Petrikirken da nabolaget så noe annerledes ut enn i dag.. (”Kjære Sentrum” – Hafrsfjord Forlag)
Min gamle biologilærer Olaf Hoel unnlot sjelden å forklare sin delvis lyttende elevskare at amøber formerer seg gjennom celledeling, mens andre vesener fortrinnsvis formerer seg langs andre familiære linjer.
Selv har jeg senere erfart at kirkelige menigheter fortrinnsvis formerer seg som en konsekvens av mange og lange såkalte samtaler som foregår også bortenfor lønnkammerne. Sluttresultat blir oftest kalt for ”konsekvensen av en lang prosess”. En ny menighet er født.
Det var også tilfellet da Petri menighet sprang ut fra den flokken som søkte sin herre og mester enten i Domkirken eller i Hetlandskirken. Selv om det var plass for mange i kirkeskipene, var det stadig flere av byens borgere som ”følte” – som det gjerne heter når man vil gi uttrykk for en slags guddommelig inspirasjon og kallelse – at tiden var inne for å danne en ny menighet.
St. Petri menighet ble opprettet 1. januar i 1861 og fikk som sin første sokneprest Otto Sinding. Johan Ernst Welhaven ble høytidelig utnevnt til residerende kapellan, og det var spesielt han som skulle komme til å markere seg både i menigheten og byen. Soknepresten skulle komme til å leve en smule i skyggen av sin kapellan.
En ting er å opprette en menighet, noe ganske annet er å bygge en kirke. Det skjedde ikke like fort. Derfor ble det bestemt fra de kirkelige kontorer at den nye menigheten skulle benytte seg av Domkirken og Hetlandskirken til sine samlinger.
Høymessene skulle foregå i Domkirken, mens aftensang skulle skje i Hetlandskirken. For å sikre den rette kirkesang og -klang ved søndagenes høymesser – dette skjedde før Domkirkens menighet avviklet sine – bevilget endatil formannskapet i Stavanger 45 speciedaler i årlig bidrag slik at kirkesanger Magnus kunne tilsette en assistent som kunne synge for menighetsskaren i Petri. At formannskapet også forutsatte at bevilgningen skulle dekke lønn for en kirketjener ble det ikke sunget særlig høyt om.
Det var imidlertid ikke lenge før det ble klart at det også måtte bygges en kirke til den nye menigheten. Det gikk forsåvidt fort å bli enige om at det gamle Hospitalberget måtte være et usedvanlig velegnet sted for å bygge en kirke.
Det er vel for øvrig tvilsomt om byens maktmenn husket en episode som en gang utspilte seg på dette. Den skulle Carl Lous skildre på denne måten i sin Stavangerske Cicerone som ble gitt ut et par år etter at Petrikirken var blitt tatt i bruk.
Carl Lous skriver om Hospitalberget:
”Du aner neppe at dette forhen dannede et højst ujævn og ufremkommelige terrain. Paa bakken her oppe foregikk i 1812 en særsynt højtidelighed. En varmblodet dansk patriot, alias skuespieller Knudsen, kom paa sine deklamatoriske rejser landet rundt, ogsaa til vor byn.
Her fik han autoriteternes tillatelse til at deklamere og oprejste et katheder tilligemed bænke paa bakken. Det talrige publikum, der efter sigende skal have været rørt indtil taarer, dels af hans tale, dels af et sangkor af damer og herrer, gav ikke saa lidet endda til festens øjemed: at skaffe bidrag til vore fangne sømænd i England. En av disse, Gabriel Jonassen (nu kjøbmand i Stavanger), lever endnu. Riktignok var ogsaa for sikkerheds skyld byens rigfolk tilsagt at møde frem med en spækket pung ”for at offre paa fædrelandets alter.”
Grunnsteinen til St. Petri kirke ble lagt ned 2. juni 1864. Innvielsen av kirken fant sted to år senere, den 3. august 1866. Kirken er en treskipet basilika bygget i upusset rød tegl, etter tegninger av arkitekt Fritz von der Lippe.
