På sitt vis tilhører de det utvidede misjonsbegrepet.
Sånn hørt ville min mormor øyeblikkelige kalt begge leirene for en samling av det hun ville navngitt som «bent frem falske profeter». Fra hennes munn lød det som en straffedom, og var det. Hun var heller aldri i tvil om hvilken skjebne de falske profetene både burde – og ville – lide. Deres endelige livslodd var dødens – og deretter den evige pine. Alle falske profeter narret nemlig sitt folk og førte det ut i prøvelsenes dal. Det visste min mormor meget vel. Hun hadde lest det i «Evangelisten». Det var et blad som sto til mer enn troende.
Jeg våget imidlertid aldri å spørre henne hvor denne Prøvelsenes Dal lå. Jeg lærte meg tidlig at jeg aldri burde spørre henne om noe som kunne tolkes som om jeg på et sleivkjeftet guttevis ga uttrykk for det hun kunne oppfatte som en satirisk tvil om de ting hun holdt hellig.
Jeg hadde en gang forsiktig spurt henne hvorfor en kar som kjørte Sandnesbussen, alltid spratt opp og tydet menighetens eneste faste tungetaler. Uansett hvilket lydbilde denne tungetaleren frembrakte fra sin strupe, var tolkningen alltid den samme fra den tjenestevillige bussjåfør-translatøren.
For meg var det et forunderlig fenomen. Det var ikke tungetalen i seg selv jeg reagerte på, men oversettelsen. Hvorfor ble alltid ord som hørtes totalt forskjellige ut, tolket på samme vis, i søndagsmøte etter søndagsmøte.
«Er det sånn at tungetaleren sier det samme på forskjellige dialekter,» spurte jeg derfor mormor, som gjerne ville bli betraktet som en absolutt autoritet innenfor det meste som handlet om tro. Tvil var ingenting for henne. Hun visste. Alltid. Også best.
Det var kanskje hennes egendefinerte ufeilbarlighet som gjorde at enkelte av dem som gikk under fellesbetegnelsen «ungdommen» i menigheten – det var en fellesbetegnelse på de møtegjengerne som var under 60 år – med sinte stemmebånd stillferdig seg i mellom refererte til henne som paven. De våget imidlertid ikke si det høyt. I flere menighetsfora enn kvinneforeningen fremsto fruentimmeret som en kvinnelig utgave av Terje Vigen.
Det var – som min alltid observerende bror pleide å si – ingen som uten frykt våget å komme henne for nær…
Mormor svarte meg på mitt spørsmål, som hun gjerne gjorde når jeg spurte om ting jeg helst burde tie stille med, med en talende taushet, samt et blikk som bare kunne tydes som at slikt spør man ikke om. På noen områder var hun en bastant tilhenger av å tie ting i hjel. På andre felter var det viktig at hennes mening ble hørt og etterfulgt. Hun ventet at andre skulle etterleve hennes livsmotto: «La min vilje skje…»
Å la være å spørre om slike saker og ting, syntes min mor var svært klokt gjort av meg.
«Det beste er jo å holde fred,» sa hun og hvisket etterpå at hun skjønte godt hva jeg mente om bussjåførens tydinger av tungetalen.
«Men sjåføren er en hjertelig mann som mener det beste,» la hun til, og så snakket vi ikke mer om den saken.
Mormor, som mente å vite mye om vondemannen og hans ugjerninger blant folk, var ikke så kjent med brødet fra Hillevåg. Hun visste nok mye mer om panis angelicus. Hun hadde imidlertid hørt at det matnyttige begrepet «hillevågsskjeva» stammet fra mye eldre bakerovner enn både Olsens og Nygårds, men uten at hun ville snakke om det. Brødet som skulle nytes i himmelen, var det viktigere å ha som føde og in mente.
Når det ble snakket om hillevågsskjevå, var imidlertid farmor alltid i sitt absolutte ess. Også sin brødviten hadde hun fått stykkevis og pent oppdelt fra leietaker Oluf i sideværelset. Han var opptatt av både himmel og jord, men aller mest av det som befant seg i mellom disse to ytterpunktene i tilværelsen. Det var det meste, mente Oluf med sin milde røst. Han var en beskjeden mann som helst ikke ville sette spor etter seg i gresset eller trø noen for nære. Selv var han ikke tvil om at han også hadde meget å være beskjeden for.
Til Farmor hadde Oluf lekset opp at hillevågsskjevå stammet fra det gamle Hillevåg. Begrepet hadde oppstått den gang Køhlers dampbakeri var i virksomhet. Fra Hillevåg ble det på den siste halvdelen av 1800-tallet, eksportert brød over store deler av det søndre Norge. Brødene fra Hillevåg var både større og billigere enn konkurrentenes. Dermed var det lett også for ikke-matematikere å finne ut at kjøperne fikk mer for pengene ved å hamstre brød som var dampbakt på Køhlers bakerovner i Hillevåg.
