Foruten å gi et innblikk i postens historie, kaster boka til Oddbjørn Salte i tillegg lys over både gards- og samferdselshistorie.
Oddbjørn Salte går grundig til verks når han skildrer postvesenets historie på Vestlandet i boka ”Posten som kom og gikk”. Ikke minst er han bokstavlig talt svært jordnær når han beskriver hvordan postens pionerer måtte forsere både fjell og fjorder.
For å ta det helt fra starten, så begynte det allerede med at lille Oddbjørn begynte å samle på frimerker som tiåring. Fascinasjonen for frimerker og post fulgte ham opp gjennom årene. I 1965 ble han medlem i Stavanger Filatelistklubb, og to år senere var han gymnasiast og skrev særoppgave om posten i Norge.
- Jeg ble bare mer og mer interessert i selve historien rundt posten, hvordan posten ble fraktet, og hvor de forskjellige postkontorene ble åpnet. Det resulterte i at jeg i 1981 ga ut et lite hefte som heter Poststeder i Rogaland fra 1652 til 1981. Der beskrev jeg alle poststedene som var og hadde vært i Rogaland opp gjennom årene. Spesielt så jeg på hjemkommunen Klepp som jeg flyttet til i 1969, forklarer Salte.
Vanskelig terreng i vest
I ”Posten som kom og gikk” avgrenser Salte seg til perioden 1652 og fram til rundt 1900.
- Det Norske Postverket ble opprettet i 1647. Stavanger var med på listen over steder som skulle ha postkontor, men av forskjellige grunner, blant annet topografi, kom ikke Stavanger i gang før i 1652. Det hadde også med hvordan Stavanger var plassert i forhold til Kristiania. Det ble gjort et forsøk på å få i gang en regulær postrute mellom Stavanger og Bergen, men det lyktes ikke. Det var for vanskelig å krysse alle fjordene, det gikk for seint, og postmengden var for liten, forklarer forfatteren. Dermed ble det ikke noen forbindelse mellom de to vestlandsbyene med det første, men sørover skulle det vise seg å være en liten smule lettere.
Sør-Vestlandet knyttet sammen
- Det ble opprettet forbindelse mellom Stavanger og Kristiansand. Det var heller ikke uten problemer, og det tok lang tid. Til å begynne med ble den indre vegen brukt, til Gjesdal, Bjerkreim, ned til Heskestad sør for Helleland, over Skydalsheia og til Eik. Der var den første store bøygen på strekningen, med den høyeste passasjen på opp til 560 meter over havet. På vinterstid, når det var mye snø, var det vanskelig å ta seg fram. Det var bratt både opp og ned. Så var det videre ned til Haukland i Lund, opp til Sira over Tronåsen, som også i dag er beryktet fordi det er så bratt. Videre gjennom Lista og Mandal amt var ikke forholdene så mye bedre. Det var fjorder, høye fjell, og bratte passasjer. Det var vanskelig å opprettholde en regelmessighet, men de klarte det, og posten tok 5-6 døgn på turen, forklarer Salte.
Bønder og postmenn
Som vi forstår har forfatteren gått svært så topografisk til verks. Det meste av kildematerialet har han fra statsarkivet i Stavanger og Kristiansand, samt fra Riksarkivet og fra Postens egne historieverk. Foruten å gi et innblikk i postens historie, kaster boka til Salte i tillegg lys over både gards- og samferdselshistorie. I postens barndom var nemlig bøndene svært viktige brikker for å få posten vel fram. De såkalte ”postbøndene” hadde en viss distanse i begge retninger fra egen gard, og de vekslet fra uke til uke hvilken veg de skulle ta posten. Salte skriver om hva postbøndene og postkarene slet med, og hvilke strabaser de gikk gjennom for å få posten fram. Med det får han også fram hvem det var som bodde på de forskjellige gardene, skatteforhold, og hvordan vegforbindelsene var. Postbøndene fikk ikke betalt før langt ut på 1700-tallet, men det fulgte noen friheter og privilegier med oppgaven, blant annet frihet fra skyssplikt, frihet fra det å måtte gi vegfarende husrom, litt reduksjon i skatten og frihet fra militærtjeneste. Oddbjørn Salte er pensjonist, og har jobbet i 30 år i dataavdelingen til Conoco Philips.
Tekst: Trond Anfinnsen
Foto: Jørn-Kr. Jørgensen
Redaktør -