Johansen går ofte tur rundt Gisketjørn
Jeg er ikke så opptatt av det som går bra – det går av seg selv, sier Pete Johansen. Derimot har han en høne å plukke med både helsevesen, skoleverk, Barak Obama og barne-tv. Blant annet.
- Vi har nå bodd billig og bra i samme utleieleilighet på Soma i 13 år, uten at husleia er blitt endret. Nylig ville huseier sette den opp, men da protesterte jeg siden leiligheten er i så dårlig forfatning. Det endte med at vi nå må flytte fordi hele leiligheten skal renoveres, ler Pete Johansen.
Likevel er det ikke bare-bare å finne rimelig husvære i oljeindustriens høyborg lenger.
- Før bodde vi i kondemnerte hus, og det gikk jo helt fint, det. Men nå finnes det ikke slike lenger her, alt er bare flotte, dyre palasser.
Baluba
Med sine lange, blafrende lokker er 51-åringen en kjent figur, både i Sandnes og på ulike scener rundt om i landet. Han begynte å spille piano som seksåring, fiolin da han ble ni.
- Da jeg var 18, begynte jeg på musikklinja på videregående. Men læreren likte ikke at jeg drev og reiste rundt med danseband og sånn. Og det ble skikkelig baluba da vi spilte blues i gangen i et friminutt. Det var helt andre tider da og kun klassisk musikk som var ”lov”.
Johansen så det som en god anledning til å slutte skolen og ta fela fatt on the road. Da ble det låve- og bryggedans Rogaland rundt, til langt ut på 90-tallet.
- Vi var jo mektig upopulære! Vi spilte pop og rock – og det var feil. Folk ville høre ”levande grammofonmusikk”. Men de to første banda jeg spilte med var jo slik.
Johansen var ikke den første til å rocke opp fiolinen, men blant den yngre garde av rockemusikere i Sandnes var han det første forbildet:
- Jeg og mange andre pleide å stå utenfor og høre når han spilte, før vi var gamle nok til å komme inn på utestedene, forteller gitarist i Ingenting, Bård Schanche.
- Jeg var heldig og fikk en del å gjøre, fortsetter Johansen beskjedent. - På 90-tallet gikk det mye i irsk pubmusikk som var veldig populært. Men det er vanskelig å være musiker på heltid – det må ta sånn av for å bli lønnsomt. Noen klarer det en stund, men det er ikke plass til alle som vil.
Så etter mange år på veien begynte Johansen i stedet å drømme om fabrikkjobb:
- Når man nok en tidlig morgen etter en sen kveld setter seg inn i bandbussen med åtte sure og fyllesyke menn – og vet man skal sitte der i 13 timer for å komme til neste spillested … Da kommer du til et punkt der du skjønner at dette ikke lenger er gøy.
Ikke bare barnemat
Så Johansen har også prøvd seg i flere andre yrker. Da han sluttet på videregående ble det barn på timeplanen:
- Moren min – ”tante Ruth” - drev den første kommunale barnehagen i byen, så jeg begynte å jobbe der. Det kommer fremdeles dridas mannfolk og skal sitte på fanget mitt fordi jeg har vært ”onkelen” deres, ler Johansen.
Han traff også sin kjære som ung.
- Vi giftet oss i -96, men levde sammen i synd i mange år før det, humrer han. Og oppskriften på hvordan å få et forhold til å vare, har han klar:
- Man må ikke finne på å få unger!
Johansen forteller at den kjente familieterapeuten Jesper Juul har uttalt det samme.
- Det verste som kan skje et par er å få unger. Mange innbiller seg det motsatte, men som foreldre får man altfor liten tid og altfor mye stress. Man haster mellom pliktene med konstant dårlig samvittighet og overlater til barnehagepersonalet å oppdra ungene.
Følgelig har han og kona alltid vært ”bevisste på å bevisst ikke få barn”.
- Nå er vi jo for gamle. Og den gang det var aktuelt, var jeg jo aldri hjemme. Da hadde jo hun måtte være nærmest alenemor mens jeg var rundt og spilte – og jeg hadde gått glipp av alle de viktige årene.
Syk psykiatri
Johansen har også sitt å si om psykiatrien – der han har erfaring både som pleier og pasient
- Jeg gikk i mange år til psykolog. Det var jo hyggelig og kjekt det, men etter hvert begynte jeg å lure på hvem det var som egentlig ga terapi. Så da fant jeg ut at jeg heller fikk klare meg selv.
Ellers synes han det er påfallende at det skal være så vanskelig å i det hele tatt få hjelp i verdens rikeste land. Han tenker blant annet på Thomas Hansen – med artistnavn St. Thomas/Saint Thomas – som i 2007 ble funnet død i sin egen leilighet etter ”en uheldig kombinasjon av reseptbelagte medisiner”.
- Der fant de også rundt sju forskjellige avslag på psykologhjelp … Vi trenger mange flere psykologer, spesielt kognitive. Men vi har jo ikke råd til sånt her. Det står for eksempel mange dyre maskiner rundt på ulike sykehus og støver ned fordi vi ikke har råd til å ansette operatører!
Han mener heller ikke de få som faktisk får behandlingsplass innen psykiatrien er så heldig stilte:
- Når man prøver å forklare hvordan man har det, er beskjeden at man tenker feil.
