Brit Sissel Todnem er stadig på jakt etter gjenstander og historier som kan fortelle noe om gamle dager. Interessen for historien har hun i stor grad arvet fra faren som i sin tid var med å bygge opp kvernå i Frøylandsåna.
Lederen i Riska historie- og museumslag har med seg barnebarnet Amalie når hun møter opp i redaksjonen til Riskaposten. Med noen tegnesaker å sysle med på bordet, kan vi begynne å finne ut hvem mormoren hennes egentlig er. Todnem er skolerett og nøyaktig når hun svarer på vårt noe flåsete åpningsspørsmål:
- Hvem er egentlig Brit Sissel Todnem?
- Hun er en dame på 51 år. Født og oppvokst i Frøylandsbakken, Hommersåkveien 67. Foreldrene er Bjarne og Sigrid K. Skjørestad. Hun er den yngste av tre søsken. Alle bosatt på Hommersåk. Hun har hatt halvannet år utenfor bygda, bodd på Vatne og Todnem, men kom tilbake etter å ha fått tomt til bygge hus på i Maudland. Det var i 1981. Gikk barneskolen på Hommersåk skole, og måtte ta buss til Hana for å gå på Øygard ungdomsskole. Videre til Sandnes gymnas og Gand for å ta teknisk tegning med maskin- og byggfag. Har alltid vært interessert i historie, slekt og den slags, sier Todnem, og trekker pusten.
Hun er gift med Tom Todnem, og det har hun vært i 31 år. De har to barn, Siri og Bjarn, på henholdsvis 23 og 30 år. I tillegg til Amalie har Todnem og mannen to barnebarn og to bonusbarnebarn. Ifølge Todnem er barnebarna “livets dessert” som nytes så ofte det lar seg gjøre.
- Så, skal vi se, sier Todnem og tenker på hvordan hun skal fortsette. Instinktivt griper hun fatt i hovedinteressen. Historie.
Formidling av historie
- Kanskje historieinteressen er familierelatert, både på far og mor siden har det vært interesse for å ta vare på historien. Far har alltid vært interessert i historie, og han var blant annet med å bygge opp kvernå i Frøylandsåna. Jeg synes det er viktig å ta vare på historien der vi bor, og jeg er opptatt av å formidle den til andre som bor der, forklarer Todnem. Som redaktør for den årlige historieboka som Riska historie- og museumslag gir ut, er det nettopp formidlingen som står i sentrum. I årets bok, Riska i krig, kan bygdas befolkning lese forskjellige historier om en bygd som tross alt kom ganske heldig ut av de fem krigsårene. Det var ikke mye til kamphandlinger i bygda, og de mange krigsseilerne som hadde sine røtter der, kom nærmest mirakuløst tilbake, alle som en.
Med Todnem har Riska historie- og museumslag tatt steget inn i dataalderen og etablert seg med egen hjemmeside under paraplyen til Rogaland historie og ættesogelag. (www.riskamuseet.no) Laget er selvsagt også å finne på Facebook.
Håndtegnet geologiske kart
Selv når vi prøver å la historien ligge for å utforske hva Todnem driver med til daglig, klarer hun å vri det inn på fortiden. Som ansatt i Statoil driver hun i dag med administrasjon for en av direktørene i konsernledelsen. Markedsføring, prosessering og fornybar energi er stikkord i hennes arbeidshverdag. Men disse stikkordene er av nyere dato, så hun gjør derfor et hopp tilbake i egen karriere.
- Jeg er egentlig utdannet teknisk tegner selv om jeg aldri har jobbet som det. Jeg ble ansatt som geologisk tegner i Statoil i 1980 da jeg var ferdig med skolen, og i sin tid så drev vi og konturerte kart.
- ”Konturere”??
- Ja, det vil si å tegne kart for hånd. Det ble foretatt seismiske undersøkelser av havbunnen, og på bakgrunn av det tegnet geologene kart som viså rentegnet. Den første jobben jeg gjorde var å tegne kart for Gullfaks. Vi laget presentasjonsmateriell for hånd, og presenterte det på overhead. Vi fargela også kartene for hånd. Så kom dataalderen, og alt ble digitalisert. Det har jeg også fått med meg. Det er viktig å fortelle våre etterkommere at det fantes en tid uten datamaskiner. Det er jo faktisk ikke så lenge siden heller, minner Todnem om.
Etter å ha jobbet med geologirettede prosjekter i 22 år var tiden inne for et skifte.
- Anledningen til å jobbe mer administrativt med webpublisering og historiefortelling fikk jeg i 2002. Også i Statoil er vi opptatt av historiefortelling for å få erfaringsoverføring og læring. I forbindelse med fusjonen med Hydro var jeg også en tid innom bore- og brønnmiljøet.
Farlig seilas med korn
- Kan vi ikke bare la historien ligge, og konsentrere oss om nåtid og framtid?
- Jeg tror det er viktig å ha historien med seg. For min del er historien en del av det jeg har i ryggsekken. Det ene utelukker ikke det andre. At flere synes det samme får vi bekreftet gjennom salget av bøkene vi gir ut. Tilbakemeldingene på utgivelsene er gode. I Riska historie- og museumslag sine statutter står det at vi skal arbeide for god og formålstjenlig bevaring og registrering av Riskabygdas fornminner. Med dette menes innsamling og registrering av bygninger, bruksting, skriftlige og muntlige beretninger, stedsnavn, levesett, handelsvirksomhet, kommunale dokumenter og så videre, med hensikt å bevare dette for kommende generasjoner, sier Todnem. Det var hun som var initiativtakeren til å gi ut gamle historier i bokform hvert år. Med driften av kverna i Frøylandsåna har historielaget også gjort historien svært så levende for våre etterkommere:
- Vi driver kverna og har ofte skoler på besøk. Bare det å vite hvordan vi fikk mjølet, og hvordan kornet fra åkeren ble til en bolle, er viktig. Kraften i bekken ble jo aldri oppbrukt. Det var mange slike kverner etter hverandre ved elven. Folk kom med kornsekkene sine fra Stavanger og malte kornet til mjøl her. Det kunne være en farefull seilas med en åttring over Gandsfjorden for over hundre år siden, sier Todnem, og minner om episoden med en av båtene som forliste i dårlig vær.
- Tjue barn på Hommersåk mistet sin far. Det er det viktig at folk vet, sier hun alvorlig.
Trives i fjellet
Avslutningsvis lurer vi på hva den aktive damen liker å sysle med når hun ikke administrerer for konserndirektøren i Statoil eller leter etter gamle ting i hjembygda.
- Jeg liker godt å gå på tur. Vi bor i et fantastisk turområde, og har naturen rett utenfor stuedøren. Favorittområdet er opp mot Maudland, og det er nok fjellene omkring Maudlandsgården som er mest brukte for oss. Fra Eilivsfjellet er det en fantastisk utsikt. Vi bruker dette området aktivt både på sommeren og vinteren. Ellers reiser jeg gjerne med mann og hund til fjells på sommeren, og vi trives godt ved Haukelifjell, i Vågsli og områdetrundt. Fjellturer er en interesse som jeg deler med min mann.Vi har en stor hund som heter Camo, en Alaskan Malamute som mer enn gjerne blir med på våre turer, avslutter Todnem fornøyd.
Redaktør -