Fritz von der Lippe hadde studert ved Polytechnische Schule i Hannover. Han hadde en ganske omfattende studieplan. I årene 1851-53 studerte han nemlig naturhistorie, mineralogi, kjemi, fysikk, geometrisk tegning og matematikk. Han studerte senere både i Darmstadt og Wien før han returnerte til Norge og startet privat arkitektpraksis i fødebyen Kristiansand i 1856.
Han var den første utdannede arkitekten i Sør-Norge, og fikk derfor en betydelig innflytelse på utviklingen innen den lokale byggeskikken. I 1857 flyttet han til Stavanger og etablerte seg som arkitekt i byen. I tillegg var han lærer ved byens offentlige pikeskole.
I 1860 ble han tilsatt som bygningsinspektør i Stavanger. Samtidig med at han hadde den jobben, tegnet han både kirker og bolighus. Fra hans arkitekthånd stammer for eksempel hans egen bolig i Kongsgaten 47-49, sangsalen på Kongsgård og eksempelvis Grimstad sparebank og Nedstrand kirke.
Von der Lippe ble i Stavanger fram til 1870 da han ble utnevnt til stadskonduktør i Bergen. Denne stillingen hadde han fram til 1900, året før han døde. I løpet av det første tiåret i Bergen utformet han blant annet Kjøttbasaren i Bergen. Mot slutten av sin tid i Bergen jobbet han ofte sammen med arkitekt Hans Heinrich Jess.
I Stavanger regnes vel Petrikirken som hovedverket til von der Lippe. Som det heter i de offisielle papirer, er kirken ”bygget etter middelalderske stilforbilder, overveiende nyromansk stil, med rundbuede vinduer og døråpninger. Den øverste delen av tårnet har en oktogonal grunnflate og er sammen med spiret kobbertekket. Denne delen av kirkebygget er preget av gotisk stil. Basilikaformen trer ikke frem utvendig, da de tre skipene er overdekket av et felles skifertekket tak. Kirketårnet er 40 meter høyt, mens byggets lengde er 56 meter.”
Skal man få et inntrykk av hvordan samtiden opplevde den nye kirken på Petrihaugen, kan det være grunn til se hva Carl Lous skriver om Petri kirke i sin Stavangerske Cicerone:
”St. Petri nye kirke, hvis taarn sees langt ude i fjorden, har faaet en prægtig beliggenhed, ”bygget paa klippen”, som den er. Vi er en smule stolt af den, og det maa vi have lov til; thi det er vel ikke for meget sagt, at den er en av de vakkreste kirkebygninger, der er reijst her i landet i vor tid. Den blev bygget i aarene 1863-66. Grundstenen blev lagt den 2. juni 1864 og kirken indviedes højtidligt av Christiansands stifts biskop den 3. august 1866.
Den er treskibet basilika i romansk stil, bygget af upudsede mursten paa en sokkel av huggen graasten. Den har et stort, 65 alen højt taarn ved hovedindgangen, som er forbundet med skibet med et vaabenhus og paa grund av byggetomtens form ligger i sydvest; samt ved den modsatte ende av skibet to mindre, 32 alen høje, taarne med opgang til sideskibenes pulpiturer. Koret, som er smalere end skibet, er afsluttet med en altertavle hvortil slutter sig en sakristibygning.
Kirken har 6 indgange foruden skaristiinfgangen. Taarnportalen udmærker sig især ved sin rigdom: den er omgivet av dobbelte søjler med rige romantiske bladkapitæler og archivolter, huggen i vegsten.
Basilikakarakteren treder ikke frem i det ydre, da alle tre skibe er overdækkede med et tag av skotsk skifer; i det indre er den derimod gjennemført. Hovedskibet hæver sig over sideskibene, og tagværket udmærker sig ved sin dristige konstruktion. De 2o tresøjler har smukke kapitæler av zinkbronse, af hvilket material ogsaa gaskandelabrene og gasarmene er udførte. Kornischen er smykket med en gibsafstøpning av Thorvaldsens Christusfigur, anbragt paa et postament.
Kirken har tre i Stavanger Støberi støbte klokker som have følgende inskriptioner:
Storklokken:
Kom til herrens helligdom
Ordet lyde, sangen tone
Bønnen stige varm og from
Op fra jord til himlens trone
Mellemklokken:
Om gravens ro jeg bringer bud
I jesu navn
Fra verdens strid søg fred hos Gud
I jesu navn
Den lille klokke
Dyrekjøbte menighed.
