Sjur O. Anda
Fra ryggen til Goleen kommer kongefølesen frem. Hevet over hverdagens stress.
En brunhåret skjønnhet i sin beste alder, med store, mørke øyne som ser ut til å kunne se hva jeg tenker. I løpet av en kort time skal jeg lære meg å styre henne. Spørsmålet er om hun lar seg lede av en som er så uerfaren som meg.
Clint Eastwood er en av mine favorittskuespillere, og hans spagettiwesterns fra 60- og 70-tallet er filmer jeg ikke kan se meg lei på. Tause menn med våpen, sittende på hesteryggen. I slutten av filmen rir de bort i solnedgangen, på vei mot nye eventyr, med Ennio Morricones spesielle musikk i bakgrunnen. Hesten er en viktig del av disse moderne eventyr, og de store dyrene er selve symbolet på friheten og nybyggertilværelsen, hvor menn fikk være menn. Med en macho westerndrøm i hodet ankommer jeg Laland ridesenter i Klepp, og møtes av en jentegjeng. Heldigvis er også disse jentene nybegynnere.
Uerfaren er ikke Anne Therese Hansten, vår instruktør for kvelden. I følge henne selv er hun oppvokst på travbanen på Forus, men dialekten sladrer om en oppvekst lengre mot nord. Mo I Rana viser det seg at det har stått på postadressen de første årene av hennes liv.
– Nå skal dere opp på hesten, kommanderer Hansten myndig. Goleen står rolig og venter på meg. Foten i stigbøylen, et godt tak i manen, og jeg svinger meg overraskende enkelt over den store hesten. En liten justering av stigbøylene og så er både Goleen og jeg klar. Cowboyhatten er byttet ut mot en hjelm. Som rytter sitter jeg høyt og stabilt i salen, helt til hesten begynner å gå. Her gjelder det å følge hoppas bevegelser, ellers blir det nok et ublidt møte med moder jord. Finner etter hvert hestens rytme. Foreløpig blir vi ledet av Anne Jorunn Kanz, vår assistent for dagen. Rundt og rundt går det i hestegården. Jentene rundt meg ser ut til å ha god kontroll på sine hester.
– Volt og bytt retning, er kommandoen fra sersjant Hansten.
Snu betyr det på godt norsk. Jeg drar i venstre tømme og gir slakk i den høyre. Goleen går lydig til venstre inntil jeg slipper opp, da fortsetter hun rett frem. Jeg styrer faktisk den 700 kilo tunge hamburgeren under meg.
– Nå skal vi opp i trav, er beskjeden fra instruktør Hansten. – Hmm – trav, tenker jeg, hvordan i all verden får vi dèt til. Sparker Goleen lett med hælen, men ingenting skjer. Kanz roper trav til hesten, og løper foran. Da blir det fart under meg. 700 kilo hest setter opp farten til lett trav, mens 90 kilo journalist klamrer seg fast i salen. Føler meg mest som en sekk poteter, uten noen kontroll på hvor vi er på vei. Heldigvis styrer Kanz oss trygt rundt innhegningen. Finner etter hvert roen, men aldri helt rytmen. Baken mishandles mot salen.
– Bruk beinmusklene, trykk ned i stigbøylene, så sitter du bedre, sier Hansten. Trykker det jeg er mann for, og får litt bedre kontakt med hesten. Samtidig vekker jeg noen muskler som ikke har vært i bruk på et decennium.
– Gled deg til i morgen, da kjenner du gangsperren, flirer Kanz.
Egen kontroll
Tilbake i skritt igjen, nå uten Kanz som støttehjul. Nå er det bare Goleen og meg. Akkurat da jeg syntes det begynte å gå bra, og jeg hadde kontrollen, kom neste beskjed fra sjefen.
– Nå skal dere ta i venstre tå med venstre hånd. Etterpå skal dere gjøre det samme med høyre.
Det er langt ned til tåen, og smidighet og bevegelighet har i grunnen aldri vært min sterke side. Goleen går videre, uten å bry seg om hva han på toppen driver med. Til slutt når jeg anklene, og blir svært så fornøyd en liten stund. Selvfølgelig har kaptein Hansten flere øvelser på lager.
– Slipp tømmene, og reis dere i salen, mens hendene strekkes ut.
”Jag kan flyga, jag er inte rädd”. Stig Helmers evige ord fra den første ”Selskapsreisen” surrer i hodet. Reiser meg, noe skeptisk. Balansen får kjørt seg, men jeg klemmer til med lårene, og lykkes å holde meg stående. Den deilige mestringsfølelsen kommer tilbake en liten stund, men Adam var ikke lenge i paradis. Den gode følelsen forsvinner raskere enn høyremandater i Stortinget. Gjøre det samme i trav? – General Hansten kan ikke være riktig klok er min første tanke, men vi får jukse litt, og holde oss i manen, da går det greit.
Etter flere gymnastiske øvelser er det nesten som hestene vet hva som skal skje. De stopper opp, titter på Hansten, som ser på klokken. Timen har gått veldig fort. Noen westernfølelse fikk jeg aldri, men det kan ha sammenheng med at jeg hadde nok med å klamre meg til hesten. Samtidig er det overraskende at ikke flere menn vender seg til ridesporten. Det er minst like mye en gutte- som jenteting, og om ikke annet så kan det være et bra sted å treffe damer.
Sjur O. Anda
Redaktør -