See no evil, hear no evil
Likevel mener Johansen at man ikke skal reise langt for å skjønne at man er heldig som er født i Norge:
- Men det er ikke takket være oljå! For selv om vi har den, har vi snart ikke tid til noe - eller ressurser. Bortsett fra til OL, da …
Johansen forteller at han har vært sportsidiot hele livet, men nå er det slutt.
- Hvorfor brukte ikke de norske OL-deltakerne anledningen til å protestere mot forholdene i Sotsji? De som bygde idrettsanleggene fikk jo for eksempel ikke lønn!
Også støtten til hjembyens fotballhelter er over:
- Folk som har jobbet på dugnad for klubben hele livet – tatt med draktene hjem for å vaske dem – blir nå fryst ut. Alt skal være så proft nå. Nei, det finnes ingenting positivt ved toppidretten!
Johansen syntes også det var noe som skurret da vi feiret Paralympics i Sotsji samtidig som Russland raslet med sablene på Krim-halvøya.
- Og når Obama uttaler at det er første gang i historien at et land invaderer et annet - det er jo totalt historieløst! Men, han fikk jo den fredsprisen, så da må han jo nesten få ha litt slingringsmonn, sier han skrått.
Brutalt og basalt
Johansen kaster et blikk bort på kvinnen som sitter og tigger i Langgata, og sukker over tingenes tilstand.
- Jeg kan ikke forstå det: De sier at nesten ingen nordmenn vil jobbe lenger. Men når romfolk kommer hit, må de tigge for å overleve. Og så skal vi forby tigging. Hvorfor kan de ikke få jobbe? De er statsløse og blir kastet ut fra land etter land – og vi er med på å gjenta historien.
Han slutter seg til samfunnsforskeren Johan Galtung, som har stilt spørsmålet hvorfor det ikke står i menneskerettighetene at alle har krav på toalett.
- I flyktningeleirene må de gå på do i plastposer!
Også tiden som miljøterapeut i skolen har styrket hans kamp for større fokus på våre basale behov:
- Ungene fikk jo ikke gå på do i timen en gang! Er det ingen av de voksne som husker hvordan det var å være ungdom? Da har man andre ting å tenke på i friminuttet enn å tisse. Man trenger ikke lese mye Freud for å skjønne at de voksne projiserer: Når man selv hater stedet man er, vil man heller ikke at andre skal trives. I dag gjelder det å bli fortest mulig ferdig med jobb så vi kan komme oss hjem til ”kos” og sløving. Ikke rart folk blir syke og uføretrygdet!
Johansen mener altså det er de enkle, basale ting som skal til for at vi skal få det bedre.
- Tid og luft! Skole uten sopp i taket eller legionella i dusjen. Og tid til å spise i ro og fred – spisepausen bør være en time. Se på engelskmennene, for eksempel. De kommer senere hjem fra skole og jobb – men har da hatt en bedre dag. Ved å overse de basale behovene, produserer vi vrak. Og når vi i tillegg kaster 15-åringer på glattcelle i tre døgn for en liten forseelse …!
Blotting
Selv om den musiserende sandnesgauken har lagt heltidskarrieren på hylla, har han likevel nok å henge fingrene i. I januar ga han ut en digital metal-plate, tidligere ikke utgitte live-opptak fra Modesty Blaise er på trappene og til høsten blir det turné med Høie-Johansen. Blant annet.
Ellers skriver han ”Pete Johansens Multiblogg. En blogg om alt, men mest om litt”, og publiserer egen poesi på Pete Johansens Litteraturblogg.
- Det er ikke så imponerende som det høres ut! Det jeg legger ut på litteraturbloggen, er gamle ting jeg har liggende. Mange misforstår her, og skjønner ikke at det er skjønnlitteratur og ikke selvbiografisk. Men det er ikke så rart, Knausgård har jo visket ut skillet mellom fiksjon og fakta med denne blottingen sin.
Denne trenden finner vi spesielt i sosiale medier og reality-tv.
- Folk glemmer hvor offentlig denne blottingen blir – og at den blir der for alltid.
Great Expectations
En annen ting som er lett å glemme, er at vi forandrer oss i takt med tiden. Noe Johansen smertelig har fått erfare.
- Jeg lette høyt og lavt i årevis etter en barne-tv-serie på norsk kalt ”Lurifaks”, jeg elsket som liten. Da jeg omsider fant den, klarte jeg å se to halve episoder før jeg skjønte hvor dårlig det var, humrer han.
Han nevner den danske teologen, psykologen og filosofen Søren Kierkegaard, som skrev at når vi bygger opp feil forventninger, legger vi opp til skuffelse. Ergo lønner det seg å ha lave forventninger.
Med bakgrunn i denne eksistensielle filosofien, har ikke Johansen tenkt å se sine gamle helter i Rolling Stones når de kommer til Norge i mai.
- De er jo blitt så gamle! Det får holde at jeg begynte å se på ”Pompel og Pilt” da en kompis hadde kjøpt de seks episodene. Det var jo helt forferdelig – rene barnemishandlingen for oss som vokste opp på 70-tallet. Det er derfor det går så dårlig for oss nå, he he.
Redaktør -