Vei din tid, arbeid og bed!
Dage rinde
Tider svinde
Lad om evighed dig minde
Kirken har med planering kostet 48 000 speciedaler”, skriver Lous med sin sans for økonomiske detaljer.
Da kirken ble innviet av biskop Jacob von der Lippe fra Kristiansand den 3. august i 1866, hadde kapellan Welhaven også skrevet en salme spesielt for anledningen, hvor det i et av versene heter:
”Nu vies skal huset der bygt er med hender
Se, der skal bo Guds herlige navn
Av takk de hjerter varmt gløder og brenner
De ber, herre, dig i favn”
Nå var imidlertid ikke Welhaven en utpreget fredens mann. Da metodismen fikk et fotfeste i Stavanger i begynnelsen av 1870-årene, sto Welhaven fram som en værbitt forsvar av den lutherske kirkens tro. Han raste mot metodistene. Det førte til at stadig flere forsvant fra hans møter. Da Lars Oftedal ble kallskapellan i Hetland og folk strømmet til hans talerstol, rant det over for Welhaven.
Han klaget stadig sterkere og oftere i sine prekener om ”de som går forbi Guds hus og til Hetlandskirken”. Han ble etter hvert et problem for flere enn seg selv. Det ble løst ved en intern forflytning. Welhaven ble utnevnt til sokneprest i Seljord, mens Lars Oftedal overtok hans plass som residerende kapellan i Petri. Prestebyttet førte til at igjen ble kirkebenkene fullsatte i Petri.
(Det var for øvrig i Petrikirken at Lars Oftedal, nå som sokneprest, kom fram ved aftensangen i St. Petri, renset sin strupe og sa:
"Jeg kommer her til denne forsamling i det alvorligste ærend, noen kan gå. Jeg kommer i botsdrakt for å gjøre åpenbart skriftemål.
Jeg har gjort meg skyldig i usædelig forhold og gjort forargelse i menigheten.
Det er min skam og min sorg.
Jeg kan derfor ikke bli stående som innehaver av dette embetetet mer
Jeg søger derfor min avskjed.”)
Da Petri menighet ble opprettet, mente byens myndigheter ”at byen nå formentlig hadde gjort sine sterkeste fremskritt med hensyn til befolkning, så denne deling vill tilfredsstille behovet for lengre tid fremover”. Det ble en bekreftelse på at det er vanskelig å spå, spesielt om fremtiden.
Ikke lenge etter var tiden inne til å opprette en ny menighet, St. Johannes. Grensene mellom Hetlandskirken og Petri menigheter var temmelig flytende. Enkelte hus hørte hjemme i begge menigheter. Også derfor ble det skåret gjennom i 1885. St. Johannes menighet ble opprettet. Riktignok måtte den holde sine møter i Petri i de første årene. Det skulle gå et kvart århundre før den fikk sin egen kirke.
Det ble skrevet ut en arkitektkonkurranse om et nytt kirkebygg, men vinnerutkastet, ”St. Hans”, ble for dyrt til å realisere. Toeren i konkurransen, ”Økonomi” av arkitekt Sparre, ble derfor lagt til grunn for kirken. Riktignok hadde Stavanger kommune forsøkt å kjøpe Hetlandskirken til bruk for den nye menigheten, men fikk avslag. Byen bød 50 000, mens Hetland herred forlangte 90 000. Det ble dermed ingen handel. I stedet lånte Stavanger 170 000 kroner i ”Oplysningsvesenet for kirkebygg fond” for å fullfinansiere kirken. Den ble innviet 15. desember av biskop Schjelderup.
Noen husket spesielt kirkebygget fordi korbuen falt ned en sen marsdag og skadet en av arbeiderne. Det ble senere avklart at det var en slags konstruksjonsfeil, mens ble det presisert overfor almuen og avisene, at arkitekten var ikke byggeleder og følgelig var helt uten skyld. Det var følgelig tilgivelse å få.
Mr Engwall Pahr-Iversen