Etter at fiskekonkurransene etter bil var slutt, startet de internasjonale fiskekonkurransene i Tananger.
Influensa angriper fysisk, men også den norske folkesjelen lider når vinteren står for årstidsdøren og banker. Selv om det lå vennlige varsler om mulige influensa-attakk også i novemberluften for femti år siden, var det en annen smittsom epidemi som rammet lokalbefolkningen omtrent på denne tiden i 1957. Denne historien skal handle om de elleville fiskekonkurransene som ble arrangert i by og land.
Disse fiskekonkurransene hadde et helt dominerende fellestrekk. En helt ny personbil var førstepremien. For femti år siden var det en betydelig premie, aller mest fordi bilen var en rasjonert vare. Ingen andre varer var så lenge rasjonert etter krigen i Norge som personbiler.
Først på 1960-årene ble nye biler allment tilgjengelig i Norge. Historikeren Peer Østby har i avhandling tatt for seg bilens integrasjon i det norske samfunnet. Han gjør det klart at før 1900 var bilen er kuriositet, men fra 1910 ble det igangsatt storstilt bilproduksjon i Amerika. Den norske pionerfasen varte til 1915. Den gang var det 1290 biler i Norge, hovedsakelig lastebiler. Fram til 1940 var bilen derfor først og fremst betraktet som et nyttig transportmiddel. I 1950-åra ble privatbilen definert som luksus. Den ble sett på som ”unødvendig og en trussel mot valutabalansen”.
I det neste tiåret ble bilen imidlertid framstilt som et gode, og en berikelse for folk flest. Restriksjonene etter krigen på for eksempel vaskemidler og brennevin ble opphevet allerede i 1946, og på tekstiler, lastebiler og busser i 1951. Først den 1.oktober 1960 ble importrestriksjonene fjernet på vestlig produserte biler, og bilsalget ble frigitt.
Før den tid måtte folk dokumentere samfunnsmessig nytte eller sykdom, for å få kjøpetillatelse. Arbeiderpartiet hadde tidligere prøvd å tøyle "begjæret etter bil" i sitt moralsyn, men framstilte nå bilen som et bilde på den vekst- og velstandspolitikken det sto for: "Bilen og fjernsynet står som symboler for det nye trinn i velstandsutviklingen som alle regner med" (Fra et av Aps programnotat). Også fjernsynet startet sine prøvesendinger i 1960.
Det er med et slikt bakteppe man må se denne spesielle formen for folkelige fiskekonkurranser. Den temmelig smittsomme epidemien oppsto vel egentlig i Svelvik. En gruppe glupe og kreative karer fant ut at å arrangere fiskekonkurranser for folk flest, hvor førstepremien var en bil, nettopp var den faktoren som skulle sikre økonomisk suksess for arrangøren – og transportmessig glede for vinneren. Fra den første konkurransen ved Oslofjorden spredte fiskekonkurransen seg som en slags farsott langs hele kyst-Norge.
I distriktet ble den første fiskekonkurransen avviklet i Frøylandsvatnet søndag 17. november. Det var Bryne IL som var blitt grepet av inspirasjonens fiskelyst, og formann Sigurd Larsen var en kar som visste å smi mens fiskeinteressen var varm. At Larsen var fra Løten, var kanskje forklaringen på at han valgte seg et vann som fiskearena.
I dagene før konkurransen ble det stadig observert ivrige fiskere langs Frøylandsvatnet. De lurte både på om an va på bede, og hva fisken eventuelt kunne tenkes å bli lokket best med. Det florerte med gode fiskeråd i avisene. Et råd var å dyppe makken i olivenolje før du agnet med den – eller aller helst – rett og slett å dyppe den i kaviar. Det var slett ikke kjerringråd. Tvert om var det trauste sportsfiskere som raust rotet rundt i sine fiskeminner, noen ganger formodentlig mest for å forvirre eventuelle konkurrenter.
Fiskekonkurransens leder, Sigurd Larsen, ga imidlertid ingen fiskeråd på forhånd. Han holdt tett om både mulig fiskemengde i Frøylandsvatnet og hvilke agn som fisken foretrakk. Til gjengjeld fortalte han mer enn villig til alle reportere som ville lytte – og de var slett ikke få – at det vanket premier for totalt 22 500 kroner til deltakerne. Det skulle ikke være noe småtterier. Førstepremien var en Volvo personbil etter fritt fargevalg. Ellers bød Bryne på en motorsykkel som annenpremie etterfulgt på premielisten av et kjøleskap, en vaskemaskin og en støvsuger. Sånn sett fremsto Sigurd Larsen som en ukjent bror av Marte Svennerud; det skulle itte vær no knussel…
Sigurd Larsen mente å ha full kontroll over arrangementet. Vinteren 1957 var svært kald og dermed frostrik. Det var formodentlig derfor arrangøren gjorde oppmerksom på at hvis vatnet skulle fryse igjen før konkurransedagen, ville det bli laget råker i isen. Fisking skulle det bli uansett vær. Hvis – mot Larsens absolutte formodning – ingen fikk fisk i løpet av de to konkurransetimene, ville det bli loddtrekning om gevinstene. Fiskekonkurransen ville dermed bli til en slags basar. Riktignok var det ingen lotteridamer som solgte årer for å avgjøre gevinstenes skjebne. Bambusstenger var den eneste lovlige fiskeredskapen.
