Tore Renberg har et sentimentalt og nostalgisk forhold til Stavanger. Derfor var det naturlig for både han og kona å bosette seg i hjembyen. Og endelig har han blitt en ekte byas.
Jeg har vært i Tore Renbergs hus i Biskop Njålsgate tidligere. Da eides det av en kollega, og det var et typisk vålandshus fra begynnelsen av 1900-tallet med nedtrukket tak. Mye er endret siden Tore Renberg kjøpte huset for rundt tre år siden. Nye vinduer, malingen og tapeten ser ny og frisk ut. Mange av detaljene fra da huset var nytt er tatt frem. De gamle tømmerveggene på kjøkkenet er malt i en matt blåfarge. Innredningen er ny og moderne med et lett minimalistisk preg.
- Vi har pusset opp huset til den store stavangergullmedalje, og prøver å få tilbake den gamle sjarmen. Det meste er gjort om, mye sto halvferdig, og var modent for en overhaling, sier Renberg.
Hans egen innsats har stort sett begrenset seg til maling og tapetsering. Noen handyman vil han absolutt ikke beskrive seg som.
- Jeg er bra på små flater, litt pirkete og ganske nøyaktig. Store prosjekter, som å sette i vinduer, eller å lage en vegg overlater jeg til andre, selv om det var litt kjekt å få gå løs med slegga når loftet skulle rives.
Pappa til Petra
I 1999 giftet Renberg seg med Inger Margrethe. De har holdt sammen siden rett etter gymnaset. For snart tre måneder siden fikk de sitt første barn. Som mange i sin generasjon, ventet de med å stifte familie.
- En er jo ikke så helt ung lenger. Kroppen begynte å si fra, med tung pust og vond rygg. Det ble nesten litt hastverk med å få seg barn, før det ble for sent. Jeg er heldig som får bruke mer tid med dattera enn de fleste fedre. I lunsjen kan jeg stikke opp og leke med Petra, smiler Renberg, og innrømmer at de siste månedene ikke har vært de mest produktive. Pappaperm skal han ha, men ikke før i slutten av Inger Margrethes hjemmeperiode.
At familien havnet i Stavanger var et bevisst valg.
- Jeg har alltid elsket byen, for alt hva den er på godt og vondt. Jeg var aldri i tvil om at vi skulle tilbake. Da jeg vokste opp på Madla var jeg litt misunnelig på de som bodde nære kjernen. Byasane som kunne gå ned til sentrum. Nå bor jeg her selv, smiler Renberg.
Tidlig ambisjon
Tore Renberg bestemte seg allerede som fjortenåring for å bli forfatter. En stor leseopplevelse som bidro til dette var ”Forbrytelser og Straff” av Dostojevskij. Mange var skeptiske til forfatterdrømmen, men moren har alltid støttet ham.
- Jeg var nok ganske veslevoksen og pompøs, men er glad at jeg tidlig fikk ambisjoner og hadde klare mål. Denne driven har hjulpet meg. Det var en periode fra jeg var 17 til 23 da jeg sikkert sendte inn 2-3 manus i året til forlagene. Mye var dårlig, men det var god trening, og jeg ble stadig bedre. For å bli flink å skrive må man trene mye. Man kan klare mye med en kraftig driv. Det holder nok med to prosent talent og nittiåtte prosent hardt arbeid, jeg trodde vel mer på myten om genier da jeg var yngre, sier Renberg.
Møter ungdommer
Etter suksessen med ”Mannen som elsket Yngve”, har Tore Renberg fått det travelt. Skoleturné, opplesninger og promoarbeid tar tid. Han skriver på en ny roman som forhåpentligvis kommer ut en gang neste år. Videre er han i gang med et nytt filmmanus sammen med Tore Rygh (som også gjorde ”Alt for Egil”) og turnerer skoler for å øke lese- og skrivelysten blant unge. Han har med seg skuespilleren Vegar Hoel. De snakker og illustrerer hvordan fortellinger konstrueres, dramaturgi på en lettfattelig måte. I løpet av våren får 41 skoler besøk.
- Å treffe den oppvoksende generasjon gir en korreksjon og forsinker stivningen av mine forestillinger om verden. Jeg er redd for å stivne og stanse opp. Å være forfatter krever nysgjerrighet, en vilje til å finne ut av ting. Jeg bruker mer og mer tid på research. Da jeg skulle skrive ”Mannen som elsket Yngve” leste jeg aviser og snakket med folk om den tiden. Hva som slo meg var at det hadde skjedd så mye. Ingen mobiltelefoner eller e-post, men selv kjente jeg meg som den samme, selv om det var over ti år siden.
Musikk
Tore Renberg har stort sett alltid drevet med musikk ved siden av forfatterskapet. Noen husker han nok fra ”Hekkan” som terroriserte stavangerpublikumet på begynnelsen av nittitallet. Nå synger og spiller han rytmegitar i ”Stavanger Energi”, som skal ha sin første spillejobb på Cementen i mars. De spiller rock på stavangersk. Selv liker han band som ”Police” og ”The Clash”.
- Det er en seriøs hobby. Musikken er vel det eneste som kunne konkurrert med skrivingen, det er noe jeg må holde på med. Liker å stå på scenen, uten å være noen ekshibisjonist. Har vel et stort meddelelsesbehov, snakker og skriver mye. Jeg jobbet et par år i NRK, det var jo trygt og godt, med fast lønn og alt, men det er jo forfatter jeg er, selv om det gir en mer utrygg tilværelse. Det er som en risikosport, som å hoppe uten sikkerhetsnett, men det er noe jeg må gjøre.
Redaktør -