Stokkaprest Torbjørn Hestnes
Stokkaprest Torbjørn Hestnes kommuniserer minst like mye med kroppen som med munnen. Og han funderer på om Viking bør nevnes i neste forbønn.
- Slå deg ned, sier Hestnes med en real prestestemme. Klar, sterk og med en tenors klang. Håndbevegelsene er minst like tydelige. En feiende og retningsangivende arm gjør stolvalget enkelt. Selv slår han seg raskt ned i en annen stol like ved. Etter litt hyggelig småprat om vær og vind, kommer vi inn på de litt større spørsmål, de kirkelige sådanne. Armene, hodet, beina og resten av kroppen begynner atter å tale et tydelig språk. Engasjementet har han i orden, presten i Stokka kirke. En oppfatning av kirkens rolle i samfunnet likeså.
- Vi lever alle i en svært sekularisert verden. Kirken fungerer i spenningspunktet mellom å være tradisjonsbærer og nyskapende. Det er viktig for meg at kirken ikke er et museum, men en plass hvor vi forholder oss til dagens utfordringer. Vi forvalter en veldig rik og stor tradisjon, og det er både en fristelse og en fare å leve innforbi tradisjonens rammer. Men vi må klare å holde forkynnelsen relevant for de som kommer i kirken, sier Hestnes. Underveis i utgreiingen har han bøyd seg fram og tilbake i stolen, slått hånda i bordet og strukket armene høyt over hodet. Det er ikke vanskelig å se at denne karen har funnet sin rett hylle i livet, nemlig som forkynner og prest. Samtidig er det lite ved Hestnes som oppfyller assosiasjoner med den stavangerske prestestand som meget omtalt hos Kielland. Her er det både lått, løye og ikke rent sjelden et bredt smil og en kommentar med snert.
- Du får prøve de tallene i lottorekka, sier han da vi tar en snartur innom kirkerommet og han peker på salmetavla fra forrige søndag.
Opptatt av folkekirken
Men Hestnes vet da også godt å være alvorlig. Til hans oppgaver ligger hyggelige familiebegivenheter som dåp, konfirmasjon og bryllup, men også begravelser. En prest i dag kjenner alle familier i sin menighet, til det er menighetene for store. Likevel faller det ofte til presten å være en støtte i de tunge stundene når avskjedens time er kommet.
- Folkekirken står sterkt på Stokka og i Stavanger ellers. Nærmere 90 prosent av alle begravelser skjer i regi av kirken. Og da er det min oppgave som prest å tre inn i tunge familiekriser for å bidra til trøst og forsoning. Det er en tung oppgave, men like fullt en oppgave som er verdifull, både for meg personlig og for de familiene jeg besøker, forteller han. Denne gangen viser kroppspråket intet annet enn ro og alvor.
Ville bli misjonær
Med en mor fra Sanddal og en mormor fra Stokka, skulle man kanskje tro at Hestnes var forutbestemt for en prestestilling i Stokka kirke. Men å bli prest var ikke i planene da han var ung student ved Misjonshøgskolen i Misjonsveien. Det var misjonær han ville bli, og det var den opprinnelige grunnen til at han valgte teologi som fagfelt for framtidig yrkesliv.
Etter endt studium, i 1988, bar det like til andre siden av kloden. Bangladesh ble arbeidsplassen i til sammen seks år, kun avbrutt av et år i Stavanger. I 1995 vendte Hestnes tilbake til hjembyen, og han fikk raskt stillingen som barne- og ungdomsprest i Stokka menighet. To år senere i 1997, ble han formelt tilsatt som kapellan i Kampen prestegjeld noe som i praksis innebar å være prest i Stokka kirke. Siden den gang har Hestnes slått seg til ro på Stokka sammen med kone og fire barn. Og barna er det god spredning på, den eldste går på videregående, en er i ungdomsskolen, en er i barneskolen og den yngste er i barnehagen.
- Det bare ble slik, er Hestnes sin forklaring på den saken.
Vikingpatriot
Med sitt aktive kroppsspråk er det trygt å anta at Hestnes har hatt sitt å kommunisere som tilskuer på Stavanger stadion. Med sesongbillett og fast sitteplass på stadion de siste fire årene, er det nok en del følelser som har kommet til uttrykk gjennom fakter og bevegelser isteden for de verste fy-ordene som andre Viking-fans lirer av seg i løpet av et 90-minutters hjemmeoppgjør. For Viking-patriot, det er Hestnes helt inn til beinet.
- Brede Hangeland kan være en fryd å se på, sier han og ser ut av vinduet på kontoret. Det er tydelig at presten lengter etter sesongstart, men litt bekymringer er likevel tilstede.
- Det kan være jeg får en del reaksjoner nå, men det er et tap for bydelen at Viking flytter ned til Jåttåvågen. De hører på mange måter hjemme hos oss. Det har jo vært perfekt for oss Stokka-innbyggere å ha stadion på en ti-minutters spaserturs avstand. Men det har nok vært litt irriterende for de i Holbergs gate som jo har bodd midt oppe i det hele i mange år, sier Hestnes før han skynder seg å legge til:
- Jeg har sesongbillett i år også, det måtte jeg jo ha. Får bare håpe det går bra med klubben i den nye stadion, det går jo ikke an å tape for Mandalskameratene som de gjorde her forleden. Kanskje jeg bør vurdere å ta med Viking i forbønnen på søndag?
Frank Bertelsen