Det var et nitid kontrollert arrangement. De 1500 påmeldte fiskere ble samlet på Rådhusplassen på Bryne. Der ble de inndelt i grupper på 100 som deretter marsjerte av gårde til Tangjene under overoppsyn av 7-8 vaktkommandanter fra idrettslaget.
Vel framme skulle deltakerne finne sin nummererte fiskeplass. Det var to meters avstand mellom fiskerne. Straks en fisker fikk fangst, skulle en vakt ta hånd om fisken, putte den i en plastpose og forsegleposen, før han straks stevnet fram til den offisielle gullvekten. Den lokale lensmann overvåket at fiskens vekt ble avlest på grammet. Det var slett ingen spøk å delta i en fiskekonkurranse. Det var alvorlig i alle ledd.
Deltakerne måtte møte fram kl. 12 for å finne sin fiskeplass i tide til at startraketten skulle avfyres kl. 13.00. Nøyaktig to timer senere skulle en ny rakett forkynne at fisket var slutt og at det stundet mot premieutdeling.
Den gladeste karen på Rådhusplassen under premieutdelingen var smeden Fred Stenberg fra Frøyland. Han hadde fått fire aurer på til sammen 600 gram. Det holdt til seier og var 100 gram mer enn nestemann, Kåre Torland fra Nærbø, klarte å hale opp fra vannet. De hundre grammene utgjorde også forskjellen mellom å ta med en personbil og en motorsykkel hjem fra konkurransen. Eldste deltaker i konkurransen, 81 år gamle Salomon Øgård, fikk ikke fisk, men likevel en sølvskje som takk for frammøtet.
Det mennesket som nok var mest overrasket på Jæren søndag den 17. november 1957, var kona til Fred Stenberg. I avisene ble hun ikke presentert med fornavn. Hun trodde verken hva hun så på tunet eller hørte fra mannens munn. At husbonden skulle ha vunnet en ny bil, gikk høyt over hennes søndagsforstand. Rett nok hadde de to drømt om å skaffe seg en bil, men at drømmen skulle bli til virkelighet, så fort og dessuten på grunn av fire små fisker, var helt ubegripelig for henne. Hun hadde regnet det som mest sannsynlig at de ville skaffe seg et kjøleskap før de fikk bil. Tredjemann i konkurransen fikk til gjengjeld kjøleskap.
Da Stenberg skulle velge bilfarge, brukte han litt tid på å velge den blå. Han brukte imidlertid ikke tid på avslå et tilbud fra en publikummer som ville kjøpe bilen der og da. Selv da den kjøpelystne fortalte Stenberg at det ville vanke 3 000 kroner i skatt på en gevinstbil til 16 500 kroner om han beholdt den, var vinneren like lite salgslysten. Uansett skatt var det et billig bilkjøp – spesielt i tider hvor det ikke var lett å få kjøpt seg bil.
De fleste fremmøtte mente at Stenberg måtte ha hatt en eventyrlig fiskelykke. Det hadde han nok også. Han fikk fort to fisker på makken, men måtte vente til konkurransetiden nesten var omme, før de siste par fiskene svelget agnet på bambusstangen hans.
Av de 1500 deltakerne var det bare 40 som fikk noen fangst verdt å veie. Totalfangsten under konkurransen ble 3514 gram. Det var et resultat som fiskegeneral Sigurd Larsen etterpå medga var langt mer enn han hadde ventet. Han var også ellevill over det økonomiske resultatet for klubben. Han mente at overskuddet ville ligge på et sted mellom 18 000 og 20 000 kroner.
Både publikumsoppslutningen og ikke minst det økonomiske utbyttet stimulerte straks andre lag til å gjøre likedan. Allerede søndagen etter innbød Ulf til fiskekonkurranse i havnebassenget i Sandnes. Odd Fladen, som var primus motor, kalte søndagsfisket for en kappfiskings-konkurranse. For øvrig var arrangementet skåret over samme lest som på Bryne. Også værmessig var konkurransedagen temmelig lik. Det var helst surt og kaldt.
