Helt frivillig

- Vi må ufarliggjøre dette begrepet ”frivilligsentral”, sier Jeanette Osberg (31). Det vil hun gjøre fra ”toppen av tårnet” på Byhaugen – der hun leder Eiganes Tasta Frivilligsentral ifra.

- Jeg prøver å vekke huset litt til liv igjen, gjøre det til et åpent møtested, sier Jeanette Osberg. Hun startet i jobben i februar 2010, og etter omfattende oppussing ble altså Byhaugkafeen et lyst og innbydende hovedkvarter i vår. 

- Mange forbinder ”frivilligsentralsentral” med hjelp, og forveksler det med hjelpemiddelsentralen. Jeg har fått en del telefoner fra folk som vil bestille rullestol, ler Osberg. - Eller de tror dette bare er for eldre. Men det er altså for alle.
Byhaugkafeen er da en viktig del av strategien ved å spre det glade budskap:
- Jeg tror det er forskjell på å si at man skal ta seg en tur på Frivilligsentralen og Byhaugkafeen. Og så er det kanskje en fordel at jeg er yngre og dermed automatisk retter meg mot et yngre publikum?

Tilfeldigvis
Starten på Osbergs eget frivillige engasjement startet et helt annet sted, nærmere bestemt i Belgia.
- Jeg hadde veldig lyst til å lære fransk, og søkte på nettet etter en måte jeg kunne få til det, uten å måtte jobbe som au pair. Tanken var at det ville være lettere å lære seg et sted der man samtidig kunne praktisere språket. Da kom jeg tilfeldigvis over et EU-program som førte meg til et barnehjem i Belgia hvor jeg jobbet som frivillig i ti måneder.
Etterpå tok hun Bachelor ved Universitetet i Stavanger i samfunnsfag og personalledelse, før hun søkte på stillingen ved Eiganes Tasta Frivilligsentral.
- Jeg tror mye av årsaken til at jeg ble fanget opp, var det frivillige engasjementet i Belgia. Som altså oppstå litt tilfeldig. Og det er jo litt sånn livet er: Plutselig har man en utdannelse, en jobb og så videre, smiler Osberg.

Du bestemmer
Likevel kan det ikke stikkes under en stol at bydelens arrangementer i frivillig regi, ikke oppstår helt av seg selv.
- Nei, jeg jobber nok av og til alt for mye, medgir Osberg. - Det blir litt en livsstil. Men som en kollega på Hinna sa i går: De som leder en Frivilligsentral, passer ikke inn i en boks. Man må være vanvittig kreativ når man skal finne ut hvordan motivere andre.
For det er mye av det jobben til Osberg går ut på, å få flere til å involvere seg i frivillig arbeid.
- Jeg begynner som regel med å spørre dem hva de har lyst til å gjøre. Men utfordringen er ofte at mange ikke ser selv hva de er flinke til. Og jeg tror alle har noe å bidra med! Men jeg må gjerne lirke litt og komme med eksempler for å finne ut hva som kan passe.
Ellers understreker Osberg at hun er svært åpen for forslag:
- Nå når vi prøver å bygge opp denne plassen, er det viktig at folk forteller hva de ønsker den skal være. For meg handler det stort sett om noe så enkelt som at man her skal kunne møte andre.

Mange bekker små …
Osberg er allerede godt i gang med å gi Byhaugkafeen et yngre image, blant annet gjennom barselgruppe, fedretreff og mammatrim. På denne måten treffer hun både dagens og morgendagens brukere:
- Jeg tror det kan være lurt å lære barna tidligere hva frivillighet er. Når de er ferdige med grunnskolen og ulike fritidsaktiviteter som involverer foreldrene, oppstår det liksom et vakuum.
Her kommer frivillighetens omdømme inn i bildet igjen:
- Jeg tror mange vegrer seg for å binde seg. Og tror at de er nødt til å gjøre så mye. Men det er ikke nødvendig – man skal involvere seg fordi det er kjekt og det skal ikke føles som en belastning.
Osberg sier det er mange måter å gjøre ting på, for eksempel noe så elementært som å dele på oppgaver.
- Dersom man for eksempel er 2-3 som går på besøk til en bestemt person, trenger man jo ikke alltid gjøre det sammen. Slik kan man skape kontinuitet for den som får besøk, uten at det avhenger kun av én besøkende.

