Pete Johansen har gjort seg ferdig i studio. Han stikker til oss en hjemmebrent cd med hjemmespikret cover. Motivet er en stor Pete som står med fela og ser strengt ned på en liten Pete. Tittelen er ”It`s been real”, og det er sterke saker.
Vi har nemlig hørt gjennom det ferske materialet, og kan slå fast at Johansen fortsatt har en fantastisk stemme, lager gode låter, og sysler langt fra med ubetydeligheter på tekstfronten. Vi møter en åpenhjertig Johansen på en god dag, og ber ham først ta oss med noen tiår tilbake til tiden med Modesty Blaise.
- Hehe, jeg husker ikke så mye av det. Noen sa en gang til Jimmy Paige at de ville skrive en bok om Led Zeppelin. Da sa han at det var bra. Han husket nemlig ikke selv så mye fra syttiårene, sier Johansen, og ler.
- Modesty startet i 1988, og sluttet i 1994. Det var enormt mange med, sikkert rundt tretti mann opp gjennom årene. På det meste var vi åtte stykker på scenen. Jeg husker Erik Rønli fortalte at han hadde snakket med en sersjant i militæret. Det ble litt sånn koseprat siden begge var fra Stavanger. Sersjanten spurte hva Erik drev med, og han sa at han spilte trommer. Sersjanten sa at det gjorde han også, og spurte videre hvilke band han hadde spilt i. Erik sa blant annet Modesty Blaise, og da sa sersjanten: Der har jeg også spilt. Det var Roy Nordfonn han snakket med, minnes Johansen.
Snille metall folk
- Hvor bar det videre etter Modesty?
- Først var det et rølpeband som het Rabalder, så var jeg fem-seks år i The Tramps. Samtidig spilte jeg i goth metal band. Det er en markant forskjell på det og vanlig metal band. Det er et mer rolig og romanisk uttrykk. Og så har det ikke den der mytologiske greien, det har ingenting med okkultisme å gjøre. Men jeg har også vært med noen black metal band. Det som slo meg var at de var fantastisk trivelige folk. Satanismen er bare teater. Black metal er som å gå og se en skrekkfilm. Det var veldig kjekt. Vi reiste rundt i hele verden og spilte på festivaler og i store haller. Jeg har vært med på masse plater, sikkert tretti album til sammen. Jeg var nettopp i studio med Tristania. Det er et av de bandene jeg har spilt mest med. Jeg har spilt inn stryk på den nye platen, sier Johansen.
For den yngre generasjonen kan vi opplyse at dagens portrettobjekt er kjent for å være en virtuos på fele i tillegg til å være en stor vokalist.
Lange bandnavn med ordet ”thy”
- Hvordan kom det i stand at du begynte å spille i goth metal band?
- Helt konkret så var det trommisen i Brynebandet The sins of thy beloved som kom på en Tramps konsert og sa at de ville ha med fiolin.
- ”The sins of…”?
- ”…thy beloved”. Ja, hehe, de må ha med ord som ”thy” i bandnavnet, sier Johansen og smiler.
- Forresten, nå lyver jeg så det renner av meg. Det var ikke sånn det begynte. Det var Terje Refsnes som ringte fordi han hadde Tristania i studio, og de ville ha fiolin.
- Hadde du selv noe forhold til denne musikken?
- Nei, overhodet ikke. Jeg hadde hørt Dimmu Borgir. Jeg har ikke spilt med dem, men jeg har festet med dem. Det er koselige og sjenerte typer. Jeg hørte mye på slik musikk den gang, og likte mye av det, men jeg gidder ikke høre på det nå lenger. Det triste er at de har overlatt alt det melodiøse til synther og gitarer. Vokalen har ingen melodi. Det blir et for stereotypt og kjedelig uttrykk, slår Johansen fast.
Hoppet av turne
- Nå er du klar med ny plate. Fortell om det.
- Den er langt fra utgivelsesklar. Dersom den kommer ut i år så blir jeg glad. Den kommer sannsynligvis i 2011. Coveret er ikke ferdig, og jeg har ingen distribusjon. Men all innspilling og miksing er gjort.
- Når begynte du på denne platen?
- Dette er låter jeg har plukket ut fra rundt en tiårsperiode. Dette tiåret har ikke vært så aktivt når det gjelder livespilling. Jeg sluttet med turnering med tramps, var på noen få turneer med ”The Sins”, og så var jeg på en liten turne med Sirenia. Men så hoppet jeg av sammen med trommisen. Vi reiste hjem fra Berlin midt under turneen.
- Fordi?
- Det er så mange ting, for eksempel en bussjåfør på speed som holder på å kjøre av vegen. Alt var gale. Metal-turnering er egentlig en lek med liv og helse. Det er veldig hardt. Vi hadde tretti spillejobber på tretti dager. Vi bor i bussen, og det er billig sprit på tyske bensinstasjoner. Derfor har jeg bare spilt for meg selv i det siste, og spilt inn demoer. Jeg hadde ikke noen tanker om å gi det ut. Eller faktisk så har jeg gitt det ut, altså helt bokstavlig. Gått rundt og gitt det til folk. Men jeg spiller jo også i et elektronikaband, Norges eldste faktisk. Die Bahn. Vi kommer ut med ny plate i mai. Det er Trond Inge Olsen, Kjell Jensen og meg, sier Johansen fornøyd.
