– Ideen til boken vokste fram over en periode på flere år, forteller Jan Arild Gundersen. – Både gjennom mitt arbeid som sosiallærer, og som privatperson, møtte jeg mange barn som strevde med vonde og vanskelige ting i livet – også seksuelle overgrep. Å høre deres historier, og ta del i deres smerte og fortvilelse gjorde noe med meg som menneske. Jeg hadde behov for å bearbeide alle inntrykkene. Min måte å gjøre det på var å skrive dikt, og på denne måten legge de smertefulle inntrykkene et sted hvor jeg ikke trengte å gå og bære på dem hele tiden.
– Innimellom sendte jeg diktene til noen av dem jeg snakket med. Deres reaksjon var rørende. De opplevde en befrielse ved at noen satte ord på det vonde de selv ikke klarte å uttrykke. Deres oppfordring gjorde at boken vokste fram.
Hva var drivkraften eller hva ga deg inspirasjon til å skrive denne boken?
– Når et barn opplever urett og smerte, når et barn lever i en hverdag fylt av frykt og overgrep, når et barn fratas gleden ved å være barn fordi voksne utnytter dem, misbruker dem for sin egen nytelses skyld, og så går rundt og later som ingenting, kan jeg som voksen ikke bare se en annen vei. Jeg opplever dessverre at mange voksne ikke tør prate om seksuelle overgrep, og nekter for at slike ting skjer i deres familie eller omgangskrets. Dermed skyver de skylden over på barnet – et dobbelt svik for et barn i en allerede fortvilet situasjon. Min drivkraft til å skrive denne boken har vært sinne, fortvilelse og sorg over alle barn som sviktes – og et ønske om å gjøre noe med det.
Du har et spesielt budskap du vil nå fram med?
– Seksuelle overgrep mot barn skjer. Det skjer på ditt hjemsted, i din omgangskrets. Det nytter ikke å lukke øynene og se en annen vei. Heldigvis er det flere og flere voksne som våger å se, våger å handle. Dersom det kan gjøre at bare ett barn til blir sett, hørt og får en bedre hverdag, er det verd det.
Har du en definert målgruppe? Kan du begrunne valg av tittel?
– Jeg ønsker at boken skal være stemmen til alle barn som ikke selv har et språk til å fortelle hva som skjer med dem, en døråpner for å fortelle om egne opplevelser. At boken skal gi dem forståelse av at noen voksne ser, forstår og ønsker å hjelpe.
– Diktet «Det som ikke har navn» gjenspeiler hvor vanskelig det er for barn og unge å fortelle om det grusomme både jenter og gutter opplever i form av seksuelle overgrep. De fleste bærer den mørke hemmeligheten alene – uten å fortelle det til noen – for hvordan kan de fortelle om det som ikke har navn? Samtidig er diktene en god måte for voksne å prøve å sette seg inn i tankene og følelsene, skammen og smerten til barn som opplever seksuelle overgrep. Diktene er både sterke, såre og smertefulle, og de setter navn på det vonde. Samtidig bærer mange av dem et gryende håp om at en dag blir det bedre. De kan gjøre at et barn forstår at de ikke er alene og selv får mot til å fortelle – eller at en voksen våger å se – og våger å handle.
– Tittelen gjenspeiler det som kjennetegner seksuelle overgrep. De skjer i det skjulte, bak lukkede dører, fine fasader. Overgriperen er den vanlige mann og kvinne i gata, de er hyggelige familiemedlemmer, gode kolleger og ansatte. De driver et spill i skyggene – et spill som ikke tåler dagens lys.
Hvordan vil du sammenfatte/fange lesernes oppmerksomhet med bare noen få setninger?
– Seksuelle overgrep er dessverre en del av hverdagen til mange barn. Du kan være den eneste det prøver å fortelle hva som skjer. Barnet har ofte ikke ord for selve handlingen, men kommer med svake antydninger. Forstår du hva barnet sier – og gjør du noe med det?
Gjennom boken Skyggespill får du del i barns tanker og følelser gjennom såre og sterke dikt og små fortellinger.
Fortell litt om bokprosjektet. Hvordan var skriveprosessen?
– Diktene var aldri ment å bli en bok. De var min egen måte å bearbeide opplevelsene til barn som var blitt utsatt for seksuelle overgrep gjennom mange år. Å bli en voksen de tør å betro seg til er en lang prosess. Barn sender ut følere, tester deg som voksen, om du er til å stole på, om du tåler å høre deres opplevelser og om du fortsatt vil være der for dem etterpå.
– De er redde, fortvilte og skamfulle, og bærer på en skyld som ikke tilhører dem, men overgriperen. Ofte forteller de bruddstykker, litt etter litt. Barn som forteller vanskelige sannheter må møtes med respekt. Dessverre opplever mange barn at voksne ikke ser, ikke forstår – og på ny blir de sviktet. Å være en voksen som lytter, som er der, som viser respekt og forståelse, krever både tid og innsikt.
Boken handler om barns tanker, følelser, fortvilelse, redsel, svik, sinne, skyld og skam over det som har skjedd gjennom de seksuelle overgrepene. Samtidig bærer de med seg håp for fremtiden.
Det har vært en lang, og til dels tung, vei å gå. Å gå sammen med barn gjennom smerte og fortvilelse, å kjenne på voksnes svik, gjør noe med den som lytter. Samtidig gjør det godt å kunne se håpet på nytt tennes i et barns øyne fordi noen så, hørte, trodde – og gjorde noe med det.
Hvilke forventninger har du til bokutgivelsen?
– Jeg har et stort ønske om at bokutgivelsen skal bidra til å gjøre en forskjell i et barns liv. At de som opplever seksuelle overgrep skal vite at de ikke står alene, det finnes håp, og at voksne skal våge å se – våge å handle.
– Skyggespill er ei bok med et sårt og vondt tema – seksuelle overgrep. Samtidig er det ei bok som kan gjøre en forskjell for et barn, ved at voksne ser og forstår. Vi bærer barndommen med oss hele livet, på godt og på vondt. Vi kan ikke prisgi et barn, men barn er prisgitt de voksne som er rundt dem. Du kan være den ene!
Svein Kåre Gunnarson