Det er drøyt tjue år siden Sigmund Kristoffersen plantet en pinsemenighet i Hommersåk. Betel er i dag en betydelig kristen menighet i bygda, og pastoren selv ser ikke bort fra at dette nybrottsarbeidet har bidratt til å gi ham det øverste tillitsvervet i den norske pinsebevegelsen.
Den 10. februar ble mannen som en gang på åttitallet slo røtter i Hommersåk valgt som leder for Lederrådet for Pinsebevegelsen i Norge.
- Hva er egentlig dette Lederrådet?
- Det er det rådet som har ansvaret for det nasjonale arbeidet til bevegelsen her i landet. Det som imidlertid er spesielt med pinsemenigheten er at hver enkelt menighet er selvstendig. Ledelsen på landsplan skal mer være som en ressurs for menighetene. Vi skal også være den instansen som representerer pinsebevegelsen utad i ulike fora, forklarer Kristoffersen.
Vi sitter i hans kontor på Betel. Bygget er oppført i to omganger, først tusen kvadratmeter, så tusen nye kvadratmeter. Her er det et stort møterom med mye teknisk utstyr, kafé, rom for ungdom og rom for barn. I det hele tatt rom for et bredt spekter av aktiviteter for menighetens mange medlemmer.
Strukturert og framsynt
- Hvorfor ble akkurat du valgt som leder i pinsebevegelsen?
- Jeg har jo i de senere årene vært nestleder, og så har jeg vært engasjert i et utvalg som har jobbet med nye strukturer i bevegelsen. Det gjør at jeg har vært litt frampå. Jeg er også en strukturert person som liker å tenke framover og litt nytt. Det har nok gjort meg aktuell, spekulerer Kristoffersen, og fortsetter:
- Så har jeg en fin erfaring med at jeg har startet en menighet fra nullpunktet på en ny plass. Det står det nok respekt av i bevegelsen. Det er noe synbart.
- Når var det du tok fatt på arbeidet med Betel?
- Vi startet opp i 1990, men sju-åtte år før den tid så startet vi med barnearbeid i kjelleren, og hadde smågrupper i hjemmene. Det var utgangspunktet. Betel ble formelt startet i 1990. Så har vi bygget lokalet i to omganger, tusen kvadratmeter først, så tusen kvadratmeter til. I tillegg har vi startet barnehage med 54 plasser, så en grunnskole, Sandnes friskole, med 122 elever. Vi har også vært med og bistått med å starte andre nye menigheter i distriktet. Så vi har vært nokså aktive her i distriktet på flere nivå, sier Kristoffersen.
Relevante for dagens mennesker
Samme dag som vi traff Kristoffersen var side tre i Stavanger Aftenblad viet veksten av pinsebevegelsen på verdensbasis, og spesielt i utviklingsland. Vi lurer på om pinselederen leste saken.
- Ja, jeg leste den. Det var interessant, men samtidig er det jo noe vi vet. På verdensbasis så er det pinsebevegelsen som er størst. I Norge er vi også det største kirkesamfunnet blant de frikirkelige, med over førti tusen medlemmer og 300 menigheter, sier Kristoffersen fornøyd.
Det karismatiske uttrykket folk ofte forbinder med menigheten forklarer han slik:
- Vi har nok mer frihet i, og mer relevante, gudstjenester for de som vokser opp i dag, spesielt på kommunikasjonsformer. Vi tenker at vi skal være relevante for dagens mennesker, og tenker alltid at neste generasjon er det viktigste. Derfor vil det være litt annerledes hos oss enn det du møter i statskirken. Selve salen bærer preg av en annen måte å tenke på. Vi er ikke så høykirkelige, forklarer han.
Motorsykkel og helsestudio
Kristoffersen har bakgrunn som styrer innen rusmiddelomsorgen i Stavanger kommune, og han har vært leder i Sandnes Proservice i ti år. Han er gift, og har fire barn i aldersspennet fra 21 til 35 år. To gutter og to jenter. Alle barna er aktive i menigheten. Vi lurer på hva pinselederen liker å gjøre når han ikke driver og leder pinsebevegelsen i landet.
- Jeg har motorsykkel, og har nettopp kjøpt en ny Suzuki 600. Tidligere hadde jeg en Honda Shadow. Jeg har alltid likt bilsport, motorsykler og den slags. Når guttene begynte å ville ta lappen, så jeg mitt snitt til å kjøpe sykkel, sånn at de kunne få låne den, hehe. Jeg liker også å se på fotballkamper på fjernsyn, og så går kona og jeg på Atleten og trener to ganger i uken. Jeg kan takke kona for at jeg kommer meg på Atleten. Det er hun som er drivkraften. Hun ser kanskje behovet hos meg bedre enn jeg ser det selv, sier Kristoffersen og ler godt.
Redaktør -