Aldri så galt at det ikke kan ende like galt…
Da Alexander Kielland, etter en knallhard pennekamp for å bli kvitt det han mente var en skamplett for Stavanger, ”Den kombinerede Indretning”, greide å overbevise storparten av byen om institusjonens mangel på oppfyllelse av det arbeidslivskonsulenter formodentlig i dag ville kalle for ”basale hms-krav”, sto maktens menn i byen overfor et konkret dilemma: Hvor skulle de gjøre av de menneskene som befant seg på den kombinerede? De kunne ikke bare slippe dem ut på gater og streder, mente de. Noen måtte ta hånd om klientellet
Løsningen lå like utenfor byens grenser, i Hillevåg. Da handelshuset Køhler gikk over ende med bulder og brak i 1883, kjøpte Stavanger store deler av eiendommen. Dette området mente byens brave menn måtte være velegnet til en ny anstalt. En komite ble nedsatt og konkluderte temmelig kjapt med at en tredjepart av eiendommen burde benyttes til en arbeidsanstalt, mens resten med fordel kunne brukes til en ”sindsygeanstalt”.
For å finne ut hva forslaget egentlig innebar, ble det foretatt en kommunal studietur. Den gikk ikke til utlandet. Tvert imot nøyde man seg med å dra til Høyland, hvor lensmann Grude hadde opprettet en fattiggård på Soma. Selv om lensmannen ikke kunne gi en presis beskrivelse av hva driften av en fattiggård kunne innebære av kommunale besparelser – han nøyde seg med å fastslå at han ”ved og er inderligen overbevist om, at disse ere meget store” – sendte han i hvert fall Stavanger by et skriv fra fattiggården Stolpegaard i Danmark hvor han hadde hentet sin inspirasjon.
Lensmannen understreket at ”han ønsket skrivelsen tilbagesendt efter afbenyttelsen.” I beskrivelsen av Stolpegaard fattiggard ble det poengtert at den ikke bare huset ”drankere og forbrytere. Der er alle slags mennesker, gamle mænd og kvinder, som have havt et tungt livsarbeijde og ere inderlig takknemlige for et godt alderdomshjem, vanføre idioter, blinde, endog sindsyge og mange børn, i alle aldere og af de forskjellige samfundsklasser.
Men de ørkesløse personene og udskuddet av menighederne forvolder direktionen og forstanderen møie og bekymring. Desto mer imponerende var det at inspektøren hadde klart å gjøre seg både fryktet og avholdt av alle de 200 lemmene på anstalten. Det krevde atskillig å holde ro og orden på et sted som dette: Den der tror, at en saadan anstalt kan styres med gode ord feiler, thi har man ikke villiefasthed og en stærk næve, kommer man ingen vei…”
Beskrivelsen av Stolpegaard minner for så vidt atskillig om den gamle kombinerede indretning. Det var nettopp denne samlingen av ulike typer mennesker og lidelser innenfor et felles anlegg, som man ville bort fra. Derfor fant byens bestyrelse ut at man ville ha to anstalter, en fattiggård og en arbeidsanstalt, plassert på hvert sitt sted.
Komiteen skrev derfor at ”fattiggården bør og maa være en frivillig indretning, hvortil de søge, der af en eller anden grund ikke selv kunne sørge for sit eller familiens livsopphold. Arbeidsanstalten derimod er og bør være tvungen, en slags strafanstalt. Hvor udskuddet av samfundet anbringes. At sammenblande frihed og tvang, eller fattige, med arbeidsanstaltens lemmer vil blot bevirke at fattiggaarden taber sin karakter som en frivillig indretning for nødlidende, som det formuleres i innstillingen om ”opprettelse av fattiggaard” i 1892.”
Verken Roma eller en fattiggård blir bygget på en dag. Fattiggården – som senere skulle kalles for Arbeidsgården i Hillevåg – ble utredet og planlagt i et par år før de første lemmene kunne flytte inn. Det ble kjøpt tilleggsjord til gården, og ikke minst ble det diskutert om man både kunne ha sentraloppvarming og en egen fyrkjele for matlaging. Mange fryktet at dette ville bli for dyrt. Sparelinjen seiret. Det ble en felles kjele med den konsekvens at varmeovnene måtte slåes av når maten skulle lages. Siden maten i hovedsak skulle være ”potetes, grød, melke- og andre supper”, regnet man ikke med at det ville bli noen problem.
Det neste tankekorset var hvem som skulle få adgang til gården. Alexander Kielland, som var formann i fattigkommisjonen, mente at den burde ha det siste ordet. Skjønt Fattiggårdens styre burde få mulighet til å revurdere vedtaket for ”at kunde sikre sig mod optagelser der kunde ansees mindre heldige, enten for vedkommende eller anstalten.”
Hovedpoenget var et velment forsøk på å hindre at ”anstalten i det almindelige omdømme skal synke ned til en art straffeanstalt, i hvilket det er forbundet med skam og ærens tab at blive optaget i et knibetag, eller for der at ende sin alderdoms dage.”