Det var ingen Sandnesbu som gikk til topps i konkurransen, men en profesjonell fisker fra Bru, Kåre Nygård, dro opp 4,3 kilo hvitting i løpet av de to fisketimene. Det var 100 gram mer enn toeren klarte. I Sandnes delte man ikke ut noen takk og pris til eldste deltaker. Arrangøren ga imidlertid et armbåndsur til beste kvinnelige fisker. Det sikret Jenny Tjessem fra Kyllest seg med en fangst på 1520 gram.
Som vinneren på Bryne, valgte også Nygård seg en blå Volvo som førstepremie. Han gjorde det imidlertid øyeblikkelig klart at han aktet å selge gevinsten fortest mulig. Bru-fiskeren mente at han kunne få mye mer glede av pengene enn av å eie en bil. Han hadde verken interesse av bilkjøring eller å skaffe seg bilsertifikat. Han foretrakk en helt annen samferdselsform enn landeveiens.
Kåre Nygård aktet å leve sitt liv i sin fiskebåt og føle dens jevne bølgegang. Arrangøren påtok seg å kjøre både Nygård og bilen til Bru. Til fiskekonkurransen var han nemlig ikke kommet sjøveien…
Det viste seg senere at Nygård ikke bare hadde hatt fiskelykke, men også vært svært heldig med å trekke fiskeplass. Han hadde fått sin fiskeposisjon like ved Sandnes Mek Verksted på Hana. Det var tydeligvis et lykkelig sted å fiske fra. Halvparten av de seks premievinnerne befant seg i det området.
Ellers var hele havneområdet, fra Lura til Knausen på Hana, fylt opp av entusiastiske fiskere iført hatt. Det var tydeligvis et obligatorisk hodeplagg som alle holdt godt fast på. Noen av dem mistet imidlertid både besinnelsen og tålmodigheten. De kastet sine bambusstenger i bakken med en bitter beskjed om at det var helt dødt hav, i hvert fall hvor de sto...
Det hjalp heller ikke på deres humør at den høytidelige veiing viste en totalfangst på 400 kilo. Da var fangsten av hummer og krabbe holdt utenfor vekten. Odd Fladen hadde gitt klar beskjed før fiskestart at verken hummer eller krabbe ville telle med. Heller ikke ville det bli tatt med i totalvekten om noen hadde fått fatt i noe gammelt vrakgods med fiskekroken. Det var utelukkende allment aksepterte fiskesorter det handlet om og som ville bli veidd av de innkalte 100 militære mannskapene, forkynte Fladen med mer alvor enn vanlig i sine stemmebånd.
Etter konkurransen viste han med atskillig munterhet fram konkurransens største fisk, en torsk på 2,3 kilo, og den minste, en liten hvitting på 45 gram. Samtidig kom det inn rapporter fra en tilsvarende konkurranse i Bergen hvor førstepremievinneren hadde fått 4,2 kilo fisk. Dermed hadde de i Sandnes slått bergenserne i fisket mengde som vinneren hadde hentet opp fra fjorden.
Det vakte ikke like stor jubel da det også ble rapportert fra en tilsvarende fiskekonkurranse i Haugesund hvor vinneren hadde fått 5 220 gram. For det resultatet hadde han sikret seg en gul Skoda sportsbil.
( Han var ikke like blid, nr. 2 i konkurransen, selv om han hadde sikret seg et radiokabinett. Toeren hadde avbrutt konkurransen ganske tidlig fordi han ikke hadde hatt mer agn igjen, og reist hjem. Han trodde ikke han hadde noen sjanse i det tatt. Da det viste seg at han manglet bare noen få gram på førsteplassen, er det vel sannsynlig at han ergret seg mer over den prisen han kunne ha vunnet, enn at han gledet seg over den gevinsten han fikk.)
En uke etter at det var forsøkt å trekke opp det som fantes av fisk i havnebassenget i Sandnes, innbød ”Stavanger krets av Norsk Selskap til skipbrudnes redning” – som det den gang het – til det som ble kalt for ”Vestlands største fiskekonkurranse” i Vågen. Noe mindre kunne selvsagt ikke gjøre det når daværende distriktssekretær Leiv Gelius trakk i trådene. Han visste å skape liv og røre, men aller mest blest om redningsselskapets ulike aktiviteter.
Det var tusenvis av nysgjerrige tilskuere langs Vågen da de 1000 deltakerne gjorde seg klare til edel dyst. De hadde fått sine fiskeposisjoner langs hele Vågen; fra Strandkaiens ytterpunkt og rundt til til Tollboden, da startraketten ble avfyrt på redningsskøyta ”Christian Børs”. Neptun Samvirkende Musikkorps akkompagnerte de mange fiskersjelene mens lottene gjorde sitt beste for å varme tilskuere og deltakere med ertersuppe, basert på en av sponsorenes suppeposer.
