Utsagnet at alt det gode kommer ovenfra, er det mange som har samstemt i gjennom årene i Stavanger. Atskillige har også etter hvert blitt grepet av tanken på at svært mye av det gode også kommer sønnenfra, for eksempel fra Danmark. En fritidsfornøyelse som kolonihagene er et eksempel på et gode som kommet fra de danske sanddyner.
Ifølge de gamle danske kolonistene oppsto egentlig de første kolonihagene en eller annen gang i den tidlige middelalderen. Fra den tid skal det finnes utførlige beskrivelser som i detalj skildrer hvordan datidens brave byborgere dyrket ulike typer grønnsaker i hager som de hadde anlagt på de festningsverker som befant seg både rundt og utenfor de sentrale byene.
Om middelalder-dateringen av disse første forsøkene på å bedrive egen matauk kan være diffus, er den i hvert fall mer presis, årstallsdateringen for de første virkelige kolonihagene i Danmark. I 1884 ble en Ålborger, Jørgen Berthelsen, grepet av en ide. Han ville stykke opp en ubebygd kommunal eiendom og leie ut hageparseller til medlemmene i en hageforening han planla å opprette i Ålborg. Hans visjon var at dermed ville uutnyttet kommunal jord kunne komme folk flest til gode, fortrinnsvis de arbeidere som ikke hadde mye å rutte med, og derfor lite å putte i spiskammeret.
Ålborgs kommunale myndigheter syntes ikke like godt om tanken som Berthelsen gjorde. De sa ikke tja, men avleverte et kontant nei til å leie ut kommunal jord etter Bertelsens oppskrift. Brode Berthelsen tok imidlertid ikke et nei for et nei. I hans ører lød lyden som et tilnærmet ja. Han fant en kjapp liten utvei for å realisere planene. Den innebar at han selv leide selve jorden av kommunen. Deretter stykket han opp området og leide det ut til 85 kolonister for 14 kroner året. Det tilsvarte omtrent en ukelønn for en vanlig arbeider den gang. Parsell-leierne var også utelukkende arbeidere. De var medlemmer av ”Arbejderforeningen av 1865.
Ideen om at arbeidere og parseller skulle være to sider av samme menneske, var det også som lå i bunnen da den første kolonihagen ble opprettet etter dansk mønster i Norge. Det skjedde på den gamle fyllplassen på Rodeløkka i Oslo i 1907. Plassen ble kalt for ”Christiania Smaahaver”, og ble tatt i bruk med atskillig begeistring og entusiasme.
Baktanken var ganske enkelt at arbeidsfolk, som gjerne bodde trangt og i mørke leiegårder, skulle få seg et slags solens fristed hvor de også kunne høste av markens grøde. I utgangspunktet skulle de bare kunne dyrke sin jord. Senere fikk de lov til å sette opp et redskapsskjul før de omsider også fikk anledning til bygge seg et lite krypinn. Hytta skulle ikke være så stor at noen skulle bli fristet til å flytte inn i den for godt...
Det tok noen år før eksemplet fra Danmark og Oslo smittet i Stavanger. Rett nok fantes det i det første årene av det 20. århundret et par elleville entusiaster for kolonihagetanken, amtsgartner Jensen og stadsfysikus Wyller, som begge slo durabelig slag for kolonihagene. De mente at kolonihager ville være til velsignelse for de mange som slet mye og hadde lite å spise.
Jakob Jensen hadde vært på studieturer både i Danmark og Tyskland. Han kom hjem som en sann misjonær for tanken om å opprette parseller. Han innkalte til offentlige møter, forklarte og forkynte hva slags betydning kolonihagehagene kunne ha for mer enn folkesjelen, men tankene fikk likevel ikke noe fast feste hos mennesker med politisk makt og myndighet til å sette dem ut i livet. Bare stadsfysikusen ropte høylydt hurra for amtgartnerens synspunkter. Det gjorde han så gjerne og ofte at ordene etter hvert også nådde fram til øregangene til brusfabrikant Gunnar Løvik. Det var mann med det som i dag ville ha blitt karakterisert som et stort nettverk.
Løvik, han ble grepet av styrken i kolonihageentusiastenes argumentasjon og overbevist om at den hadde livets rett. Brusfabrikanten bød muligens ordfører Geertsen på et glass Solex, men fikk ham i hvert fall interessert i kolonihagespørsmålet. Ordførerens nye interesse avstedkom relativt raskt oppnevnelsen av en kommunal kolonihage-komite i 1915. Komiteen skulle ikke bare utrede et eventuelt behov for slike, men også anvise områder som kunne være velegnet til parsell-utnyttelse.
Krigstiden hadde nok gjort sitt til at interesse for egen matauk var blitt stadig stigende blant folk. Det var en tid for knapphet på de fleste matvarer. Også av slike grunner var det ikke bare kjekt å kunne dyrke egne grønnsaker og bær. For folk flest ville det også være direkte nyttig og nødvendig. Det handlet om å skaffe seg den daglige mat.