Populær kafe
Godværet viser Byhaugen fra sin beste side, en gjeng med barn tumler rundt på plenen mens to fine fruer nyter utsikten fra terrassen. Osberg byr sistnevnte på kaffe.
- Barnehagene kommer ofte hit opp og låner ulike leker, sier Osberg fornøyd. - Ellers er det kjekt at også andre legger turen hit. Det er flere som spør om kafeen er åpen, men de skjønner ikke at vi trenger dem til å være med å drive den. Vi vil vise eksempler på aktiviteter – og håper så at andre vil være med og overta.
Sist søndag sto Tasta bydelsutvalg for kaffekosen i kafeen, gangen før var det styret i Eiganes Tasta frivilligsentral.
- Vi står for lokalene og nødvendig utstyr, så er det opp til ”dagens kafevert” å produsere og selge varene. Publikum lar heller ikke vente på seg - så langt har det vært stinn brakke her!
Og mange av bydelens foreninger og lag har allerede booket seg inn for å holde søndagsåpent, men Osberg oppfordrer stadig flere til å stille.
- Så lenge det går til et godt formål, kan de fleste få benytte kafeen til å samle inn penger. Om to uker er det for eksempel en skoleklasse som skal være her og bruke inntektene til klassetur. Det er jo samtidig en ypperlig mulighet for å få samlet også foreldrene.

Smittsomt
Osberg har selv to barn som hun bruker mesteparten av fritiden med. Og de synes ikke det er noe rart at mamma ofte jobber både kvelder og helger.
- Nei, det er nok helst mannen min som av og til synes jeg bruker litt mye tid på andre, ler Osberg. - Dette er jo en jobb som er lett å ta med seg hjem – og ulempen er at jeg ikke alltid klarer å begrense engasjementet mitt. Jeg kan ligge hele nettene å kverne på ting …
Håpet er jo å få andre like engasjert:
- Å klare å smitte dem med engasjement før jeg går hjem klokken fire! Jeg er jo ikke helt jobbnerd, jeg er bare så heldig at jeg har en jobb jeg liker.
Men noen tiltak har hun gjort for å begrense arbeidet:
- To forskjellige telefoner! Og når jeg er hjemme, slår jeg av jobbtelefonen.
I tillegg til de to jentene sine, bruker Osberg da gjerne tid på huset de bor i.
- Mannen min pleier å bli litt oppgitt når jeg «bare» skal gjøre noe. Det viser seg at mine små prosjekt - som det å flytte én stein - ofte blir større og mer omfattende enn jeg har tenkt: Den ene steinen ble til en hel trapp, og det endte jo opp med at mannen måtte stå i noen timer for å hjelpe til, ler Osberg. - Det samme gjelder for så vidt på jobb også, men resultatene blir jo ofte veldig bra!

Nært og kjært
- Jeg er også avhengig av fysisk aktivitet utover sykkelturen opp til Byhaugen hver morgen, så jeg jogger, sykler og svømmer. Jeg har en rygg som ikke liker at jeg er for lenge i ro, så trening må til for å fungere i hverdagen. Ellers kan jeg si at jobben min her på Byhaugen hvor jeg prøver å få til et levende lokalmiljø og møtested, inspirerer meg til å få til det samme hjemme. Vi bruker mye tid i vårt nærmiljø og møter naboer i hagen eller på lekeplassen. Det er veldig kjekt å kjenne naboene sine!
Akkurat det tenker hun at flere kunne ha godt av å erfare.
- Det er kanskje litt typisk norsk å synes det er vanskelig både å gi og ta imot hjelp? Vi er liksom redde for å bruke folk opp og har det så travelt med våre egne ting. Jeg skulle ønske at vi kunne få til litt mer åpenhet, at det å engasjere seg for andre blir mer en innarbeidet rutine. Rett og slett at vi alle blir en litt bedre nabo!

 

Tekst og foto: Siri M. Helstrup

Redaktør -