Det het for eksempel i et takkeskriv som proprietær Hansen fikk fra en forretningsforbindelse i Farsund – P. Sundt i Farsund skrev for eksempel til Wilhelm Hansen, hadde Oluf fortalt farmor som igjen belærte meg:
«Dine brød haver været i handelen her med saadan rift, at naar de kommer om torsdagen har massen forsamlet seg udenfor sælgerskens hus og inden 1 kvarter har kvantumet været borte. I dag lykkedes det mig at faa et bid og jeg maa sige at det smagte godt, sammenlignet med de slette brød bagerne her presterer. Hva der især gjør efterspørgselen stor er brødets store vegt. De grove brød til 40 øre veier nemlig 3/4 p. mer end herværende bageres…»
Nå nøyde ikke Oluf seg bare med å snakke om brødet som Køhler-familien eltet og ekspederte over store deler av landet. Han hadde også en stor glede av å fortelle om huset i Hillevåg, det som hadde gjort tettstedet viden kjent over store deler av Skandinavia.
Han doserte for bror min, som deretter foredro Olufs fortellinger for meg. Da vi delte loftsværelse, holdt bror min – før søvnen suget tak i meg – lange foredrag om det store knall og fall som rammet Wilhelm og Frida Hansen, og som også utløste hennes sikkert latente evner som tekstilkunstner.
Bror min fortalte at Frida Hansen hadde studert malerkunst med Kitty Kielland og marinemaleren Johan Bennetter, men at hun i Hillevåg skulle bli mest kjent for den fabelaktige parken som hun anla. Hun gjorde det ikke alene, men hadde hjelp fra datidens store parkmester, Poul Holst Poulsson. Det var den samme gartneren som hadde stått for opparbeidelsen av hennes svigerfars oase, Bjergsted.
Poulson hadde sans for de slentrende stier, de rennende vann, gjerne med noen «flotthetens bruer over», og aller helst et lysthus eller to i anlegget, som bror min sa med Olufs ord. I Hillevåg ble det også anlagt en egen torskedam som bød på fersk fisk til alle tider. Parken var ellers preget av de sirlige blomsteranretninger. Det skulle være en pryd for øyet og en lise for sjelen å vandre gjennom Poulsons parker, var hans målsetning for arbeidet.
Hillevåg ble på mange måter hans utstillingsvindu, selv om det var fru Frida som i hovedsak fikk æren for parkanlegget. Sannsynligvis har de inspirert hverandre. Begge tenkte stort, og ville skape noe flott, noe verdt å vise.
Bror min leste gjerne fra noe som Frida Hansen hadde skrevet om en drøm hun hadde hatt. Hun drømte om skape et verk som skulle leve etter henne, eller som han gjenfortalte det:
«Hun hadde hatt de mest fantastiske drømmer om blomsterfylte terrasser i Hillevåg med skulpturer grotter og hengende hager. Ja hvem vet hva jeg kunne ha funnet på – det var nesten Ludvig av Bayern, en miniature».
Bror min fortalte at samarbeidet mellom Poulson og Frida hadde vært en suksess. De lyktes i å skape et imponerende parkanlegg i Hillevåg. Folk kom langveis fra for å beundre både blomsterprakten, og de mange fuglene som spradet omkring i hagen. Det var et flott skue. Også vinterhagen ble holdt åpen for besøkende. Det var ikke snakk om å lukke dørene for noen i Hillevåg.
Det var akkurat her i beretningen at bror pleide å trekke pusten som for å signalisere at nå skulle Frida Hansen ta steget fra hagen og ut i en ganske annen kunstnerisk løpebane. Når han var så interessert i Frida Hansens skjebne, kunne det kanskje ha sammenheng med at mor forlengst hadde overtatt mormors gamle brodeributikk på Nytorget i Stavanger, og drev stort med påtegnede håndarbeider. Frida Hansen startet brodeributikk etter det familiære fall.
Bror min avsluttet alltid med å understreke at den familiære konkursen kom totalt overraskende på Frida. Hun hadde åpenbart tilbrakt sitt liv i hagen og langt borte fra de regnskapsbøkene som husbond Wilhelm hadde holdt nedlåst i sine skuffer.
Bror min foredro hennes første reaksjon slik, fra sengekanten i vårt felles loftsværelse, hvor han med atskillig følelse fremførte en slags monolog fra salig Frida:
«En morgen efter en søvnløs natt, da jeg om aftenen hadde fått vite at også Hillevåg måtte selges – gikk jeg inn i vinterhaven. En deilig, snehvit kamelia var nettop utsprunget. Jeg brakk en av, gikk inn og tok bibelen ned fra bokhyllen, plukket bladene uten barmhjertighet av den deilige blomst og la dem inn i boken. Så trykket jeg bibelen fast sammen og stakk den inn på plass. Det var en begravelse. Nu hadde jeg begravd hele min blomsterpasjon, ja kanskje hele mitt forrige liv...»
Bror min sluttet sin beretning med å si at dermed var det satt punktum for fru Frida Hansens liv i Hillevåg. Hennes neste stoppested ble i Nedre Strandgate 25 i Stavanger, hvor hun altså startet en brodeributikk. Den ble begynnelse på henne senere karriere med farger og tråder.
Da bror min hadde avsluttet sitt kveldslige sengekantforedrag, skjedde det samme som hendte hver bidige kveld. Bror min reiste seg opp fra sengen, stirret mot taket og mumlet halvhøyt til i hvert fall seg selv, men muligens også til meg:
«Er jeg i ferd med å stå opp – eller skal jeg legge meg …»
Han fant svaret selv. Han gjorde gjerne det på det meste, bror min…
Mr Engwall Pahr-Iversen