Kunstneren Rita Fjeld snakker som enn foss, om alt mellom himmel og jord. Det ene øyeblikket om sin lidenskap for kunsten, i det neste om dyrene hun har i hagen. To høner, en hane, en gris og en katt lever sammen med Rita, hennes mann og datter på gamle Li landhandel
- 90 prosent av kunsten min er bestillingsverk. Jeg jobber med mange typer kunst. Som malerier, med forskjellige teknikker, tekstilarbeid som puter og gardiner og i tillegg lager jeg klær. Jeg hører først på det kunden ønsker. Hva liker du og hva er det du ønsker. Kanskje ønsker du en pute, gardiner og et maleri som matcher? Selv om det er på bestilling har alt selvsagt min touch. Det skal vises at jeg har laget det.
Rita forteller om det som gjør kunsten spesiell:
- Det unike og egne ved kunsten er viktig. Jeg virkelig hater masseproduksjon. Det er det verste jeg vet, sier Rita og formelig spytter ordene.
Alt Rita produserer, er originaler, ikke ett bilde er likt. Hun har galleriet, Gallerita, i underetasjen av huset. 3. juni er det i tillegg klart for Ritas andre utstilling på baren Broremann i Stavanger, den skal stå i to måneder. Utstillingen går under tittelen ”tusen baller i luften”. En tittel som er betegnende for Ritas liv om dagen.
- Det er så enormt masse som skjer. Det er virkelig tusen baller i lufta. Vi er inne i en utrolig spennende tid. Nå skal jeg og mannen min, Marco, bli fosterhjem. Vi skal få inn en ungdom etter hvert, det er jeg utrolig spent på. Jeg gleder meg virkelig. Jeg vil få muligheten til å ha en positiv påvirkning for et annet menneskes liv, sier en entusiastisk Rita.
Rita, som opprinnelig er fra Tananger, ser på seg selv som en svært heldig kunstner. Kunsten hennes har solgt svært godt fra dag en. En av grunnene er, i følge henne selv, at hun ikke bare har den rare kunstnermentaliteten.
- Jeg er sosial, har businessans og en solid utdannelse. Jeg er utdannet almennlærer, kunst- og håndverkslærer og teknisk tegner. Det har hjulpet meg masse. Kombinasjonen og kompleksiteten gjør at totalen blir svært bra, sier Rita.
Startet med datteren
For fire år siden kunne Rita leve av kunsten. Hun startet fordypningen for syv år siden, da datteren Laura Josefine kom til verden:
- Jeg fikk mer tid til å kunne fordype meg i det, og gikk aldri tilbake til lærerjobben, på Harestad skole på Randaberg.
Når forsto du at du var en kunstner?
- Jeg tror at hvis du er kunstner, så har du alltid visst det. Det er bare amatører som plutselig våkner opp og bestemmer seg for det. For meg har det aldri vært noe annet. Man er født med visse egenskaper som følsomhet og det åndelige, i tillegg naturligvis det kreative. Jeg var blant annet svært kreativ som barn og brukte alle pengene mine på interiør. Hver gang min mor hadde forening, viste hun alle damene rommet mitt, for jeg hadde bestandig ommøblert og styrt noe enormt. En gang hadde jeg blant annet tapetsert hele den ene veggen med bilder fra Cupido. Jeg tror hun lukket døren igjen svært kjapt for venninnene, sier Rita og skoggerler.
Farens død
Fjor høst var en tung tid for Rita. Faren fikk kreft og døde i november. Bildene hennes var i denne tiden preget av det.
- Det er en del trist i dem, men det er også håp. Jeg har alltid håp. Mange av dem som kjøpte disse bildene, var mennesker som står meg nær. Det var viktig for meg å formidle dette håpet til dem. Jeg vet jo også at han ønsket å gi oss det. Mange sier til meg at jeg er heldig fordi jeg er kunstner og kan male meg gjennom sorgen, få det ut. Men det fungerer ikke alltid sånn. Da han døde hadde jeg ikke sjanse. Jeg fikk en knekk, lå langflat og grein. Etter hvert kunne jeg det, men det tok lang tid. Jeg var ikke særlig produktiv.
Fargenes betydning
Med samme letthet som hun snakket om temaet døden, hopper Rita over til helt andre ting. Denne gangen fargepsykologi.
- Jeg bruker ekstremt mye farger og spesielt mye rødt i bildene mine. Det røde står for aggressivitet. Jeg hadde en leilighet som det var ekstremt mye rødt i, men jeg ble bare stressa av det. Jeg hadde masse energi og klarte ikke slappe av, sier Rita der hun sitter i sin omtrent helrøde stue.
Ordene strømmer ut i enorm fart, og hun fortsetter.
- Det blå representerer antienergi og latskap. De gjorde tester som beviste at unger i blå rom ble slappe og sløve og i rødt rom ble de sinte og slo hverandre.
Ingen mørk kunstnersjel
Latteren bobler over hos Rita. Med sine stereotypiske innstillinger, undrer Riskadagsavisens utsendte på om hun ikke er litt vel positiv til å være kunstner?
- Jeg har en god del mørke sider i meg, men jeg klarer å dra det negative til noe positivt. Jeg tok meg tid til å sørge da far døde, men valgte etter hvert å heller sette pris på dette livet. Jeg tenker alltid at det er en mening med alt. Det er så mye grusomt i denne verden, så jeg har absolutt ingenting å klage på. Vær glad du lever, sa alltid min far. Ved å være bevisst på disse tingene så blir jeg mer positiv. Jeg er helt allergisk mot negative mennesker.
Kunsten hennes er spredt over hele huset. Bildene til utstillingen står rundt i huset mens hun venter på at utstillingen skal starte. I underetasjen har hun galleriet sitt.
- Jeg har valgt å ikke ha vanlig åpningstid i galleriet. Folk får ringe for å komme og se på det jeg har. Akkurat nå er det bortimot tomt der nede. Siden det meste er bestillingskunst, velger jeg heller å bruke tiden min på å produsere bilder, enn å stå i butikken og håpe at noen skal komme innom, forklarer Rita.
Redaktør -