– Jeg har alltid tegnet, og jeg har alltid observert det som er rundt meg, forteller Stian Tranung. – Jeg fikk ideen til bokens univers etter en workshop med forfatter og illustratør Øyvind Torseter høsten 2013, hvor jeg lagde en liten historie om et fiktivt bygdenorge. Han oppfordret meg til å videreutvikle denne ideen til en lengre historie. Og det var det som ble til Skåkdalen, den vesle bygda i fjellet.
– Dette var en bok jeg følte jeg måtte lage før jeg var ferdig med min bachelorutdanning ved Kunsthøgskolen i Oslo. Det måtte være en bok satt i et miljø jeg kjenner og er glad i, med mine illustrasjoner, så det var aldri tvil om at jeg skulle lage en bok i denne ånden. Dette var også bacheloroppgaven min. Mye av inspirasjonen til boken er barndomshelten min Kjell Aukrust, med sin lune humor og karakteristiske trekk både i tekst og tegning. En annen inspirasjon er Thorbjørn Egner, og da særlig boken hans «Gamle hus i Vågå». Så jeg har kanskje klart å tatt opp deres tradisjon med denne boken.
– Denne boken ble også til av den grunn at jeg ville lage interessante karakterer som kan leve sine egne liv utenfor bokens sider. Folk som ikke blir oppfattet som karikaturer, men som ekte mennesker. Og med mennesker så kommer omgivelsene også, i dette tilfellet ble det den vesle fjellbygda Skåkdalen med sine skjeve, rare bygninger. Og hvordan kom de dit? Da må vi ha en historie. Så dermed fikk jeg muligheten til å jobbe med hele pakken for å få fram denne verden.
En hyllest.
– Norge er mer enn bare storbyene. Det yrer av småbygder og tettsteder i landet mange aldri vil se eller oppleve. Men det er først og fremst en historie om folkene som bor der og en liten bygd som vil forsvinne med forgubbingen som rammer slik steder. Dette er egentlig en hyllest til de bøkene jeg vokste opp med og likte. En tekst jeg tror alle kan kjenne seg igjen i og tegninger som trekker deg inn i den verdenen som man kan studere i timesvis og stadig finne noe nytt.
– De som vil ha glede av boka, er de som vil ha en hyggelig hverdagshistorie. De som vil trekke på smilebåndet med en kopp varm drikke. De som liker tegning. De som kommer fra bygdene, og de som kommer fra byene.
– Tittelen er like enkel som innholdet. Det er en liten bygd i fjellandskapet. En liten puslebit i det store bildet. Den skiller seg ikke ut i det store bildet, men om du tar den ut vil du oppdage at ingen er helt lik.
Bokprosjektet og skriveprosessen.
– Boken handler om Stian Tranungs ferd til den vesle bygda Skåkdalen og folkene som bor der. En liten bygd med spredt bosetning og rundt 350 fastboende. Bygda ligger i et skålformet dallandskap med kletter og høer omkring. Det blir bare færre og færre som bor i Skåkdalen. Som de fleste småsteder i Norge herjer fraflytting og forgubbing bygda hardt. De unge flytter vekk og de gamle blir igjen. Det er ikke mange generasjonene før Skåkdalen vil bli en folketom bygd. Men noen folk er der fortsatt blant de gamle slitte gårdene. Vi møter blant annet Moan med bensinpumpa, gamle Samuelsen som nekter å svare på hvem han er, Gordon Logemann som har skutt seg selv i nakken med luftgevær og brødrene Skubbgaarden som ikke har snakket sammen på 25 år.
– Kort oppsummert, Skåkdalen en bygd på forgubbingens rand, med gamle gubber, slitte hus, og en illustrasjonsstudent i hans gullegg på jakt etter essensen av den rare lille bygda.
– Skriveprosessen var en artig opplevelse for en som er vant til å formidle historier og tanker gjennom tegninger. Dette prosjektet trengte både tekst og tegning. De balanserer hverandre. For meg har rollen som forfatter og illustratør vært like viktig. Da jeg debuterer i forfatterrollen med denne boken, var det mange utfordringer, høydepunkter og spesielle opplevelser som dukket opp. Boken ble til i stearinlys på hyttefjellet, på pendlertoget til Oslo, distré notater under skiturer og timesvis bak skjermen hjemme og på skolen. I denne perioden gikk jeg aldri noe sted uten en notatbok eller skisseblokk i lommen tilfelle en anekdote skulle dukke opp, eller et motiv måtte skisses ned. I denne boken skulle det både være et realistisk samfunn, karakterer, landskap, historie og miljø. Bygda fikk sin egen historie som strakk seg tilbake til 1600-tallet og lasskjørerne til Røros kobberverk, den fikk egne karakteristiske karakterer med sine egne skjebner og personlige trekk, og den fikk tilogmed sin egen bygdesang.
– For meg er det veldig gøy at det er en interesse for mitt lille rare bygdeunivers. At nå en liten bit av Norge skal bli spredd utover det ganske land er som et spennende lite eventyr. Jeg håper boken kommer til folk som vil finne en glede av denne boken.
– Om folk plukker opp akkurat min bok vil de få en ny godmodig og hyggelig bok laget i en god gammel tradisjon med et nytt blikk, sier Tranung.
Svein Kåre Gunnarson