Da kolonihagetanken først var blitt sparket opp i luften, varte det ikke lenge før den ble tatt ned på bakken og realisert. I løpet av 1916 og 1917 ble det klargjort omkring 600 kolonihageparseller i Stavanger. Ingen andre steder var så mange kolonihager blitt opprettet så fort i en så liten by. Stavangers kårne var stolte av sin effektivitet på hagefronten.
Kanskje bør bygartneren med det usedvanlig hagevennlige etternavnet Løken, få sin betydelige andel av æren for at så mange kolonihager ble anlagt så fort. Som det jevnlig het i byens annonsespalter omtrent midtveis i den første verdenskrigen: ”Hr. bygartner Løken holder foredrag i aften om ”kolonihaven, dens anlegg og pleie”.
Foredragene hans, som samlet mange folk og som ble holdt i forskjellige forsamlingslokaler i byen, ble opplevd som de reneste vekkelsesmøtene. Folk kom og ble grepet av Løkens ord, og ble tillagt den stadig voksende kolonihage-menigheten. Løkens ord falt ikke på steingrunn, selv om kolonistene etter hvert skulle oppleve at den jord de fikk seg tildelt, sjelden var av den beste og mest dyrkningsvennlige kvalitet.
Det var helst gamle gårdsbruk som ble tatt i bruk til kolonihager på steder i byens utkanter, men uten at jordsmonnet nødvendig lot seg innta uten motstand. Byggmester Torkel Torkelsen forteller for eksempel om begynnelsen på Egenæs: ”En aprildag i 1916 møttes vi i Stokkadalen for å lage kolonihage av brakkmarken. Noen erfaring hadde vi ikke, grastorva var gammel og seig som mange andre steder, og mange av oss sov nok ikke de første nettene for smerter i rygg og bein…”
At all begynnelse kan være tung, erfarte også lærer Hirth da han på fritiden byttet bort kateteret og pekestokken med kolonihagen og parsellen. Han forteller i 10 års beretningen for ”Egenæs kolonihage” at ”Jordleien var første året 1 øre pr kvadratmeter, det annet år to øre og har for tredje været tre øre. Da vi begynte var alt gressmark, gjerne seig voll. Men de glade farmere gikk på med krum hals, og snart lå jorden der, svart og glinsende.
Avlingen det første året – vesentlig poteter og kålrabi – ble over all forventning, og var god å ha i denne matnødens tid, og dette gav mot!”
Tydeligvis var det mye godt mot – og ikke minst atskillig arbeidslyst – blant de nye kolonistene. Det ble fortalt med krav på pålitelighet at omkring 1000 personer kunne være i arbeid en fredagskveld i kolonihagene nedenfor Byhaugen:
”Vi sprengspadde, men det uvante arbeidet gjorde at vi måtte slænge oss i bakken og strække ryggene. Så kom Gunnar Løvik ut. Her er 200 kroner til Egenæs kolonihave, sa han. Penger som skal brukes til benker, border og et flag som kan vifte en hilsen fra mor Norge til dere under arbeidet…”skrev en leser i et begeistret brev til sin avis.
Også i Strømvik, Ramsvik og på Våland ble det opprettet kolonihager omtrent på den samme tiden som på Eiganes. Kolonihagen på Strømvik var spesiell på et vis. Den var anlagt på en eiendom som skipskaptein Ths Middelthon hadde kjøpt for å leve godt under sin tid på landjorden. For å forbedre det skrinne jordsmonnet, hadde han benyttet en metode som var utviklet av proprietær Pettersen i Hillevåg. Oppskriften var ganske enkelt å ta med hollandsk jord i ballasttankene som returlast på skutene, og spre den gode jord ut over markene.
Middelthon spredte sin hollandske jord på berget, men uten å oppnå samme jordkvalitet som i Hillevåg. Det het derfor i en skjemtevise at
”I Strømvik er nok jorda grunn
Og fjellet hardt og haugen rund”
At Strømvik ble et kolonihageområde hadde også en spesiell bakgrunn. Middelthon testamenterte sin betydelige eiendom til det han kalte for ”Dårlig stilte kvinner” i Stavanger. Etter en tid overtok kommunen fra de ”dårlig stilte kvinnene”, som endte med et legat.
I begynnelsen av kolonihagetiden handlet det helst om poteter. Det tok derfor noen år før andre vekster grodde opp av jorden. Etter ti års virksomhet i Strømvik forteller for eksempel årsberetningen at ”det gaar fremover med stormskritt. Fra aa være et potetstykke er det nu nærmest et anlæg med saa at si alle mulige ting som kan dyrkes, baade av grønsaker, bærbusker og blomster.”
Kolonihagen i Ramsvig fikk også en spesiell start. I utgangspunktet hadde kommunen lagt ut de tre gårdene Sletten, Midjord og Ramsvig til kolonihagene. Ramsvig ble første kolonisert, men i 1920 bestemt kommunen at Midjord og Sletten skulle benyttes til boligbygging. Kolonistene fryktet hva som videre ville skje. Det gikk bedre enn de fryktet. Som et slags plaster på kolonihagesåret ble gården Rosendal innkjøpt og området tillagt parsellene i Ramsvig.