En ting var å skrive inn, men poenget var jo også å kunne skrive ut folk når gårdens styre mente at det var grunn til å tro at de ville kunne klare å forsørge seg selv. På Fattiggården var det ikke meningen at lemmene skulle tilbringe sitt liv. I den praktiske virkeligheten ble imidlertid det helst normen. Det fåtall som flyttet fra gården, ble helst hentet av bedemannen eller av ordensmaktens menn.
Fattiggården vokste fort. I løpet av dens første fem driftsår var det 215 mennesker som bodde på gården. Mennene jobbet i jordbruket, ”efter sine kræfter og evner”, mens kvinnene sto for rengjøring, veving og strikking av klær til beboernes bruk. Det var et sted hvor godtfolk i sitt ansikts sved skulle tygge litt brød…
Allerede etter fire års drift av fattiggården viste det seg at antallet eldre menn økte på gården. Derfor ble det foreslått å opprette et pleiehjem for ”gamle affældige personer, der ikke kan stelle seg selv.” Fattigkommisjonen så for seg at det ble bygget et aldershjem i forbindelse med gården. Dermed ville man kunne slå opptil flere fluer i en eneste smekk. Fattiggårdens beboere kunne jobbe gratis for aldershjemmet. Produkter fra gården kunne brukes i husholdningen på aldershjemmet, og i tillegg kunne maten kokes på fattiggårdens kjempestore kokekjeler.
Fattiggårdens styre så for seg en slags glidende overgang fra fattiggården til aldershjemmet. Det het for eksempel i saksutredningen at ”personer som fortrinnvis skal plasseres i alderdomshjemmet, bør være saadanne som er kommen ind til forpleining på fattiggaarden og der har nedlagt sin sidste arbeidskraft; disse personer, bør naar de ikke lengre formaar at udføre noget arbeide, gives plads i alderdomshjemmet.”
Nå skulle man kanskje tro at Kielland ville være svært lunken til en slags kombinasjon av en fattiggård med et aldershjem attåt. I rollen som byens magistrat skriver han at man kan ”nemlig gå ud fra, at der til det frivillige arbeidshjem næsten udelukkende kommer personer med svækket arbeidskraft – enten ved sygelighed eller ved alder, og i tidens løb vil disse personers arbeidskraft tiltrods for god mad og godt stell, gå nedover og til slut gå over til fullstændig arbeidsudyktighed”.
Det gikk noen år før det nye aldershjemmet ble ferdig. Det ble tatt i bruk i 1905. Året etter sto også et nytt murbygg klart for arbeidsgårdens beboere. Den gamle trebygningen brant ned til grunnen et par år tidligere. Bare en av de 75 beboerne mistet livet i brannen. Han trodde ikke at det var brann, og nektet derfor plent å la seg evakuere. Han ble forhåpentligvis salig i sin tro.
På gården var det på denne tiden to svære boligbygninger; en huset aldershjemmets beboer og annen fattiggårdens folk. Mellom dem lå en hage med ulike frukttær og bærbusker. I 1914 var gården igjen hjemsøkt av brann. Løa ble flammenes rov, men ble relativt snart gjenoppbygget. Den nye løa fremsto som et praktbygg. Det ble jevnlig påpekt at kyrne på arbeidsgårdene produserte mye melk. Gjennomsnittet fra de 55 kyrne lå på 2000 kilo i året, mens de beste melkekyrne på gården ga fra seg opptil 3500 kilo. De åtte hestene på gården var velkjente syn i bybildet.
Om det var fattigfolk som holdt hus på Arbeidsgården i de første fem-seks tiårene av dens eksistens, skulle en ny gruppe rykke inn på dens marker sommeren 1945. Bakgrunnen for innmarsjen var en bekymringsmelding fra bestyreren like etter fredsutbruddet i 1945:
”Det er på arbeidsgården nå bare 12 menn, hvorav 5-6 er brukendes til almindelig gårdsarbeid. Jeg har gjort flere henvendelser til forsorgsvesenet om der var noget arbeidsføre menn som kunde anbringes på Arbeidsgården. Det bør gjøres noget for å få folk fra forsorgsvesenet herut. Vi må for tiden ha meget leiet arbeidshjelp og dette medfører en altfor stor lønningskonto.”
Løsningen på problemet ble arresterte landssvikere. Midtveis i juli kom 15 mann fra fangeleiren på Solborg til arbeidsgårdens utmarker på Ullandhaug. De skulle brøyte seg rydning. Drengene på gården styrte arbeidet, mens soldater passet på at ingen av disse fangene stakk av. Resultatet av landssvikernes grøfting og opparbeidelse av ny mark ble til det senere boligfeltet Solsletta.
