– Ideen kom en helt vanlig dag for ca fire år siden, forteller Ida Viola Simensen om boka Løvetannbarnet.
–?Jeg har sett en del filmer om mennesker fra fattige kår, pluss at jeg har likt Irland fra jeg var veldig liten. Så jeg tenkte, hvorfor ikke lage en historie fra Irland, om en person fra et belastet miljø, og som i tillegg sitter i rullestol, som meg selv? Da kan jeg skrive om noe jeg veit noe om. Det viktigste er historien om hovedpersonen, og hvordan han kjemper seg gjennom livet – rullestolen er ikke viktig, bare en liten del av det hele.
– Jeg har vært i Irland fire ganger, og jeg har lest en del om kulturen. I boka nevnes også gater i Dublin som jeg selv har gått i, noe som har gitt meg enda mer inspirasjon til å skrive boka. I et slikt arbeid er jo research viktig, noe jeg da har gjort på disse turene til Irland.
Har Simensen noe budskap hun vil nå fram med med boka, og hvem vil hun nå med den?
– Skal jeg sette fingeren på et bestemt budskap, så må det bli at det aldri er for seint å få et bedre liv, man kan klare det man vil, om man ønsker det sterkt nok, og at det å være født med en funksjonshemming slett ikke er noe hinder for å leve et fullverdig liv.
– Boka forteller historien om irske Liam, som vokser opp i en arbeiderklassefamilie, preget av vold, fattigdom og bråk, forteller Simensen. Vi følger familien hans først, så fra hans fødsel og fram til han er ung voksen. I tillegg har Liam CP, så boka forteller også om hvordan han takler det å være annerledes.
– Målgruppa er unge og voksne, av begge kjønn. Tror den passer best fra 15 år og oppover, språket er noe grovt, og scenene er sterke. «Løvetannbarnet» henspiller på at hovedpersonen Liam, i likhet med en løvetann, er sterk, robust og tåler motstand. En løvetann kan vokse opp igjennom asfalten, og Liam opplever mye vondt og masse motgang. Han har ikke forutsetninger for å få et godt, trygt liv fra starten av. Men han klarer seg, tross alt.
– Det å skrive boka var for meg både gøy og en form for terapi. Jeg kunne da skrive om alle følelsene jeg hadde, der og da. Men jeg kunne ikke sette opp en fastlagt plan, og handlingen ble til etter hvert som jeg fant ut hva jeg ville ha med, og hvordan jeg ville at det skulle gå med Liam og familien hans. Ofte fant jeg inspirasjon i filmer og mennesker rundt meg.
Hvilke forventninger har hun til utgivelsen?
– Jeg skrev en bok, en historie som var viktig for meg. Så får man bare se hvordan det går – den kan kanskje være viktig for andre også?
– Jeg tror det er en historie som er litt sjelden, fortsetter Simensen. – Det er skrevet mange bøker om triste skjebner, fattigdom og slikt, men jeg tror at det å kombinere dette med et liv med rullestol og CP er noe som fascinerer fordi det, såvidt jeg veit, ikke er gjort før. Folk liker jo noe nytt, og kjeder seg hvis det er for mye av det samme gamle.
Svein Kåre Gunnarson