Gabriele Brennhaugen er en av ildsjelene som blant annet har kjempet for å bevare Gamlingen.
Vinteren 2002 så Gabriele Brennhaugen tilfeldigvis en liten annonse i avisen som varslet planoppstart for Hundvåg- og Eiganestunnelen. Det ble starten på et årelangt engasjement for å påvirke resultatet.
Annonsen var et sånt lite kart med streker og striper som jeg vanligvis ikke pleide legge merke til. Men plutselig oppdaget jeg at dette berørte oss, sier Gabriele Brennhaugen.
Den gang ledet hun Midtre Våland Beboerforening, en av de fire velforeningene i området.
Det hadde jo lenge vært snakk om Ryfast, men situasjonen ble veldig annerledes når Stavanger kommune ville innlemme Hundvåg i prosjektet, med tilhørende tunnelmunning her i Kannik.
Brennhaugen tok kontakt med andre i området for å diskutere saken.
Vi var fire stykker som endte med å danne en gruppe: Cecilie Bjelland, Kristin Ekern, Eyvind Aven og meg. Vi jobbet veldig godt sammen og supplerte hverandre, forteller Brennhaugen.
Grønn forbindelse
Gruppa satte raskt i gang med å gjøre hva de kunne på flere fronter.
Vi kontaktet ulike fagfolk og fikk for eksempel foretatt støymålinger for å vise hvor negativt berørt mange naboer ville bli av støy ifølge planen. Vi samarbeidet med folk i ”alle ender” av tunnelene; Tasta, Våland og Hundvåg. Vi leverte høringsuttalelser og vi snakket med politikere og media, både lokalt og nasjonalt. Og kun tre uker etter oppstart, møtte vi Kurt Wathne for å få laget tegning til en alternativ plan, sier Brennhaugen.
Et viktig element ved denne planen var et grønt lokk, en kulvert på rundt 500 meter over den nordligste delen av dagens motorvei, for å dempe støy og støv, samt skape en grønn forbindelse igjen mellom Vålandskogen og Mosvannet. Det så mye triveligere ut enn de seks meter høye støyveggene som var foreslått.
Etter hvert fikk vi Stavanger Kommune til å utrede kostnaden ved en eventuell kulvert. Det ble altfor dyrt. Da fikk vi et konsulentselskap til å lage et rimeligere alternativ.
Samtidig hadde ideen også modnet politisk, og de fleste var enige om at kulvert var en god idé.
Stridens kjerne var da penger – hvem skulle ta regningen?
Partene ble til slutt enige, og resultatet skal bli en kulvert på 165 meter.
Stemmen din teller
Noe av det viktigste i prosessen var å gjøre alt korrekt og dokumenterbart. Samtidig gjaldt å skaffe seg mest mulig kunnskap slik at vi kunne presentere reelle alternativ. For å finansiere dette, som tegningen, fikk vi støtte fra blant annet Bydelsutvalget.
I løpet av prosessen klarte gruppen også å skaffe seg allierte blant politikerne.
Flere ganger når det så som mørkest ut, klarte de å blåse liv igjen i prosessen.
Gruppen på Våland samarbeidet med tilsvarende grupper i de andre berørte bydelene og arrangerte både informasjonsmøter og underskriftskampanjer.
De samlet over 1000 underskrifter for å få kommunen til å ta opp et alternativt forslag til trasévalg, som hadde blitt lagt i en skuff hos Vegvesenet.
Dette var et såkalt ”innbyggerinitiativ”, som ifølge Kommunal- og moderniseringsdepartementet forplikter kommunestyret til å behandle et forslag dersom minst 2 prosent av innbyggerne eller 300 personer står bak det.
I løpet av en treårsperiode gjennomførte vi 80 aktiviteter, smiler Brennhaugen, og tilføyer at det bortgjemte forslaget til slutt ble utredet, og at det endelige trasévalget ble bedre for lokalmiljøet på Våland enn det opprinnelige.
Lærerikt
Prosjektet Ryfast/Eiganestunnelen som først ble varslet i 2002, er nå i gang.
Det er først nå det har skjedd noe vi kan se, sier Brennhaugen. Og jeg tror mange nå skjønner at de blir mer berørt enn de hadde tenkt seg.
Selv om det har vært årevis med planlegging og utprøving, mener hun det er vanskelig å forestille seg i forkant.
Man skjønner det først når det rister i huset!
Ikke alt endte opp slik som gruppa hadde ønsket, men Brennhaugen er likevel fornøyd med innsatsen:
Jeg mener man må delta dersom man ønsker å endre noe – det nytter ikke bare å sitte på sidelinja og klage.
I tillegg har det vært en lærerik øvelse:
Jeg tror det arbeidet vi gjorde hadde en funksjon også for andre. Inkludert Vegvesenet, som er blitt mye bedre til å avholde folkemøter og produsere godt informasjonsmateriell. Vi i velforeningene på Våland tok ikke stilling for eller mot Ryfast-prosjektet som sådan. Men når det først var besluttet, ville vi gjøre de negative virkningene for nærområdet så små som mulig. Og selv om det er sårt å se trærne langs motorveien bli erstattet av gravemaskiner, tror jeg sluttresultatet hadde blitt dårligere om vi ikke hadde brydd oss.
Tekst og foto: Siri M. Helstrup
Redaktør -