Elias Akselsen er sangeren som har tatt den norske musikkpresse med storm ved flere anledninger. Første gang var ved utgivelsen av albumet ”Hjemlandsklokker” i 2002.
Pressen uttalte den gang bl.a. følgende:
”Ingen i hele verden synger som Elias Akselsen. Fra første tone tar han kontroll over tårekanalene. Elias Akselsen er evangelist og sanger av Guds nåde.” (VG)
”En skal lytte på Elias Akselsens sanger, som uttrykk for den fornedrelsen taterne har utstått gjennom århundrene. Som jublende uttrykk for en fjellstø gudstro. Som eksempel på en sangtradisjon vi alle kan være stolte av.”(Bergens Tidende)
”Fabelaktig sterkt. Aldri har vel verden vært mer skjønn enn da jeg satte Elias Akselsens `Hjemlandsklokker` i spilleren. Fra første tone suges man inn i en verden av følelser sterkere enn sinnet kan forstå. En oversett kultur har fått et verdig musikalsk monument.” (Aftenposten)
”Noen utgivelser gjør deg til en annen - gir ny innsikt og forståelse. Jeg har aldri hørt sanger fremført med slik troverdighet, lengsel, innsikt og håp som det Elias Akselsen formidler. Hans formidling av livsvandringen berører dypt, dypt i sjelen og bringer tilbake en dimensjon i livet som mange av oss har et distansert og vanskelig forhold til. Unn deg dette møtet med taterfolket og dine egne fordommer. Denne utgivelsen kan best beskrives med to ord: Takk og amen!” (Fidelity)
Bakgrunn
Elias Marenius Akselsen (f.1947) tilhører taterfolket (Romanifolket), og regnes som Norges fremste tolker av den nasjonale minoritetens sangtradisjon. Han opplevde forfølgelse fra myndigheter og kirke i barndommen sammen med sin familie. Som tenåring dro han derfor til Sverige, der han vandret store deler av 1960 og 70-årene. Her ble han kjent med og samarbeidet med trubadurene Cornelis Vreeswijk og Fred Åkerström. Han vendte imidlertid tilbake til Norge og startet en omfattende tradisjonsformidling, bl.a. med kritikerroste plateinnspillinger. Akselsen er også engasjert som lekpredikant, er oldebarn av "taterhøvdingen" Stor-Johan Fredriksen, grandnevø av Tater-Milla og far til artisten Veronica Akselsen. Han er utnevnt til statsstipendiat fra og med 2010.
Tung tid i Sverige
I et lite anneks i hagen på gjestgiveriet Gästisen i Sunne i Värmland sitter Elias Marenius Akselsen og ser seg selv i speilet. Han er 41 kilo, og de spinkle fingrene prøver å åpne en spritflaske. Rundt ham ligger det fullt av tomme flasker. Han er hyret inn for å spille viser i pensjonatets restaurant, og vil prøve å drikke seg opp for å dempe skjelvingen. Ute er det over 20 kuldegrader. Folk haster fram og tilbake. Kirkeklokkene ringer. Elias vet ikke hvilken dag det er. Han har mistet fullstendig oversikt over livet sitt. De siste 16 årene har han gått på fylla i Sverige, og så vidt klart å livnære seg på grunn av sin stemme og sin gitar. Så forteller innehaveren at det ikke blir noen spillejobb i kveld. Det er nemlig julaften 1981.
- Julaften, tenker Elias. - Det er jo en fin kveld å dø på.
Han er lei undertrykkelsen og de utallige dystre minnene om oppveksten som en tredjerangs borger i Norge. Han fikk fire års skolegang ved til sammen 28 skoler, og midt på 1960-tallet ga han opp og rømte til Sverige. Der levde han som "rännstenssångar" i 16 år og vanket sammen med bare drankere, prostituerte og narkomane.
- På den tiden omgikk jeg bare politimenn og tømmermenn, sier han.
I annekset i Värmland gjør Elias seg klar til å forlate denne verden. Nervene er så tynnslitte at han ser ingen annen utvei. Men med ett føler han at han ikke er alene i den lille hytten. Hårene reiser seg på armene.
- Det er på tide å dra hjem. Din mor og far trenger deg, sier stemmen.
Reiste hjem
Elias tror han hallusinerer. Halvt i ørska kaster han brennevinsflasken, kler på seg og går sjanglende bort til den nedsnødde og gamle BMW`en. Selv etter å ha stått urørt i en måned starter bilen på første forsøk. Han setter kursen mot Norge.
- Hele tiden følte jeg en hånd på skulderen min, og jeg var så redd at jeg måtte stoppe flere ganger, minnes han.
Redselen holdt på å ta overhånd, men stemmen kom stadig tilbake:
- Dra hjem, foreldrene dine trenger deg.
Sent samme kveld ankommer han Roverud i Norge. Hele kroppen rister, ikke av abstinens, men av frykt for å møte sine foreldre for første gang på 16 år. Han er sterkt alkoholisert og bare 41 kilo. Hva vil foreldrene si? Men de tar imot ham med åpne armer, og Elias finner tilbake tryggheten som bare foreldre kan gi. Han finner en ro som han ikke hadde følt siden han var en liten guttunge, lenge før han forsto at de norske myndighetene skulle drive en systematisk klappjakt på tatere.
Taternes situasjon
Taterne er det norske samfunnets dårlige samvittighet. En minoritet midt i storsamfunnet, forsøkt utslettet gjennom et langvarig samarbeid mellom kirke, forskere og politiske myndigheter. Det er ikke mer enn noen og tjue år siden den siste taterjenta ble sterilisert av den norske stat. Elias Akselsen formidler taternes og sin egen historie gjennom musikken på en ærlig og troverdig måte. Han har levd et hardt liv, og var på nippet til å begå selvmord. Da møtte han Gud.
Plater og omtale
51 år gammel gikk Elias Akselsen for første gang inn i et platestudio. Året er 1998 og planen er å spille inn noen av de sangene som har fulgt han gjennom livet, for å selge plata på pinsemøter og andre konserter. Siden den gang har Akselsen blitt landets fremste formidler av taternes historie, og er hyllet av så vel musikkpressen som publikum over det ganske land. "Fabelaktig sterkt", "Unik i verden", "Gir meg gåsehud", "Musikalsk monument", "Leksjon i kunstens innerste vesen", "Skakar norske hjarte" og "Rett fra sjelen" er bare noen av formuleringene fra et samlet og beveget musikkanmelderkorps i sin hyllest til landets fremste tatersanger.
Til konserten i Riska Kulturkirke kommer også Alvin Eilertsen som vil ha en innledning til konserten. Eilertsen har oppvokst opp på Hommersåk, og er i dag leder for foreningen Romanifolkets Kystkultur. Familien hans drev industrivirksomhet på Hommersåk, og en gren av denne virksomheten er i dag Gann Blikk. Eilertsen har også opplevd mye trakassering i oppveksten på grunn av sin bakgrunn.
Diskografi
- Barn av den bortglemte (Sylvartun Folkemusikk, 2000)
- Hjemlandsklokker (Via Music, 2002)
- Her kommer dine arme små (Via Music, 2003)
- Høstdrømmer (Via Music, 2004)
- O, Jesus, du som fyller alt i alle (Via Music, 2005)
- Vandringsmannens beste (Via Music, 2007)
Redaktør -