Landssviker- fangene spiste sine måltider sammen med arbeidsgårdens beboere, og det eneste de egentlig klaget på i et intervju med ”I.ste Mai”, var at de savnet tobakk. Ellers var maten grei nok, mente de i motsetning til overrøkteren som slett ikke var fornøyd med gårdens menymessige tilbud. Han skrev med åpenbare vansker at ”no har jeg vært her 4 – fire – måner men enda har jeg ikke seet annen kost eller mat annet en som bellegget og landssvikerne får! Dem andre betjening sitter med kusmør og fløtte og middag både middag og kveld men hva får jeg jo melk brød og margarin. No er jeg lei dette…”
Freden innebar også en slutt på den omfattende tyske anleggsvirksomheten. Det medførte at i distriktet ble det plutselig mange tusen arbeidsledige. Disse var imidlertid ikke de første som meldte seg ledige på arbeidskontorene. Mange hender trengtes i gjenoppbygningen, og for å skaffe dem, ble det grepet til et effektivt middel: de ledige måte ta det arbeidet de ble tilbudt, ellers ville de miste retten til sosiale støtteordninger.
Arbeidsgården ble et arbeidssted for en del av disse tidligere tyskerarbeiderne. Nå var det helst de minst etterspurte på arbeidsmarkedet som ble henvist til arbeidsgården. Ifølge sosialkontoret var det helst folk som var sammenrasket fra ulike kanter av landet med et eneste fellestrekk: de var gjennomgående lite ønsket på det åpne arbeidsmarkedet.
Mange av dem var havnet på forsorgen. De ble ikke alltid like godt mottatt. Det het for eksempel i et brev fra Stavanger sosialkontor: ”Dette var på høsten 1945 og vi visste at bestyreren på Arbeidsgården hadde store vanskeligheter med å få høstens grøde i hus. Det ble da ganske naturlig at vi i stedet for å gi dem stønad, benyttet forsorgslovens paragraf 44 og anviste dem i arbeide der ute.
De hadde imidlertid hatt altfor lette arbeidsforhold hos tyskerne til at arbeidet på Arbeidsgården passet for dem, men det resulterte i hvert fall i at de forsvant fra kontoret – og de fleste endatil fra byen…”
Nå var det imidlertid ikke bare denne type arbeidere som fikk jobb på Arbeidsgården. Gjennom både 50- og 60-årene fantes det en fast post på Stavangers sosialbudsjett – ”tilvist arbeid på Arbeidsgården”. Omkring 15 personer var jevnlig sysselsatt på denne måten, de aller fleste enslige menn som gikk under betegnelsen ”bostedløse”. De hadde sitt rom på herberget. Ukebetalingen i 1960-talls kroner lå på 70 kroner for grøfting og skogrydding, men med fri kost og gratis bussbillett til Hillevåg…
Gjennom 60- og 70-årene ble et stadig sterkere kritisk søkelys rettet mot forholdene ved arbeidsgården og aldershjemmet. I løpet av 1980-årene ble det også satt et definitivt punktum for en virksomhet som professor Georges Midre, ved Institutt for samfunnsforskning ved Universitetet i Trondheim, har karakterisert på denne måten i en bok om Arbeidsgården:
”Anlegget i Hillevåg har stått fram med en nesten utrolig fleksibilitet. Alt ettersom det har oppstått ulike vanskeligheter i nasjonen og bysamfunnet, har myndighetene kunnet spille på anlegget i Hillevåg. Uten at virksomheten på gården ble vesentlig endret, fulgte anstalten opp sentrale og lokale forventninger på så ulike felt som fattigvesenet og sosialomsorgen, kriminalpolitikk, arbeidsmarkedspolitikk og edruskapsvern:
Kontroll av arbeidsløshetsproblemene og identifiseringen av de late, skulle kombineres med en omsorgsfull eldrepleie. Anstalten ble barnehjem, og etter hvert behandlingssted for alkoholikere, samtidig som det ble drevet et omfattende gårdsbruk der. Arbeids- og aldershjemmet samvirket med det psykiske helsevern og fengselsvesenet. Det kunne være et vanførehjem og en institusjon for moralsk behandling. Det ble en tvangsarbeidsanstalt for nazister og et tilbud om arbeid for unge, arbeidsløse gutter. Anstalten ble et krisesenter for kvinner og barn, men ble samtidig benyttet som avskrekking overfor mindre verdig trengende som ba om kommunal hjelp til livsopphold.
Det er den samme medisin som ordineres til alle: Gårdsarbeid for menn og huslige sysler for kvinner. Oppgavene ble vektlagt ulikt over tid, alt etter som problempanoramaet, og oppfatningen av det, endret seg i samfunnet. Men mange av funksjonene ble utført på samme tid. Av den grunn ble også befolkningen av innsatte svært forskjellig. Det er derfor grunn til å si at Den kombinerede Indretning slett ikke forsvant da den ble revet. Den ble derimot flyttet til nabokommunen, til fattiggården i Hillevåg…”
Mr Engwall Pahr-Iversen