I kulissene vandret også en lokal griserøkter. Han hadde inngått avtale om å kjøpe fangsten. Den ble ikke stor nok til å mette mange, men i hvert fall var det 300 av de 1000 deltakerne som klarte å få mer enn et napp. De maktet å få en liten fisk på land og dermed oppnå et tellende resultat.
Premieutdelingen skjedde utenfor Atlantic hotell på tidlig ettermiddag søndag 1. desember 1957. I følge avisene var det omkring 12 000 mennesker samlet utenfor hotellinngangen da Leiv Gelius spredte det glade budskap fra hotellets åpne vinduer i annen etasje.
For å bevare spenningen startet han ved å lese opp først den som fikk premie nr. 15, den siste. Da han kom til annenpremievinneren, H. Skartveit fra Buøy, som sikret seg et radiokabinett for 1490 gram fisk, var det stor spenning til hvem som ville få fritt valg blant de tre bilene som var parkert ved Jernbanen. Alle var av samme merke, Volvo, men i ulike farger. Som seg tydeligvis hør og bør ved fiskekonkurranser, var en av bilene blå…
Med mild sørlandsrøst spredte Leiv Gelius det glade budskap at vinneren hadde fisket 2290 gram, og at han jobbet på Stålverket på Jørpeland.
”Vil Per Hummervold komme fram for å hente sin bil,” utfordret Gelius. Vinneren fortalte folk at han ikke hadde trodd hva han hørte. Han la forsiktig til at han var ugift, uten førerkort og foretrakk komle som middagsmat. Det var åpenbart Gelius som var opptatt av hans matvaner.
- Eg fikk tri toskar og ellers littegranna pottel, fikk vinneren forkynt før politiet geleidet han gjennom menneskemassen og bort til Jernbanen hvor han ble utsatt for valgets kval. Skulle han ta den røde, den svarte eller den blå? Det ble den blå.
Nå var det imidlertid ikke vinneren som fikk fatt i den største fisken under konkurransen. Arrangøren hadde stilt opp med egen froskemann på Vågen i tilfelle noen av deltakerne skulle titte så dypt ned i havnebassenget at de snublet ut i fiskens undervannsrike.
Det ble ikke bruk for froskemann Rolf Engebrethsens tjenester i så måte. Han hoppet likevel uti Vågen med en mikrofon for å fortelle tilskuerne hva han kunne se i havnebassengets dyp. Nå ble det dessverre ingen av de frammøtte som fikk høre hva Engebrethsen så. Høyttalerne sviktet da mest det gjaldt.
Dermed fikk ingen lytte til hans begeistrede beretning om alle de store fiskene som sirklet rundt fiskesnørene og som slett ikke ville bite på kroken. Det var bare de små nybegynnerne som lot seg narre av agnet.
Selv tok Engebrethsen fiskesaken i egen harpun. Han kom opp med en fisk
som både var større og tyngre enn sammenlagtvinnerens fangst. Froskemannen stilte imidlertid helt utenfor konkurranse, men var likevel fornøyd med fangsten. Den hadde ikke vært lett å fakke i det grumsete vannet.
Også i luften var det grumset og vanskelig å se. I en drøy uke hadde det vært drevet hektisk PR for en konsert i Betania med to visstnok verdensberømte italienske sangfugler, bassen Salvatore Catanica og sopranen Santa Chissari. Etter annonsenes tekst skulle duoen by ”på sydensol og varme” i et ellers desembersurt Stavanger.
Det ble aldri noe av konserten. Da publikum inntok Betania, ble de møtt av arrangøren som måtte tilstå at sangfuglene satt værfaste i Oslo. Flyet fra Stockholm, som skulle frakte dem fra Oslo, hadde måttet overfly et tåkestengt Fornebu og returnere til Arlanda…
Mange flirte en smule både av den tåketatte konserten og de folkelige fiskekonkurransene. Likevel er det ikke usannsynlig at disse fiskekonkurransene dannet opptakten til det som virkelig skulle bli en internasjonal og profesjonell fiskefestival i distriktet. I 1959 – to år etter de tre søndagene med bil-fiske – ble Stavanger Deep Sea Fishing Club ( SDSFC ) startet av hotelldirektørene Rolf Ring fra Atlantic Hotell, og Odd Ødegård på Hummeren Hotell. Målet var å skape en aktivitet som skulle trekke flere turister til byen. Det klarte de. Fiskefestivalen i Tananger har gjennom årene blitt et begrep i havfiskekretser.
Mr Engwall Pahr-Iversen