Anne Skasheim har tatt over heimegarden og valgt å satse på bondeyrket på heltid. Det krever store investeringer, men hun trives med jobben på en moderne gard med melke- og slaktegrisproduksjon.
34 år gamle Anne Skasheim er ikke eldst i søskenflokken, og det var ikke selvsagt at hun skulle bli bonde selv om hun har agronomutdanning.
-Det var lenge usikkert om noen ville ta over garden, men så traff jeg en mann som var interessert i gardsdrift selv. Det gjorde valget enklere. Vi forpaktet fra 2004 og tok over i 2011, forteller hun.
Knappe marginer
Foreldrene hennes bygde nytt grisehus før Anne forpaktet garden. Faren dreiv med gris, den nye generasjonen dreiv resten av garden. I 2011 overtok de alt og bygde nytt løsdriftsfjøs med robotmelking og nytt maskinhus. I dag utnytter de både melkekvote og slaktegrisproduksjonen fullt ut. Det er 104 storfe, snaut 400.000 liter melkeproduksjon og en årsproduksjon på 2.100 slaktegris på garden.
-Garden er ganske «up to date» nå, men det er store beløp som må investeres og vi gikk mange runder før vi satset. Men skal du gjøre et levebrød av det, har du ikke noe valg heller. Det er mange krav og knappe marginer, så du må enten satse eller kaste inn håndkleet, sier hun.
Det er mange som velger det siste. Finner seg jobb utenom, selger kvoter og driver med nisjeproduksjon på fritida.
-Det er faktisk mange enkeltbruk som satser rundt oss her på Skas. Det gjør det litt lettere. Men det er mye arbeid, og mange er på vippepunktet til å gå i pluss. Slaktegris er en produksjon hvor kostnadene er høye og inntektene er ganske variable. Det er ganske uforutsigbart, og vi trenger en fast inntekt. Vi har derfor gjort det slik at mannen min er ute i arbeid mens jeg er hjemme og driver garden. Jeg ser fram til den dagen han kan parkere tankbilen og vi kan jobbe på garden begge to, sier Anne Skasheim.
Mer enn en jobb
Anne Skasheim trives som bonde, selv om det kan være en ensom jobb til tider.
-Før var det 10 til middag hver dag rundt på gardene. Det er ikke slik lenger. Man blir jo selskapssyk til tider, innrømmer hun.
Hun mener at bondeyrket gjerne skulle vært litt mer verdsatt. Alle undersøkelser viser at folk mener det er viktig at Norge produserer egen mat og at landskapet blir pleiet. Men når folk står i butikken er de ikke like villige til å betale prisen for det.
-Jeg skulle ønske at folk skjønte denne sammenhengen bedre. Samtidig vil jeg ikke klage for mye. Bondeyrket er ikke bare en jobb. Det er en livsstil. Selv om det er mye arbeid og lange dager, så handler det også litt om å ha kontakt med dyra og å pusle og stelle og holde det fint rundt seg. Det blir for enkelt å bare dele det ut på antall timer, mener hun.
-Noe av det kjekkeste jeg har opplevd her på garden, er når jeg har hatt tiendeklassinger på besøk. De får kontakt med dyra og blir nesten som barnehagebarn igjen når de er oppi kalvegarden en tur Jeg er glad for at mine egne jenter på tre og fem år får vokse opp med dyr, sier Anne Skasheim som også har vært med i styre og stell i Bore bondelag i 7-8 år.
-Jeg har nok vært mer engasjert i det organisasjonsmessige enn det politiske, men Klepp er en god plass å drive jordbruk. Kommunen har vært grei å ha med å gjøre når vi vil bygge ut eller få til noe. Den største utfordringen til Klepp er hvor folk skal bo uten at det går utover matproduksjon. Nabokommuner som Time og Gjesdal har det litt enklere i så måte. De har litt mer fjell og knauser enn oss, sier hun.
Redaktør -