Organisk etter gamle måten
Tilbake til den nye platen:
- Denne platen er hundre prosent organisk. Jeg har jo brukt mye maskiner tidligere. Min siste plate, Animal Enemy som kom ut i 2001, var bare meg og maskiner. Den nye platen er spilt inn live i studio. Ingenting er programmert, det er ingen sequensere, det er gjort helt på gamle måten. Sånn som på åtti- og nittitallet, understreker Johansen, og trekker fram hvilke musikalske krefter som har bidratt i produksjonen:
- Oddvar Solheim er med, og Arve Oftedal. Kjell Jensen, Tron Inge Olsen og Jørn Knutsen er også med. Og Gaute Risa. Han er en fantastisk dyktig trommis. En røys av folk er med. Tramps og Dag Sindre Vagle, fortsetter Johansen engasjert.
- Hvordan vil du forklare uttrykket på platen?
- Dersom det er noe som kjennetenger den så er det at den ikke har ett uttrykk. Den er ikke uttrykksløs, men har mange uttrykk. Jeg har prøvd å smelte alt sammen. Elektronika, pop, rock, metal, jazz, klassisk, folkemusikk.
- Og tekstene?
- Noe av materialet handler om hvor verdifullt det er å ha drømmer. Det jeg oppdaget da jeg slo fra meg musikken og begynte å omskolere meg, var at det ble tungt. Men jeg hadde jo gjort alt jeg ville gjøre, spille for folk, og gi ut plater. Hva var det da som var så leit? Jo, jeg fant ut at det var drømmen som var lagt bort. Det handler altså om nødvendigheten av å ha drømmer, ikke at de nødvendigvis blir oppfylt, kanskje nettopp det at de ikke blir oppfylt, spekulerer Johansen.
Gjenkjennelse i tekstene
- Jeg har tro på det å være personlig i tekstene. Det som er stort med å høre på gode tekster er at du kan føle en gjenkjennelse. At du kan skrive om noe, og så har også andre følt det sånn. Det trenger ikke appellere til de store massene, bare noen få kjenner seg igjen. Jeg har fått trøst når jeg har hørt folk synge om tap og sorg. Det er jo mye ulykkelig kjærlighet i popsanger. Susanne Vega, for eksempel. Hun har en sang som jeg tror handler om å slutte å spise sjokolade. Hehe, det er jo en sorg det også.
- Jeg har også innslag om mental helse og depresjoner. Det må gå an å skrive om det også. Og om medisinering. Kanskje ikke så mange som vil forstå, men de få som kjenner seg igjen i det kan forstå det, sier Johansen.
- Skal du ha en kaffe forresten?
- Det er vel avisen som skal spandere på deg?
- Nei, nå har jeg en streit jobb, og har aldri hatt mer penger, sier Johansen, og insisterer på å spandere. Johansen jobber som miljøterapaut på Høyland ungdomsskole. Han gir oss en lang lekse om hvordan musikere med sporadiske og kortvarige streite jobber på CV`en blir snytt for pensjonspoeng.
- Jeg tror ikke det er så mange som vet om akkurat det.
Selv tror førtiåtteåringen at hvis han fra nå av holder seg til én fast og streit jobb resten av yrkeskarrieren, så kan det vanke noe pensjon på han også når han en dag må legge inn årene.
Rita Linn kastet på dør
Under vår samtale kommer vi inn på at Johansen av enkelte nok kan oppfattes som en litt mørk og grublende person.
- Mørk, ja. Det ligger i genene mine. Moren min var også sånn. Kanskje noen vil si at jeg er litt kald, men det er jeg ikke. Men jeg bryr meg ikke om den veldige sentimentaliteten, folk føler så mye i dag, og så er det så mye sipping i tv. Men ekte omtanke finnes det mindre og mindre av. Jeg synes kanskje det er et poeng å være misantrop i den forstand at dersom mennesker ikke interesserer meg, eller ikke gir meg noe positivt, så vil jeg ikke ha så mye med dem å gjøre, slår Johansen fast.
- Gitaristen Arve Oftedal sa en gang at dersom du var i dårlig humør, så kunne alle som var rundt deg bli preget av det.
- Det har nok med roller å gjøre. Jeg har jo alltid vært dominerende i bandene. Det er jo jeg som har startet dem. Vel, folkene i Tramps ville nok sagt det samme. Men jeg er jo ikke frisk, jeg er syk på sinnet.
- Å? På alvor?, spør vi, og husker hvordan han tidligere snakket om personlige tekster og om medisinering og depresjon.
- Dette kan du ikke skrive! Eller forresten, du kan godt skrive det. Det vil kanskje være oppklarende for mange. Jeg har en bipolar affektiv lidelse kalt rapid cycling.
- Og det har du tatt medisiner mot?
- Ja, helt til ganske nylig. Nå har jeg sluttet. Medisinene ga til dels veldig store bivirkninger, og jeg begynte for eksempel å miste synet. Jeg sluttet på eget initiativ. Nå går jeg til psykolog. Men han triller ikke piller, understreker Johansen. Nå forstår vi umiddelbart at sangen ”Rita Linn” slettes ikke dreier seg om en dame som insisterer på å krasje på sofaen. Johansen har nå sagt farvel til Rita Linn, men, som han sier: ”she might be back some rainy, rainy day.”
Redaktør -