Når Harald Tunheim lekte rundt i naturen hjemme i Hommersåk på 60-tallet, ble det ikke definert som organisert friluftsliv. Det var bare rein væren, sånn livet skulle være. I dag har femtiåringen organisert friluftsliv som yrke i Alta. Og med femten gjennomførte Finnmarksløp tilhører han eliten innen hundekjøring.
Tunheim flyttet til Finnmark etter endt utdanning i 1985.
- Hvorfor Finnmark?
- Hvorfor ikke, svarer Tunheim tilbake, før han forstetter:
- Jeg er jo halvvegs nordlending siden moren min er fra nord. Jeg hadde lyst å dra nordover, og søkte på jobber der. Jeg hadde opplevd skikkelige vintre i indre Troms da jeg var i militæret, og bestemte meg da for at jeg ville bo et sted der det var skikkelige årstider, og ikke sånn ”slapsete” vintre som det er her nede. Og da var Finnmark stedet, slår Tunheim fast, og legger til at han ikke hadde noen idé om hvor lenge han kom til å bli værende der nord.
Tunheim er lærer ved friluftsfolkehøyskolen Øytun i Alta, og han har bygget opp og er ansvarlig for linjen for hundekjøring. Sammen med elevene administrerer han i dag et sted mellom 50 og 60 Alaskan Huskyer ved skolens kennel ”North Cape Huskies”.
Praktisk turkamerat
- Hvorfor begynte du med hundekjøring?
- Ja, det kan du gjerne spør om. Når jeg flyttet hadde jeg aldri hatt hund. Jeg hadde hatt en katt, og noen kaniner med broen min. Det var min bakgrunn når det gjelder dyr. Når jeg dro til Finnmark ønsket jeg å finne ut hvilke typer friluftsaktiviteter som var knyttet til området. Jeg fant ut at hundekjøring var spesielt for området. Så fikk jeg en kamerat som hadde hunder. Han mente at jeg også burde ha, og ga meg to hunder i 1986. Nå i vinter hadde jeg 64 stykker, av smått og stort, så det har vært en viss utvikling, kan du si. Jeg ble vel bitt av hundebasillen, sier Tunheim og ler. Han minnes oppstarten av studietilbudet:
- Jeg opplevde at ungdommen likte å ha med hunder på tur. Det var noe vilt og uforutsigbart med det. Hunden er festet til et belte på magen, og er med og trekker, og kan reagere kraftig dersom den oppdager andre dyr. Med hunden har du også en ekstra turkamerat. Hunden kan også dra pulk, og da får du med mye ekstra utstyr, og kan derfor også dra på lengre turer. Dette er jo en kjempefordel når du drar på lengre overnattingsturer, sier Tunheim engasjert.
Tusenvis av iskalde kilometer
Turer med hunder og elever holdt ikke for Riskabuen. Helt sentralt i miljøet for hundekjøring står Finnmarskløpet. Med sine tusen kilometer over Finnmarksvidda er dette Europas lengste og hardeste hundeløp.
- Dette løpet er noe alle hundekjørere er veldig opptatt av. Det å ta seg ut over lange distanser over Finnmarksvidda, og klare det på kortest mulig tid og med færrest mulig stopp, det fasinerte meg. Det var en drøm for meg å få så mange hunder at jeg kunne være med i dette selskapet. I 1989 kjørte jeg løpet for første gang, og etter det var jeg med i ti år i strekk. Når du gjør noe om igjen og om igjen, så blir du jo bare bedre, sier Tunheim litt beskjedent, og legger til at han sikret seg seieren i både 96, 97 og 98.
Verdens tøffeste hundeløp
Etter det hadde Tunheim et lite opphold fra Finnmarksløpet. Ikke for å slappa av. Snarere tvert i mot kan en vel si. I 1999 dro han til Alaska og stilte til start i hundeløpet Iditarod. Med sine 1850 kilometer over Alaska er denne kraftanstrengelsen nesten dobbelt så lang som Finnmarksløpet. Denne bragden gjentok Tunheim i både 2000 og i 2002, med stadig bedre resultat. Siste gang kom han på en tolvte plass, og brukte nøyaktig ni døgn, femten timer, ti minutt og tre sekund på den nesten ufattelig lange turen. Etter det har han sikret seg førsteplassen i Finnmarksløpet både i 2006 og 2008, samt andre plass i 2005 og tredje plass i 2007.
Ulv innerst inne
Tunheim har passert femti år, og ville dermed i de fleste idrettsgrener vært å regne som en skikkelig veteran som hadde lagt opp for rundt ti år siden. Med sine resultater i hundekjøring er han fortsatt en toppidrettsutøver, og kan være det i mange år framover.
- Hundekjøring er en erfaringsidrett. De beste har ofte passert førti. Det å kjøre så langt, og takle vær, vind og kulde, og ikke minst lite søvn, det må livet lære deg. På Finnmarksvidda i begynnelsen av mars har vi hatt alt fra full snøstorm, førti minusgrader, til plussgrader og regn. Kontrastene i vær, vind og føreforhold er virkelig store, og dette må du takle. Opplever du en skikkelig snøstorm, så skal du ha litt erfaring for å holde psyken oppe. Været er et konkurranseelement dersom du takler det bedre enn de andre, forklarer Tunheim.
Han legger videre vekt på samspillet mellom hund og fører.
- Du må ha tillit i flokken. Du skal være lederen og fortelle hva de skal gjøre. Hunden er et flokkdyr, og har automatisk et ønske om en klar, tydelig og sterk leder. Hundens natur er sånn at dersom den ikke blir ledet, så vil den lede selv. Alle som har hund forstår det, og når du har så mange hunder som meg, så må lederskapet være ekstra klart og tydelig, understreker Tunheim. For å få en grundig innføring i dyrets flokkpsyke, har han gått til hundens stamfar.
- Alle hunder har jo en liten ulv inni seg. For å bedre forstå hundens psyke, og hvordan de opptrer i flokk, har jeg studert ulven. Og så overfører jeg denne kunnskapen til hundene.
Uorganisert friluftsliv
Tunheim er en av åtte søsken, og han er den eneste som har bosatt seg langt hjemmefra. I Alta har han kone og to barn. Minst en gang i året vender han og familien snuten mot sør, og besøker resten av familien. Han understreker betydningen oppvekstmiljøet på Hommersåk har hatt for den han har blitt.
- Hommersåk la grunnlaget for den jeg er. Jeg vokste opp ved Stemmen. Her lekte vi i skogen, på fjellet, ved vannet og ved bekken. Vi fisket, samlet fugleegg og var rundt alt. Jeg fikk en enorm interesse for natur, fugle- og dyreliv, planter og blomster. Naturen var vår lekeplass. Det var helt naturlig, bare en del av virkeligheten. Vi utforsket og utvidet horisonten. Begrepet ”friluftsliv” har kommet inn senere, understreker Tunheim.
- Blir det noe friluftsliv når du er på besøk her i sør?
- Ja, en og annen tur rundt Stokkalandsvatnet, svarer Tunheim, og ler.
Redaktør -