For litt over et halvt år siden flyttet Marianne Kleppe-Chung fra kaotiske Hong Kong til idylliske Stokka. Søndag 15. februar ble hun vigslet til kateket i Lura menighet.
I et lite hvitt hus i Stokkaveien dufter det mystisk. Ikke stramt og ubehagelig, men varmt og eksotisk. I stua henger matter laget av siv, og uforståelige, svartmalte kinesiske skrifttegn lyser ned fra veggpryden. Og i en stol fra Ikea sitter Luras nye kateket, Marianne Kleppe-Chung. Det er mandag morgen, ute henger tåka tett og Marianne har ikke mer enn fordøyd inntrykkene fra gårsdagens høytidelige vigsling. Men morgenteen er heldigvis klar, og det er teen som står for krydderlukten som sitter i lufta.
- Det er i praksis en umulig oppgave jeg har tatt på meg, smiler hun og ler en smittende latter. Det er nesten som om tåka letter når Marianne ler.
- Å være kateket innebærer å ha undervisningsansvar for alle medlemmer av en menighet. Jeg skal altså undervise nærmere 7000 mennesker i Guds lære. Ikke helt enkelt det, nei. Men ingenting er umulig, sier hun fortsatt ikledd smilet.
Livsvisdom
Hun omtaler seg som en optimist, og det kan være vanskelig å si henne imot på det punktet. Ikke bare er smilet stadig tilstedeværende. Engasjement og et travelt kroppspråk avslører at Lura har fått en kateket som neppe faller inn under betegnelsen kristen-konservativ. Hun har da også mer i bagasjen enn nitidig bibellesing i mørke kirkekjellere og avsidesliggende bedehus. For fem år siden pakket hun kofferten og drog til Hong Kong for å jobbe på et gjestehus. Dette gjestehuset ligger på toppen av et fjell midt i byen, og fjellet heter Tao Fong Shan - fjellet der Kristusvinden blåser.
- Å bo i Hong Kong er bare en av de mange tingene i livet mitt som har gjort meg til den personen jeg er i dag. Men de fem årene har satt sine spor, og jeg har nok lært mye der som jeg kan dra nytte av som kateket, forteller hun.
Det var ikke bare livsvisdom som ble med på flyttelasset hjem fra Hong Kong. Også Hong Kong-kineseren og ektemannen Joe har etter mye byråkratisk om og men, flyttet til Stokka og Norge.
- Jeg traff Joe på en onsdag, og vi ble sammen søndagen etterpå. Akkurat det forløpet høres kanskje lettere desperat ut, men når det først klaffet så var det ingen grunn til å nøle. Og som en venninne av meg sa: Det finnes så mange kinesiske menn i verden at det er vel ikke unaturlig å gifte seg med en kineser.
Kvadrat som nærbutikk
I Joe har Marianne funnet en livspartner som utfordrer henne stadig vekk. Joe er ikke personlig kristen, men kjenner bibelens lære.
- Det fine med Joe er at han vet forferdelig mye. Og når jeg lar mitt allestedsnærværende engasjement rive meg med på ting jeg kanskje ikke burde gjort, kan Joe komme med en korreks. Ikke av skadefryd, men av oppriktig ærlighet, sier Marianne.
Også Joe har funnet seg til rette på Stokka til tross for at han har vokst opp i en verdens travleste byer.
- Kontrasten fra Hong Kong til Sandnes er veldig stor. Men det virker som at både han og jeg skal kunne trives her. Og hvis vi trenger masse butikker, folkeliv og neonskilt, så kan vi ta en tur på nærbutikkene i området. Kvadrat og Ikea, ler Marianne.
Lar seg provosere
En annen kontrast Marianne og Joe vet å sette pris på, er den menneskelige. Mens Hong Kong preges av et stadig jag etter penger og velstand, er Stokka en fredelig plett.
- Her har vi fått et nabolag som tar vare på hverandre. Vi har fått både ved, melk og grønnsaker av bøndene som bor rundt oss. En omsorg for medmennesker som ikke er så tilstedeværende i Hong Kong. Menigheten har også tatt godt imot oss. Jeg er en type person som ikke hadde passet inn i en hvilken som helst menighet, men jeg kan helt sikkert gjøre nytte for meg i miljøet rundt Lura kirke, håper Marianne.
Solidaritetsproblematikk og omtanke for medmennesker og er noe som opptar den nye kateketen, ikke bare i dagliglivet, men også i sin arbeidssituasjon.
- Noe av det som provoserer meg mest, er likegyldighet. Man må bry seg, samme om det er store eller små problemer. Dette er en tanke jeg ønsker å ta med meg i mitt virke som kateket. Mange bekker små gjør en stor å, er det ikke slik det heter i ordtaket? Jeg har troen på at det går an å gjøre verden til et godt sted å være for alle mennesker, sier hun og smiler igjen.
Frank Bertelsen