Ikke mange ukene etter at kolonihagen var etablert i 1917, finnes et leserinnlegg i Stavanger Aftenblad. Signaturen S.A. gir på mange måter et godt inntrykk av hvordan kolonihagene ble oppfattet i startfasen:
”Jeg tok forleden kvæld en tur indover Hetlandsmarken og fik se hundreder av barn og voksne i intenst arbeide med spadning, gjødsling og potetsætning. Da jeg kom frem paa høidedraget østenfor Midjord, var det et ganske fortryllende utsyn, som aapnet sig for mig. Mot øst de endnu hvitklædte Høgsfjordfjelde og like foran mig gaarden Rosendals lille vakre dalføre. Her myldret det av arbeidende mænd og kvinder, smaa og store. Borte i et bakkeheld var en av brugerne endog saa flot, at han brukte hest. Ellers arbeidet alle paa den gamle maate med spaden og haveriven.
Hvor morsomt det var, at se flok paa flok av arbeidere og kontorfolk komme ilende fra byen med spaden paa akselen og potetbøtte i haanden til sit jordstykke; de havde alle haft sin fulde arbeidsdag, men de var nu saa ivirge etter aa ta fat, at de ganske hadde glemt trætheten; trøien kastedes, og de gav sig senere neppe tid til at se op.
Ogsaa de smaa lod til at være glad i dette arbeidet, og alle var i godt humør. Men de hadde ikke tid til at jaale og holde kommers; dessuten gir det et næsten høitidelig indtryk for tænkende mennesker at arbeide med jorden. Der er mystikk forbundet med dette arbeidet, ser De. En kommer i nærheten av selve livsgaaten: Denne tilsynelatende visne potet saavel som jorden gjemmer en stor hemmelighet…”
Om kolonistene ofret mange tanker på livets dypere hemmeligheter, er vel heller tvilsomt. Stort sett handlet det nok helst om å skaffe seg markens grøde. I så måte er nok en annen innsenders inserat langt mer på det nøkterne og jordnære planet:
”Omkring 160 maal jord er saaledes i bruk til kolonihaver. De kan tro hr redaktør, at der er liv om kveldene! Det er som 4 myretuer. Mand og kone, store og smaa barn, onkler, tanter, bedstefar og bedstemor, alle skal de hjelpe til i kolonihaven…
Kolonihagen på Michael Knutsens gamle gård på Vålandshaugen utgjorde vel 50 måle som i hovedsak besto av ”vannsyk brakkmark med tykk seig gresstorv”. Å kultivere jorden innebar hardt fysisk arbeid.”
Det blir gjerne sagt at det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. En ting er å være kolonist i godvær, noe annet er det jobbe når værgudene slipper ut og ned hva de måtte ha for hånden av våt veske fra sentrallageret i de høyere sfærer. En stemningsrapport fra 1938 fra Eiganes forteller om en midtsommer som byr på haglbyger, det reneste høstvær for kolonistene, men likevel…
”Man ser kolonister iført sydvest og oljehyre med spade og lukegaffel marsjere fra sted til sted lik en soldat i krig. Og krig er det da også mot ugresset, men humøret er på topp. Er det regn og surt i dag så får vi kanskje sol i morgen. Nu for tiden strever vi med dugnad, for hele vår 3000 meter lange hekk skal klippes, plenene skal slåes, veier istandsettes, så her er sannelig nok å ta fatt på.”
Selv om kolonihage-entusiastene tydeligvis alltid var smekkfulle av godt humør, var det selvsagt ikke bare den rene idyll som hersket blant kolonistene. Det er ikke alltid at mennesker møtes og søt musikk oppstår i hjertene. Noen ganger oppstår konflikter og kontroverser som det kan ta år å løse, om de i det hele tatt blir løst.
Et utdrag fra 30 årsberetningen til Våland kolonihage forteller at ”mange er gått inn og ut i Våland kolonihage. En del er døde. Noen er sluttet fordi de syntes ikke det var umaken verdt å være kolonist. En kunne jo kjøpe varene billigere på torget, mente de. Andre er reist fra byen, - og en del er oppsagt på grunn av at de ikke holdt hagen i orden, osv. osv.” Det trenger ikke særlige spåmannsevner for å anta at ”osv, osv” representerer et taushetens teppe over episoder som har utspring i mellommenneskelige kolonihage-konflikter.
Fortsatt finnes kolonihagene i byen. Det vil de nok også være i årene som kommer, fordi – som det het i et skriv da hagene var i faresonen på 60-tallet – ”et velstelt kolonihageanlegg representerer en betydelig ideell kapital og kjærlighet til jorda, samt store skjønnhets- og trivselsverdier…”
Mr Engwall Pahr-Iversen